De tingene jeg gjør når jeg nettopp har begynt å bo i en leilighet.
En egen leilighet.
Stå i timesvis å se ut av kikkehullet – selv om det ikke egentlig er noe å se på. Naboens dør. En gang. En skitten matte, og en trapp. Ta et skritt tilbake – se på døren. Ta et skritt frem – se gjennom kikkehullet igjen. Holde pusten når naboen plutselig åpner døren, og egentlig ser rett mot meg. Klarer du å holde pusten helt til han er ute av syne? Han fomler med nøklene, han somler, han gjør det med vilje!, han mister dem på gulvet, det går ikke, der har han låst, det går, han retter på lua, han plukker opp posen, det må være søpla, og nå går han. Det gikk.
Gå sakte fra rom til rom. Lukke dørene når jeg forlater et rom. Det er dører mellom rommene her.

Trykke på bryterene. Skru lyset av og på. Registrere at det virker. Det virker helt som det skal, og det er egentlig litt fantastisk. Åpne kjøleskapet som riktignok er uten mat, men som har begynt å få en temperatur som gjør at når jeg kjøper noe mat så kan jeg sette det inn der. Appelsiner for eksempel. Melk. Gulerøtter. Sånne ting. Ting som man har i kjøleskapet sitt, sitt eget kjøleskap.

Jeg er herre i eget hus nå, jente i egen jungel, ragni i eget rom, dronning i eget hoppeslott.
Jeg har kjøpt en turkis gardin til soveromsvinduet mitt, sånn at jeg kan trekke den til side og se månen. Månen ligger over bryggeriet hver kveld når jeg er på tur til å sovne, og den lyser, selv om øl-skiltet i røde neon-lys-bokstaver gir den en dempet rødlig glød. Det er som om månen rødmer der den ligger på skrå, og jeg smiler og kan ikke la være å lure på hva den har å skjule. Jeg rødmer nesten bare når jeg har noe å skjule. En kjærlighetsblomst på hodet, for eksempel. Eller en sinnatagg i øyet.
(Som i torn, ikke sant?)
lydspor: Nick Drake – Pink Moon