I dag fyller en veldig god venninne av meg 25 år. Ida, heter hun, Ida 25 år.
Måten vi ble venner på er egentlig ganske spesiell. Eller kanskje helt vanlig. Vi er på mange måter ulik, og min voldsomhet og hang til det lett dramatiske var omstendigheter som gjorde at hun tenkte om meg at jeg var sprø, og at vi aldri kom til å bli venner. Hennes stillhet og det at hun var avventende, gjorde at jeg ikke egentlig la merke til henne. Vi angikk ikke hverandre, over en lengre periode. Men det gikk over.
En dag så inviterte jeg henne på middag, og ingen av oss er egentlig helt sikker på hvorfor jeg gjorde det. Men jeg gjorde nå engang det. Og vi satt på mitt rom, i mine blå stoler og med store tekopper. Jeg liker store tekopper.
Vi begynte å prate, og vi har egentlig ikke sluttet siden. Vårt vennskap fortoner seg som en samtale som ikke ser ut til å ta slutt. Vi prater. Mest av alt kan det vi’et vi er beskrives med at vi prater. Vi møtes, setter oss ned, og ordene renner ut av oss, og de kommer fort, de fosser. Av og til lurer jeg på hvorfor vi prater så fort, jeg tror det har å gjøre med at vi vet at uansett hvor lenge vi lever og uansett hvor mye vi prater, så kommer vi aldri til å rekke å ha alle samtalene vi kunne ha hatt. Så det gjelder å utnytte tiden godt. Det er punkt én. Vi prater fort.
Punkt to er jo selvsagt innholdet i praten. Det sier seg selv, men det kan likevel sies. Vi er opptatt av nyanser. BARE i mine samtaler med henne, er jeg på denne måten opptatt av detaljer og nyanser. Hva hun hadde på seg på en fest, hvilke ord som ble brukt i en tekstmelding, hvordan stemmen hans låt når han sa det. Hvordan papir hun har i skriveboken sin. Jeg tror jeg kan si nokså sikkert at hun vet det meste om meg.. Det vil si, omtrent like mye som meg. Like detaljert. Det er ikke verst. Særlig siden jeg ikke blir lei av detaljene. Og ikke hun heller, hun er interessert. Det spiller ingen rolle om vi gjentar oss selv. Det er jo refrenget. Det er noe av det beste, det er her alle kan synge med. På versene har vi soloer.
Punkt tre er muligens det viktigste av alt. Det at vi er på samme lag.
Det hender jo at vi i våre ordvekslinger uttrykker frustrasjon for andre mennesker, venner eller fiender. Eller potensielle fiender, eller venner med våre kjærester/prosjekter eller hva som helst. Konkurrenter. Kanskje særlig konkurrenter. Og aldri så tydelig er det at vi er på samme lag, som når det kommer på instinkt, en nøye tilmålt og hundre prosent subjektiv veiing og måling som alltid gjør at vi kommer ut som vinnere. Hun er alltid bedre. Jeg er alltid bedre. Vi er annerledes, vi er bedre! Det er faktisk oss to mot resten, vi er de spesielle to, de som har skjønt noe. Det er oss to mot røkla. Vi er på samme lag.
Det er godt å ha noen som alltid er på ditt lag. Det er fantastisk at denne «noen» er en som man i en rent objektiv måling også ville ha valgt til sitt lag. Hun er den store og sterke og raske gutten som alltid blir valgt først på fotballen, i så måte. Jeg ville ha valgt deg om jeg kunne. Jeg er forsåvidt glad for at vi ikke har valget. I alle fall ikke lenger.
Vi kommer til å snakke så lenge vi lever, mye og fort. Og nå er hun 25, -tjuefem- år gammel. Det betyr at vi er voksen. Og det de voksne sier, det er loven. Vi skal snakke så lenge vi lever. Mye. Når vi blir gammel, så kommer vi kanskje til å snakke sakte. Har du tenkt på det?
Vi er de menneskene som vi tenkte at vi skulle være når du ble 25.
Det er jeg utrolig stolt av. Jeg er stolt av oss, og jeg vet at du er det og.
Vi prates.
lydspor: Missy Higgins – ten days

«And if you tell me yours, i’ll tell you mine
and we will clean the cobwebs out of one anothers minds.»