I går var jeg sur.
Jeg furtet og mulket i mange timer. Jeg prøvde å være blid, jeg ville være blid. Men det gikk ikke.
Leppene mine hang nedover. Jeg var sur.
Ikke trist eller frustrert eller sint. Bare sur. Og jeg visste at jeg ikke hadde lov til å være det. Eller grunn. Jeg visste at jeg ikke hadde grunn til å være det.  Jeg var det likevel.
Og mens jeg satt der, svøpt i mine egne mulkebarter og furtetepper, så fant jeg ut noe om meg selv. Jeg er akkurat så barnslig at jeg har ekstremt egoistiske ønsker og blir sur når jeg ikke får det som jeg vil, og akkurat så moden at jeg skjønner at jeg ikke burde være så egoistisk, og at jeg skjønner at jeg ikke har noen grunn til å bli sur når jeg ikke får innfridd mine egoistiske ønsker og krav.
Jeg må si at det er en ekstremt lite tilfredsstillende kombinasjon.
Jeg foretrekker enten å være så gjennomført i min egoisme at jeg ikke ser at den og jeg er urimelige og furter helt uten grunn. Eller så vil jeg være så moden at jeg ikke lenger har disse ønskene for å tilfredstille id, disse tankene om meg, meg selv og mitt. Enten Eller. Ikke Både Og! Dette burde være en selvfølge.
Jeg burde være der nå. Kan jeg ikke bare vokse litt. Bare litt?
Jeg strekker hals, jeg tror jeg er klar.
Eller kanskje jeg bare må spise mer søppeldynga.Drops er et fint ord. Og jeg ville løyet om jeg ikke fortalte sannheten.
  
 lydspor: Billie Holiday – Me, Myself and I