Det fins noen setninger som jeg hater at jeg ikke har laget.
En av dem er tittelen på en diktsamling som står i bokhylla vi har på do. (Jeg burde kanskje utbrodere dette med å ha bokhyller på do, men det akter jeg ikke å gjøre. Men det anbefales å ha bokhyller på do.)
 Diktsamlingen heter «Veien blir til mens vi går oss vill».
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive det her, og ikke si hvor jeg hadde det fra, men bare skamløst ta æren for det, men så ombestemte jeg meg. Man skal ikke lyve, og setninger kan bare lånes, ikke stjeles.
Men slik begynner jeg altså i dag. 
Med denne påstanden om at Veien blir til mens vi går oss vill.
Vi kan aldri vite hva som kommer. Ingen kan egentlig si noe om fremtida, og de som forsøker, tar ofte feil. Meterologer og fotballkommentatorer og musikkanmeldere forsøker seg ofte på dette, og svært ofte bommer de. Som oftest, vil jeg nesten si, bommer de.
Noen ganger treffer de. Og i slike tilfeller tenker jeg på min venninne, som bruker å si at hun har en klokke som har stoppet, og at den også har rett – to ganger i døgnet. Jeg tror hun har akkurat dette sitatet fra filmen «GI Jane», i en scene hvor de ekle mannssjåvinistene sier det om vår Heltinne, som har funnet ut av noe smart. Men dette ville hun aldri innrømme dersom jeg konfronterte henne med det, så det har jeg latt være å gjøre.
Poenget er bare at det er nokså vanskelig å si noe konkret om hva som kommer. Og at de gangene det skjer, må kategoriseres som flaks. Selv en blind høne kan finne korn, som kjent.
Fremtiden er en ujevn masse som kommer i bølger inn over livet mens man lever i det som jo må beskrives som en nåtid. Nåtiden er nå engang her. Den trenger vi ikke å spå noe om, for det rekker vi ikke fordi vi er inni den. På engelsk heter det gave. Present.
Jeg tenker mye på fremtiden, men jeg prøver å ikke si noe om den. Det er ikke sant. Jeg snakker om fremtiden og om hvor mange hunder jeg skal ha, men jeg vet bare at jeg ikke vet noe. Og at jeg liker å ikke vite noe.
Livet mitt er nybrottsarbeid.
Vår historie starter på nytt hver dag, fordi vi aldri har levd den dagen før, disse sidene i bøkene som fylles ut etter hvert som vi snubler gjennom melkeveien, og forfatteren drikker nektar og ler av oss. Ikke fordi vi dummer oss ut. Men fordi vi kanskje er fine å le av?
Jeg vil ikke vite hvor jeg skal, og jeg trenger ikke et kart for å finne frem i det terrenget vi vandrer i. Jeg liker at vi går oss vill. Jeg vet ingenting om deg, men jeg tror jeg vet alt. Og det passer meg perfekt. Ingen kan si noe om et oss annet enn dette at når du ler, så spør jeg.
Jeg aner ikke hva som kommer. Jeg er ikke det minste redd.
Jeg gleder meg til turer i skog og mark med deg. jeg gleder meg til å gå meg vill på bunnen av glasset. Vi trenger ikke kart.
Det er ikke fordi vi kan veien.
Det er fordi vi vet at det er meningen at vi skal gå oss vill.
lydspor: Leonard Cohen – The Partisan