Januar: Jeg flytter til nordnorge, Tromsø, jeg begynner å jobbe som advokatfullmektig og flytter inn i en kald leilighet i storgata. Det er høyt under taket, men veldig stille. Jeg bor alene for første gang i mitt liv og føler meg på sett og vis veldig alene. En del av meg elsker det, en annen del gråter. Jeg har ingen møbler og sover på en madrass, jeg drikker pappvin fra kaffe- og tekrusene jeg har med (det eneste kjøkkenutstyret jeg har) og spiser pasta til middag. Jeg føler meg som en karakter i en av de bøkene jeg elsket som fjortenåring, og jobber ekstremt mye. Jeg innser at jeg elsker livet mitt, tross alt. I slutten av måneden går jeg sammen med sjefen min på Bohus og kjøper møbler. Jeg kjøper alt; stoler, bord, seng, sofa, hyller, kleshengere og kasseroller. Jeg bruker til sammen femten minutter og gir sjefen min sjokk og latterkrampe. Dagen etter sier han i lunsjen, foran alle de nye kollegene mine, at jeg ikke er som andre jenter han har shoppet med. Jeg smiler og rødmer faktisk, uten at jeg vet helt hvorfor. Jeg skjemmes litt over at det er så viktig for meg å være så ujentete. Så utradisjonell og spesiell.

Februar: Jeg jobber og jobber, og er begynt å komme litt i modus. Kontoret kjennes ut som mitt kontor, og jeg er allerede glad i de jeg jobber sammen med. På valentine’s day får jeg to blomsterbuketter med bud til kontoret, og jeg rødmer så fælt at jeg låser meg inne på kontoret i fem minutter (det er lenge når man sitter helt i ro). Jeg går ut med kollegene mine og pilser med jevne mellomrom, og på en av disse kveldene hvor vi ramler utpå, treffer jeg en gutt med svart hår og to barn. Vi går på stevnemøter, og jeg får se mer av Tromsø. Jeg forelsker meg i Tromsø. Jeg hopper mye, jeg venter på sola. På soldagen. Sola er i ferd med å returnere til Nord, slik jeg har gjort, og vi bobler, vi stråler om kapp.  Når sola kommer, ser jeg det fra vinduet på møterom 1. Jeg begynner å gråte, og skjønner at jeg har savnet sola mer enn jeg skjønte før.

Mars: Jeg jobber og forsøker å sjonglere et nytt og krevende arbeid med det å være med en fyr som muligens er blitt kjæresten min og å være tilstede i hans liv og for han og å bli kjent med hans to små barn og søsteren som han bor sammen med. Jeg har for lite tid, og rekker ikke leggingen som skjer klokken syv om kvelden så ofte som jeg ønsker.

April: Ditto.

Mai: Jeg er singel igjen, og føler et rush av en frihetsfølelse som skremmer meg. Jeg innser at jeg elsker denne friheten så mye at det kanskje fører til at jeg kommer til å være mye alene i mitt liv – og det at dette ikke skremmer meg, skremmer meg. Jeg får besøk fra Australia, og viser frem mitt Tromsø. Jeg liker det jeg har å by på, og bestemmer meg for å finne min by – for å eie min by og mitt liv. Det er her jeg skal være i resten av mitt liv.

Juni: Jeg elsker sommerfølelsen av sola på verandaen min og nachspiel som varer til sola går ned, og sola er sluttet å gå ned og vi røyker og drikker og synger alt for høyt og veldig fint. På et av disse vorspielene tar guttene jeg henger med hver dag affære, og skrur sammen den flatpakken jeg fikk fra bohus for fire måneder siden. De kaster vekk pappeskene jeg har brukt, og jeg innrømmer aldri at jeg egentlig likte eskene bedre. Han ene gutten sier noe som jeg tenker mye på. «Vess det hadde vært gamla, hadde ho sotte opp det jævla bordet på to menutta! Og du kalla dæ feminist!» Jeg beslutter at jeg skal bli mer selvhjulpen. Dagen etter tyvlåner jeg verktøy fra arbeid, og fikser skapdørene på badet, dørhåndtaket til soverom og ytterdøren min. Jeg er stolt og glad. Senere den sommeren skal jeg komme til å kysse denne gutten, og det forvirrer meg veldig. Jeg drar til Harstad og får med meg min 25. festspillåpning og får en venninne som jeg tror muligens er min tvillingsjel.

