Nedenfor er et innlegg jeg har på trykk i dagens nordlys.

 

 

***

 

 

I Soria-Moria-erklæringen utpekte regjeringen Nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde. I hele perioden er nordområdesatsingen trukket frem som regjeringens store prosjekt, et generasjonsprosjekt. Ministere i fleng har i sine festtaler slått fast med brask og bram at fremtiden, ja den ligger i nord.

 

For oss er det svært skuffende at eget parti og egen regjering ikke har benyttet seg av en unik mulighet til å sette politikk bak talene om sitt store strategiske satsningsområde, etter fire budsjett med Stortingets flertall i ryggen.

 

Enda mer skuffende er det at de har frekkhet nok til å omtale statsbudsjettet som tirsdag ble lagt frem, som en ”formidabel nordområdesatsning”.

 La oss for ordens skyld slå fast;

 

Det er mye bra i statsbudsjettet.

 

Her kan nevnes at regjeringen overoppfyller Nasjonal transportplan for hele perioden som den første regjeringen noensinne. Som miljøentusiaster er vi naturligvis særlig fornøyd med økningen til jernbane.

 

Vi føler imidlertid for å minne om at toget stanser litt sørafor her. 

 

Vi nyter ikke godt av den økningen på 1.3 mrd som jernbanen får. Da ville det vært naturlig at vi fikk kompensert dette gjennom å få en høyere andel av de totalt 17 mrd som brukes på vei. Realiteten er imidlertid at Nord-Norge avspises med en knappe 3 % av den totale summen.

 

At dette skjer samtidig som at vår riksvei, Hurtigruta, seiler i motvind, er alvorlig. Nordnorsk næringsliv er avhengig av en infrastruktur som oppfyller en viss minstestandard. Per i dag gjør den ikke det. Budsjettet har overhodet ingen tiltak for å bøte på denne situasjonen. 

 

Den ”nordområdesatsningen” regjeringens utvalgte viser til, skriver seg til 514,5 millioner kroner. For de fleste av oss en svimlende sum. I budsjettsammenheng skiller beløpet seg likevel ikke ut som spesielt stort.

 

Det mest interessante er likevel ikke hvor mange penger som brukes på nordområdesatsningen, men hva pengene faktisk brukes til. Dessverre, dersom man ser nærmere på politikken bak tallene, reduseres nordområdesatsningen til en tilfeldig sammensatt smørbrødliste av diverse gode saker for samer, nordlendinger, Jan Mayen, Russland, fred og miljø og slikt.

 

Og misforstå oss riktig – vi er for både samer, Jan Mayen, miljø og fred.  Noen ”nordområdesatsning” utgjør smørbrødlista imidlertid ikke.

 

En ”satsning” må forstås som gjødsling heller enn brannslukking. Noe som skal løfte næringslivet i en landsdel, skape grobunn for vekst og nye arbeidsplasser. Det må her kunne kreves noe mer enn diverse økninger med tilfeldig nedslagsfelt, som ikke skiller seg fra den tidligere politikken.

 

Husleiekompensasjon til den samiske høgskolen og utfylling av havna i Gryllefjord er gode saker. Å kalle det en satsning på nordområdene, er faktisk drøyt.

 

Og her er vi inne på problemets kjerne. Ethvert tiltak nord i landet blir omtalt som ”nordområdesatsning”. Vi stiller oss spørsmålet om husleiekompensasjon til høgskoler på Østlandet ville kvalifisere til ”østlandssatsning”.

 

Det er aldri uttalt hva som egentlig skulle være nordområdesatsningens innhold. OL var for mange et viktig element. Det er ikke til å unngå at man forventer en form for kompensasjon når det foretrukne alternativet falt bort.

 

Kristin Halvorsen hilste i sin tale til oss her oppe, med melding om at der idretten sviktet, innfridde regjeringen.

 

Vår virkelighetsoppfatning er en ganske annen enn hennes. Det vi har fått er en liste over diverse prosjekter som rent geografisk befinner seg i Nord-Norge. I seg selv kvalifiserer ikke dette til betegnelsen ”satsning”. At det står med liten skrift under tiltakslista at ”enkelte satsninger har en relevans også utover nordområdene i streng geografisk forstand”, gjør neppe saken bedre (dette gjelder særlig for oljevernberedskapen, som blir styrket med hele 88 millioner – 17 % av den totale satsningen).

 

Det er også spesielt at enhver økonomisk støtte til samepolitiske tiltak, automatisk også regnes som en satsning på nordområdene. Den byen der det bor flest samer, er fortsatt Oslo. I tillegg er ivaretakelse av vår urbefolknings historie, språk og kultur et nasjonalt anliggende.

 

”Nordområdesatsningen” utgjør altså økonomisk omtrent 500 millioner. Til sammenligning fikk Innovasjon Norge 700 millioner kroner til sitt romforskningsprosjekt. Vi er ikke motstandere av store overføringer til innovasjon Norge. Dersom romforskning ble fremhevet som regjeringens store satsningsområde, er det likevel grunn til å tro at noen hadde hevet et øyenbryn eller to.

 

Mesteparten av tiltakene som utgjør nordområdesatsningen er oppgaver som det er en selvfølge at velferdsstaten skal utføre. Når de gjøres i nord, gjør det da det til en særskilt satsning?

 

Etter vår mening er svaret på det ovennevnte et soleklart nei. Vi nekter å være takknemmelige for å få nesten like mye som resten av landet. Vi nekter å være fornøyde med at vi ikke blir behandlet like dårlig som under tidligere, borgerlige regjeringer. Vi lar oss ikke forlede av at diplomater i grå dress kaller denne politikken for en formidabel satsning.

 

Så til Kristin, Jens, og særlig Jonas, som noen mener er i stand til å representere Nord-Norge; vær så vennlig å ikke kall dette en satsning på nordområdene. Vi kan leve med budsjettet, og vi vet at det kunne vært verre. Men at alternativene er elendige, gjør ikke et levelig budsjett til en satsing.  

 

Reklamer