SKULEPLASSEN

Når klokka ringjer 

for fyrste timen,

ligg skuleplassen att

som eit konkret dikt.

Tett trakk av gruppor

framfor inngangen

sakleg dryftande

månerakettar

og sekundar i St.Moritz.

Halvferdige snømenner

stend att

etter dei minste.

Rundt veggene far

etter einstødingar,

der stod han og ho.

På uthusveggen

ei spræne av snøballar,

ei knust rute på do,

yver døri til styraren

eit svivyrdsleg kast.

Bokstavar i snøen:

Solveig + Knut,

Åse + -- han rakk

å strjuka det ut.

Ute på plassen

bol etter slagsmål,

dropar av naseblod

og ein grøn vott

 

skadefryd?

- Jeg har ikke tid, du skjønner jeg skal på kino. Vi får heller ta det igjen en gang.

Dessuten hadde hun fått stygge tenner.

HAH!

 Jepp, jepp. Jeg er ikke noe stort menneske. Men jeg er ganske sterk, jeg kan drikke tre liter melk på rappen, jeg kan snurre lenger enn noen jeg kjenner uten å bli svimmel, og fortere og.

 Dessuten har jeg en fox i lomma.

lydspor: Jason Mraz - The Remedy

 

Jeg skriver så kort fordi det er så mye jeg vil si.

Hvis jeg ikke passer på ordene mine, avslører de meg. Penalet mitt er fullt av hemmeligheter, og hvis jeg begynner å skrive så løper fingrene avgårde over tastaturet, og de skriver det som er inni meg uten noen som helst form for filtrering. Det har jeg ikke lyst til. Ikke fordi det ville vært så farlig at det stod her, eller på et papir, kanskje. Jeg hadde vel fint overlevd det, vi overlever alt.

Poenget er at jeg vil si disse tingene, ikke skrive dem. Jeg vil bestemme selv når de skal komme ut av meg. Det er ikke lett, det er kanskje umulig. Men man må jo forsøke.

Så i mellomtiden må jeg skrive om uvesentligheter, for å bevare i alle fall noen hemmeligheter.

Jeg kunne for eksempel skrive om at jeg har verdens fineste kjøkkenbord. Et som moren min lutet egenhendig, mens hun var gravid med meg. Hun fikk lut på øyet, og det gjorde at hun nesten ble blind. Men bare nesten. Det lukter godt av det bordet, det lukter tre, lut, mamma, melk, og søstre som bråker. På den ene siden er det en million (minst) små hakk, akkurat på kanten av bordet. De hakkene har jeg laget. Jeg satt i en tripptrapp-stol med en gaffel og hakket i bordet. Hver dag. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg gjorde det. Jeg fikk jo ikke lov. Det så jo ikke pent ut.

Og selv om jeg liker tanken, så tviler jeg likevel på at jeg gjorde det for å bevise at jeg har vært der. Sånn at i dag, når jeg sitter alene i en leilighet, og ikke er et barn lenger, og drikker kaffe og tenker på voksne ting, og har briller på nesen, sånn som mamma har, så er jeg likevel på samme sted som jeg var en gang for tusen år siden. Det er en fin ting. En ting som er lett å glemme.

Når jeg ser hakkene, så blir jeg minnet på hvem jeg er. Og jeg husker hvordan jeg og søsteren min satt under bordet og lekte, og at det var plass til tre indianerlandsbyer under det bordet, og at hvis vi satt helt stille der, så ble vi usynlig. Og hvis noen kom og satt seg på min plass, kunne jeg stikke hendene inn under skuffen i bordet, og skyve den fort ut, slik at den traff magen til den som hadde satt seg på plassen min. Jeg kunne smyge og snike. Under det bordet var jeg stammens høvding, dronning og pirat. Og pappa hadde grå ullsokker, og mamma var barbent.

Som sagt liker jeg tanken på at hakkene er der for en grunn. At Ragni¤4 lagde dem for å hjelpe Ragni¤24 å huske. Jeg liker tanken, men jeg tviler på at den kan legges til grunn, sånn helt uten videre. Jeg var et oppvakt barn. Men så fremsynt kan jeg neppe ha vært. Skjønt, man kan aldri vite. Og man må alltid håpe.