Juli: Jeg jobber i en stille by hvor alle andre er på ferie. Jeg røyker på verandaen min og drikker rødvin. til middag spiser jeg pizza når jeg orker, og jeg oppdager at jeg er lykkelig. I slutten av måneden kommer søsteren min på besøk. Hun er best. Og for første gang har vi det… ukomplisert bra sammen. Vi har alltid hatt det bra. Denne gangen er det også ukomplisert, og jeg tenker at jeg er voksen. Eller noe sånt.

August: Jeg slutter å røyke, jeg begynner å trene, jeg får beskjed fra en drittlege fra UNN at begge knærne mine er fullstendig gåen, og jeg må slutte å løpe, jeg må slutte å klatre og jeg må i alle fall slutte å spille handball. Dritt, dritt, dritt. I løpet av de to første ukene jeg ikke trener, går jeg ned fem kilo.

September: Jeg venter på høsten, vedder om bladene på fastlandet, klatrer i fjell på trass og elsker å bo her jeg bor. Jeg får vite om en avskjed, og jeg furter litt.

Oktober: Skjedde det noe i Oktober? Det kan jeg umulig forestille meg. Jeg krangler med en venn. Han skuffer meg på nytt og på nytt, og jeg klarer ikke å justere forventningene mine. Jeg kjefter på han, jeg prøver å beherske meg, men det går ikke. Vi kommer nok ikke til å fikse dette med det første. Ikke på lenge.

November: Tromsø, jobb, mørketid over alle mørke tider. Jeg venter på snøen og vil at det skal bli jul, selv om jeg ikke er så klar som jeg bruker å være. Jobb og jobb. Jo nærmere jeg kommer historien min, jo mindre har jeg å fortelle. Jo mindre klarer jeg å fortelle. Jeg får tre jenter på besøk. En av dem viser seg å være min tvillingsjel. Det var det jeg hadde mistanke om. Altså, det er hun samme som fra i Juni. Vi begynner å prate i telefonen hver dag. Jeg håper sånn at hun flytter hit, selv om hun vitser om tombola.

Desember: Jeg har gebursdag, og savner familien min mer enn noensinne. Men det viser seg at jeg er elsket. Etter ett år i Tromsø, er jeg omgitt av mennesker som elsker meg, og som jeg elsker. De gir meg boller og kakao og bøker og alkohol og ullsokker i rosa og lysegrått. Og jeg, jeg synger meg, og snurrer til jeg blir så svimmel at jeg må ta en pause. Mellom slagene går jeg på ski, og kommer med fantastiske utsagn, som for eksempel: «Jeg har i grunnen ekstremt god selvinnsikt, men det skulle på en måte bare mangle, med tanke på hvor mye jeg har tenkt på meg selv».  Jeg bruker ekstremt mye tid på håret mitt og klærne mine, og leter etter et selv som er meg. Dette første året nordpå definerer meg på så mange måter, tenker jeg. De vanene jeg tillegger meg nå, tenker jeg, vil henge med meg lenge. Og jeg vil bli best, og dette året definerer hvem jeg er, hvem jeg skal bli. Så har jeg kanskje forstått det, at det er jeg som bestemmer, og at jeg definerer meg selv. En setning jeg har brukt i snart ti år. Og som nå ikke lenger er hul. Den er innsiden min.

Og det ble snø til jul. Og det snedde på gebursdagen min. Nå er jeg 25 år. Og jeg er elsket. Neste år skal jeg rope høyere, skrike mer, snurre mer og drikke mer. Jeg gleder meg.