Her skal jeg skrive noe sant. (Er du klar?)
Noen ganger gjør jeg meg til selv om ingen ser på. En gang stod jeg og stirret på meg selv i speilet i fire timer. Jeg forlot speilet bare fordi jeg var i ferd med å besvime av sult og fordi det sved i lårene mine.
Jeg har en kneskade, men jeg vil heller operere enn å ikke gå med høyhælte sko.
Jeg hater å dusje. Særlig delen med å få vått hår. Jeg gjør det kun fordi jeg må. For å bli ren. Av og til, når jeg ikke behøver å gå ut av huset på mange dager, blir håret mitt så skittent at det forandrer farge fullstendig. Jeg føler meg ikke skitten nå. Men jeg vet at jeg må dusje i morgen tidlig, og jeg gruer meg.
Jeg spiser ting som ligger på gulvet, men jeg tar ikke i dørhåndtak med hendene.
Jeg klarer aldri å sitte på do uten å streife innom tanken på at en rotte svømmer opp i doskåla og biter meg i rumpa. Hvis jeg sitter på en utedo, er rotta byttet ut med en mink.
Den skumleste filmen jeg noengang har sett er «Gjøkeredet». Jeg er redd for at jeg egentlig burde være innlagt. Jeg lurer på om det er noe alvorlig galt med hodet mitt.
Jeg gråter hver gang jeg ser den scenen i Love Actually, hvor statsministeren i Storbrittania (Hugh Grant) avviser den amerikanske presidenten, setter han skikkelig på plass. Når han sier: «we might be a small country, but we’re a great one too», triller tårene fritt nedover meg. Hver gang. Det er ikke fordi jeg har gitt opp. Jeg tror enda. Jeg er utålmodig. Jeg er lei av å vente.
Forrige gang jeg ble lei av å vente, så stakk jeg bare, og det var det smarteste jeg har gjort på lenge.
En gang bestemte jeg meg for å flytte til en annen by fordi jeg gikk inn i en butikk der de spilte en sang som jeg tolket som et tegn. Jeg ser etter tegn hvorenn jeg går. En gang fikk jeg det for meg at jeg ikke kunne krysse gaten før en mann i frakk hadde gått forbi meg. Jeg ventet i en time og førtisju minutter.
Jeg ble dødsskuffet da jeg fortalte deg det med sangen, og du så på meg som om du syntes jeg var rar.
Jeg syns det er flauere å kjøpe dopapir enn å kjøpe kondomer eller angrepille.
Jeg har en stjerneformet føflekk på min høyre overarm. Av og til så svir det i den, og klør. Jeg tror den har vokst. Jeg nekter å gå til legen og sjekke den. Det er ikke fordi jeg er redd. Det er fordi jeg syns den er pen å se på.
Av og til når telefonen min ringer, får jeg instinktivt en følelse av at den personen som ringer meg har avslørt noe galt jeg har gjort. Det skjer helt uavhengig av om jeg rent faktisk har gjort noe galt. Jeg lar være å ta telefonen da. Jeg legger meg ned ved siden av telefonen og later som om jeg sover.
Jeg skjønner at personen som ringer meg, ikke kan se meg. Men jeg klarer ikke å la være å ta telefonen med mindre jeg later som om jeg sover. Så jeg lukker øynene og legger hodet sånn som jeg tror det må ligge når jeg sover. Det må se ganske teit ut.
En gang, på universitetet, så fikk jeg et spørsmål som jeg ikke klarte å svare på – så jeg lot som om jeg besvimte. Idet kroppen min traff bakken, slo jeg hodet i en murkant og fikk hjernerystelse.
Spørsmålet var: «Vil du sitte ved siden av meg under forelesningen?»
lydspor: Skunk Anansie – Secretly