 Jeg kunne skrive noe om det. Men det vil jeg ikke. Det er jo litt kjedelig med kjøkkenbord og melkebarter, jeg mener, sånn i lengden.

Jeg vil heller si at det nå er snart fire måneder siden jeg la en fox i lomma di, og jeg er så lei av å vente på at du skal finne den, og bli overrasket og smile. Og tenke på meg, solboller og akebakker. Så unnskyld at jeg spør men.. har du tenkt å kjenne etter snart eller?

lydspor: Sidsel Endresen - Barmhjertige søstre

 

Det skumleste i verden er å vinke til Nordlyset. De sier det, her nordpå, at hvis man vinker til Nordlyset med noe hvitt, så kommer det og tar deg. Og ikke på den fine måten, slik at man blir hentet opp og får danse med dragene. Nordlyset er ikke snilt. Jeg burde ikke vinke til det, jeg burde ikke utfordre skjebnen. Men når man ser noe så vakkert, kan man ikke akkurat late som det ikke er der.

Jeg vet at jeg lyver. Det er ikke meningen, jeg trodde på det jeg sa da jeg det. Det med aldri mer og sånn. Men jeg er ikke så flink å holde ord. Ordene mister jeg, de triller ut av hendene mine, som perler gjør det, når snoren ryker. Etterpå står du der, med noen fillete tråder i hånden, og kan ikke forstå hvordan den lille tråden, så spinkel og lett å ryke, kunne holde sammen et kjede som virket så sterkt, så ubrytelig. Helt til det revner, og perlene triller ut, som perler jo gjør enten det er svin til stede eller ei. 

 Ordene mister jeg. De ramler ut av hendene mine, av munnen min, av fingrene mine, og jeg klarer ikke å holde på noen hemmeligheter. Selv når jeg ler avslører jeg de mest intime detaljer om meg selv. Jeg lager lyd, og jeg mister støtt og stadig ord. Jeg er ikke i stand til å holde ord.

Hendene mine er opptatt. De holder på handa di. Det er egentlig bedre.

lydspor: Sarah McLachlan - i will remember you

 

i dag har jeg tenkt til å være imponerende glad.

Hvis du ser antydning til tristhet, tungsinn og tyfus i ansiktet mitt, så ikke spør. Det er ikke det, det er bare de nye brillene mine, de gjør alt så tydelig, man ser for godt. Det er ikke meg det er noe galt med.

Jeg våknet i morrest og tok på meg  den rødeste lebestiften jeg har. Jeg stod der, på badet, med truse, den gamle tskjorta jeg sover i, som jeg har hatt siden jeg var va syv år gammel, og som derfor har blitt en slags magetopp, og med den sedvanlige bustete morgensveisen min. og store lepper i en knall rød trutmunn.

Det så ganske rart ut. Men det funket. Jeg er glad, jeg smiler, og jeg har planer om å være imponerende oppmuntret resten av dagen, resten av uken.

Bare følg med du.

lydspor: Bob Dylan - girl from the north country

 

Du vet den følelsen av at noe galt er i ferd med å skje?

Når de blonde jentene i en skrekkfilm går ut for å hente noe, eller “bare venter her så lenge” til de andre kommer tilbake? Eller når noen i en spøkelseshistorie tar snarveien over kirkegården. Du vet det. Det kommer til å gå til helvete. Og det er ingenting du kan gjøre med det. Du kan bare sitte å se på at det sakte, men sikkert (!) går til helvete. Sånn er det på film.

Noe annet er det når du selv gjør de valgene. Du setter deg i situasjoner hvor du vet at du til slutt kommer til å få det vondt. Og du sier kanskje til deg selv at du ikke har noe valg, at du ikke klarer og la være. Men det er ikke sant.

Du velger det selv, du setter deg i disse situasjonene, og det gjør vondt og jeg har valgt det selv, det er min egen skyld. Og nå går det til helvete. Det eneste jeg kan gjøre er å beskrive veien dit.

Nei. Det er ikke sant heller. Det er masse jeg kan gjøre, jeg eier livet mitt, og jeg har bestemt alt dette selv. Jeg vet at jeg kan bestemme meg ut av hva som helst. Jeg er bare ikke sikker på at jeg vil.

De litt mørke tankene, tungsinnet. Jeg velger det selv. For sannheten er at jeg liker det. Jeg kjenner det. Tungsinnet kan jeg definere, “nå kommer det” kan jeg tenke for meg selv, og jeg kjenner det igjen, og jeg kan håndtere det. Jeg er vant til det. Jeg vet hva som kommer. Vet hvor det vil. Så jeg koser meg med misnøyen, som man gjør med en gammel venn. Jeg ønsker den velkommen, jeg kjenner den igjen, selv om jeg vet at jeg egentlig har vokst ifra deg. Jeg vil bestemme selv nå.

Tror jeg.

Problemet er bare at.. jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal håndtere disse andre følelsene. Har du noen tips?

Jeg vet jo om den greia med turer i skog og mark. Og selv om ikke frisk luft kurerer alt, så er det i alle fall ingenting som blir verre av det (dette har jeg fra mamma, direkte sitat). Deilig er jorden, og all den jazz-musikken.

Lykken er å ha en fox i lomma, det er det jeg som har sagt. Direkte sitat.
Og jeg tror på det, jeg gjør det.
Men jeg har hull i mine lommer og kan klø meg selv på låret, og jeg koser meg med misnøyen.

Dumme, dumme meg.

lydspor: Nick Drake - Fly

 

hilsen en som foretrekker baksiden av skyene

De ler av meg på jobb.

Jeg peker på himmelen, “SE!”, roper jeg, og de snur seg rundt og leter etter uidentifiserte flyvende objekter, stjerneskudd og andre fenomener som man kan gå glipp av hvis man ikke er rask. SE!.

Grunnen til at de ler, er at de ikke trenger å skynde seg for å se det som jeg vil vise dem. Det er bare himmelen.

Det vil si, det er den nordnorske himmelen. Det er ingenting bare-aktig over den.
Men jeg innrømmer det, man trenger ikke å skynde seg for å se den. Den er der, den kommer til å være der lenge. Den reiser ingen steder.

De ler av meg, og sier at entusiasmen min er imponerende, de sier at jeg er søt. Men skjønner du ikke, kunne jeg da for eksempel si, hadde det ikke vært for at jeg er opptatt med å se og munnen min er full av himmel, at jeg ikke har sett den på seks år. Denne himmelen. Jeg har seks års seing å ta igjen. Det er ganske mye himmel å se på.

I forigårs så jeg sola igjen og. For første gang på mange mange mange mange dager. Så mange dager at ukene blir måneder, hvor jeg ikke har sett sola, TENK det, da. Det å se opp mot himmelen og der er ikke sola. Det er jo helt absurd!  

Nå er sola kommet tilbake, og det virker nesten like absurd. SE! Der er sola, og der, og der. Og jeg har sett og sett, og jeg blir ikke akkurat til stein, men jeg får steinansikt, og jeg stirrer og dette kan umulig være bra for helsa. Men det er verdt det. Himmelen er der, og jeg ser den. Jeg ser på den. Det å legge merke til at himmelen er så fantastisk som den faktisk er, minner meg på om at jeg har kommet hjem.

Husker du det? Ser du det?
Jeg er for første gang på svært lenge der jeg skal være.

Det å våkne opp i en by der man ikke bare er, eller bor, men er hjemme.  Jeg er hjemme. Skyene er finere nå. De viser sola, de skjuler den ikke.

Ser du?

Ser du meg?

lydspor: Joni Mitchell - both sides now

 

Men lett er det ikke.

Før bodde jeg i Bergen.

En av husene mine, da jeg bodde i Bergen, lå bak botanisk hage. Jeg kom til å tenke på det, fordi jeg leste om en venn som klatret over gjerdet til botanisk hage, og gikk hjem. Det brukte jeg å gjøre også. Eller, det vil si, det var jo ikke den samme hagen. Det var en annen hage, men også den het botanisk hage. Jeg gikk hjem fra skolen, vurderte å gå rundt, men endte nesten hver gang opp med å klatre over gjerdet. De låser den etter klokken ti, skjønner du. Porten, altså. Jeg skjønner ikke hvorfor, for det er så lett å klatre over. Så blir man glad av det, og.

Noen av oss er sånn anlagt av vi aldri helt har turt å bryte disse lovene som de snakker så mye om. Jeg prøvde å gå på jordbærslang hos naboen, og jeg skryter av det, og maler mine barndoms bilder i modige farger. Men sannheten er at jeg var en svært veloppdragen ung pike, mesteparten av tiden, og at jeg ikke turte å gå inn på den sure naboens territorier. Og han var den eneste i mils omkrets som hadde jordbæråker.

Men å klatre over gjerdet, og snike seg inn i botanisk hage, det ga meg en slik følelse av modighet, av frihet. Det var bare en snarvei hjem. Det var mer enn nok.

I dag så jeg solen for første gang i år. Jeg angrer på alle solboller jeg har spist fra før av. Sukk. Snakk om dårlig planlegging.

lydspor: Counting Crows - have you seen me lately

 

intime betroelser

Her skal jeg skrive noe sant. (Er du klar?)

Noen ganger gjør jeg meg til selv om ingen ser på. En gang stod jeg og stirret på meg selv i speilet i fire timer. Jeg forlot speilet bare fordi jeg var i ferd med å besvime av sult og fordi det sved i lårene mine.

Jeg har en kneskade, men jeg vil heller operere enn å ikke gå med høyhælte sko.

Jeg hater å dusje. Særlig delen med å få vått hår. Jeg gjør det kun fordi jeg må. For å bli ren. Av og til, når jeg ikke behøver å gå ut av huset på mange dager, blir håret mitt så skittent at det forandrer farge fullstendig. Jeg føler meg ikke skitten nå. Men jeg vet at jeg må dusje i morgen tidlig, og jeg gruer meg.

Jeg spiser ting som ligger på gulvet, men jeg tar ikke i dørhåndtak med hendene.

Jeg klarer aldri å sitte på do uten å streife innom tanken på at en rotte svømmer opp i doskåla og biter meg i rumpa. Hvis jeg sitter på en utedo, er rotta byttet ut med en mink.

Den skumleste filmen jeg noengang har sett er “Gjøkeredet”. Jeg er redd for at jeg egentlig burde være innlagt. Jeg lurer på om det er noe alvorlig galt med hodet mitt.

Jeg gråter hver gang jeg ser den scenen i Love Actually, hvor statsministeren i Storbrittania (Hugh Grant) avviser den amerikanske presidenten, setter han skikkelig på plass. Når han sier: “we might be a small country, but we’re a great one too”, triller tårene fritt nedover meg. Hver gang. Det er ikke fordi jeg har gitt opp. Jeg tror enda. Jeg er utålmodig. Jeg er lei av å vente.

Forrige gang jeg ble lei av å vente, så stakk jeg bare, og det var det smarteste jeg har gjort på lenge.

En gang bestemte jeg meg for å flytte til en annen by fordi jeg gikk inn i en butikk der de spilte en sang som jeg tolket som et tegn. Jeg ser etter tegn hvorenn jeg går. En gang fikk jeg det for meg at jeg ikke kunne krysse gaten før en mann i frakk hadde gått forbi meg. Jeg ventet i en time og førtisju minutter.

Jeg ble dødsskuffet da jeg fortalte deg det med sangen, og du så på meg som om du syntes jeg var rar.

Jeg syns det er flauere å kjøpe dopapir enn å kjøpe kondomer eller angrepille.

Jeg har en stjerneformet føflekk på min høyre overarm. Av og til så svir det i den, og klør. Jeg tror den har vokst. Jeg nekter å gå til legen og sjekke den. Det er ikke fordi jeg er redd. Det er fordi jeg syns den er pen å se på.

Av og til når telefonen min ringer, får jeg instinktivt en følelse av at den personen som ringer meg har avslørt noe galt jeg har gjort. Det skjer helt uavhengig av om jeg rent faktisk har gjort noe galt. Jeg lar være å ta telefonen da. Jeg legger meg ned ved siden av telefonen og later som om jeg sover.

Jeg skjønner at personen som ringer meg, ikke kan se meg. Men jeg klarer ikke å la være å ta telefonen med mindre jeg later som om jeg sover. Så jeg lukker øynene og legger hodet sånn som jeg tror det må ligge når jeg sover. Det må se ganske teit ut.

En gang, på universitetet, så fikk jeg et spørsmål som jeg ikke klarte å svare på - så jeg lot som om jeg besvimte. Idet kroppen min traff bakken, slo jeg hodet i en murkant og fikk hjernerystelse.

Spørsmålet var: “Vil du sitte ved siden av meg under forelesningen?”

lydspor: Skunk Anansie - Secretly

 

Noe om en samtale, og snø.

I dag fyller en veldig god venninne av meg 25 år. Ida, heter hun, Ida 25 år.

Måten vi ble venner på er egentlig ganske spesiell. Eller kanskje helt vanlig. Vi er på mange måter ulik, og min voldsomhet og hang til det lett dramatiske var omstendigheter som gjorde at hun tenkte om meg at jeg var sprø, og at vi aldri kom til å bli venner. Hennes stillhet og det at hun var avventende, gjorde at jeg ikke egentlig la merke til henne. Vi angikk ikke hverandre, over en lengre periode. Men det gikk over.

En dag så inviterte jeg henne på middag, og ingen av oss er egentlig helt sikker på hvorfor jeg gjorde det. Men jeg gjorde nå engang det. Og vi satt på mitt rom, i mine blå stoler og med store tekopper. Jeg liker store tekopper.

Vi begynte å prate, og vi har egentlig ikke sluttet siden. Vårt vennskap fortoner seg som en samtale som ikke ser ut til å ta slutt. Vi prater. Mest av alt kan det vi’et vi er beskrives med at vi prater. Vi møtes, setter oss ned, og ordene renner ut av oss, og de kommer fort, de fosser. Av og til lurer jeg på hvorfor vi prater så fort, jeg tror det har å gjøre med at vi vet at uansett hvor lenge vi lever og uansett hvor mye vi prater, så kommer vi aldri til å rekke å ha alle samtalene vi kunne ha hatt. Så det gjelder å utnytte tiden godt. Det er punkt én. Vi prater fort.

Punkt to er jo selvsagt innholdet i praten. Det sier seg selv, men det kan likevel sies. Vi er opptatt av nyanser. BARE i mine samtaler med henne, er jeg på denne måten opptatt av detaljer og nyanser. Hva hun hadde på seg på en fest, hvilke ord som ble brukt i en tekstmelding, hvordan stemmen hans låt når han sa det. Hvordan papir hun har i skriveboken sin. Jeg tror jeg kan si nokså sikkert at hun vet det meste om meg.. Det vil si, omtrent like mye som meg. Like detaljert. Det er ikke verst. Særlig siden jeg ikke blir lei av detaljene. Og ikke hun heller, hun er interessert. Det spiller ingen rolle om vi gjentar oss selv. Det er jo refrenget. Det er noe av det beste, det er her alle kan synge med. På versene har vi soloer.

Punkt tre er muligens det viktigste av alt. Det at vi er på samme lag.

Det hender jo at vi i våre ordvekslinger uttrykker frustrasjon for andre mennesker, venner eller fiender. Eller potensielle fiender, eller venner med våre kjærester/prosjekter eller hva som helst. Konkurrenter. Kanskje særlig konkurrenter. Og aldri så tydelig er det at vi er på samme lag, som når det kommer på instinkt, en nøye tilmålt og hundre prosent subjektiv veiing og måling som alltid gjør at vi kommer ut som vinnere. Hun er alltid bedre. Jeg er alltid bedre. Vi er annerledes, vi er bedre! Det er faktisk oss to mot resten, vi er de spesielle to, de som har skjønt noe. Det er oss to mot røkla. Vi er på samme lag.

Det er godt å ha noen som alltid er på ditt lag. Det er fantastisk at denne “noen” er en som man i en rent objektiv måling også ville ha valgt til sitt lag. Hun er den store og sterke og raske gutten som alltid blir valgt først på fotballen, i så måte. Jeg ville ha valgt deg om jeg kunne. Jeg er forsåvidt glad for at vi ikke har valget. I alle fall ikke lenger.

Vi kommer til å snakke så lenge vi lever, mye og fort. Og nå er hun 25, -tjuefem- år gammel. Det betyr at vi er voksen. Og det de voksne sier, det er loven. Vi skal snakke så lenge vi lever. Mye. Når vi blir gammel, så kommer vi kanskje til å snakke sakte. Har du tenkt på det?

Vi er de menneskene som vi tenkte at vi skulle være når du ble 25.

Det er jeg utrolig stolt av. Jeg er stolt av oss, og jeg vet at du er det og.

Vi prates.

lydspor: Missy Higgins - ten days

“And if you tell me yours, i’ll tell you mine
and we will clean the cobwebs out of one anothers minds.”