Det er så vanskelig å skrive, før var det lettere. Nå vet jeg ikke hvor jeg skal begynne, det er så lenge siden jeg skrev at alle hullene må tettes igjen før jeg kan skrive om det som er nå. Det er så mange “forts. følger” som jeg aldri har skrevet ferdig, som henger som løse tråder, som jeg føler må besvares før jeg kan nærme meg dagens tekst.

Jeg kjørte hjem og tilbake igjen i jula, for første gang alene. Det var godt, og når jeg kjenner etter var kanskje de timene i bil den stunden hvor jeg hadde mest av denne mystiske julestemningen. Jeg har vært noe i nærheten av sykelig opptatt av julestemning helt siden jeg var barn. Jeg skulle ønske at jeg kunne slappe litt mer av, og ikke ha så sterke følelser, så store forventninger og så intenst behov for julestemning. Det første året jeg ikke hadde en nesten uuholdelig kribling i magen da jeg la meg på lillejulaften, og jeg lurte på hva som skulle skje dagen etter, hvilke pakker under treet som var til meg, hva som lå i strømpen, om svoren ble sprø og om middagen skulle bli akkurat like fin som jeg husket den som fra året før. Det skjedde ikke plutselig, men gradvis. Likevel, det året det ikke var noen tvil om at magien var borte, ble jeg dritsur og lei meg, og jeg gråt i mange timer natt til første juledag. Jeg håper at jeg snart kan kose meg med å ha litt bedre tid, å sove litt lenge, å kunne gå på ski. Å være sammen med familien min, ikke bare stresse med det som ikke skjer, dem jeg ikke møter, og julestemningen som kanskje ikke er der.

Voksenlivet er på mange måter undervurdert, men akkurat på dette området er det barndommen som vinner. Igjen og igjen. Jeg tror kanskje jeg taper. Jeg er for første gang i mitt liv reserevert, jeg holder tilbake. Det er ikke morsomt, og ikke er det fint. Jeg gjør det likevel.

Når regnet plutselig ble til snø på julaften morgen, var det likevel fint. Jeg innrømmer det. Spørsmålet er bare hva som skjer videre. Det er det jo helt umulig å svare på.

Nå sitter jeg på kontoret, i fullt skiutstyr. Så snart jeg er ferdig her, så stikker jeg på skitur i marka. Jeg ser litt rar ut, med superundertøy og skisko. Men det er jo romjul, det er ingen som kan se meg uansett. Jeg er usynlig.

Jeg tror egentlig de skal hjem til hans foreldre, dialektene deres tyder på det. Det virker ikke som om de har vært sammen spesielt lenge, og jeg tar meg selv å analysere dem, tolke alt de sier og gjør, håndbevegelser, kjærtegn, rare ansiktsuttrykk eller kroppsspråk som slår meg som unaturlig. Påtatt. Jeg tar meg selv i å bli irritert over dem.

Jeg bygger opp de største forventninger, jeg er den dummeste jeg vet. Jeg lager mine egne skuffelser, og er ikke lenger – i alle fall ikke i like stor grad som tidligere – i stand til å bygge de samme luftspeilinger på den positive siden. Jeg evner ikke lenger å drømme meg fullstendig bort i de banale tingene som jeg før kunne forsvinne i. I mange timer, i dager. Jeg levde et annet liv. Det er godt at jeg har fjernsyn.

Jeg er et heldig, beskyttet menneske. Jeg har rustninger av kjærlighet, hud, kjøtt, muskler, utdannelse og titler. Bare prøv det, rustningen min er imponerende. Og når du angriper meg, får jeg også beskyttelse av sinnet, av forsvaret. Jeg er uovervinnelig. Det betyr likevel ikke at man vinner. Bare at ingen vinner deg.

Det er vanskelig å vite hva som til enhver tid er riktig.

Hvem er du lenger?

Etterhvert som jeg blar meg fremover mot nåtiden, registrerer jeg at du er en annen og, du e blitt en annen et sted underveis. Jeg liker deg bedre nå, selv om du skrev bedre før. Og jeg er kanskje blitt den du var? Det føles sånn, denne uken også.

Det gode er best om kvelden, det onde er verst om kvelden. Sånn er det bare.

Dagen er travel, den er høylydt, og den krever. Når det er kveld, og det du skal se på fjernsyn er over, det er for sent å få noe ut av dagen, det er mørkt ute og sannsynligvis regner det, det har regnet så mye at jeg skjønne ikke hva som har skjedd, jeg trodde jeg hadde flyttet fra Bergen, men uansett; når det er kveld er det ingen forstyrrelser. Ingen avbrytelser. Det høres jo fint ut, og ja, det kan være fint. Det kan være fint hvis det er noe godt. Hvis det er noe ondt er det verst om kvelden.

Da kan man sitte stille og kjenne på alt som gjør ondt og du husker at du er sint. Jeg merker når det skjer. Et skjevt ord, en irritert rykning, som et drag over ansiktet, ingen avbrytelser, ingenting annet å tenke på. Jeg hater kvelder. Liker ikke dager spesielt godt heller. Kunne det ikke bare være natt, hele tiden.

Jeg håper det kommer snø snart.

Jeg har hjertetrang til julens fred.

Aldri si aldri? Bare om du mener det nok til å si aldri, aldri, aldri.

Jeg så meg selv i en rekke andre situasjoner. Som evig ensom, alltid på leting etter noe, alltid lengtende. Eller også; alltid dronningen av melankoli, alltur nostalgisk, aldri i nuet, aldri glad. Glad er som kjent følelsenes Dolly Parton. Passer mye bedre da med en tilbakelent Billie Holliday. Det er ikke noe for meg å drive å være glad i tide og utide. Det så jeg for meg. Mulig melankolsk med myke minner. Jeg så aldri meg selv her.

Hva var den viktigste dagen i livet ditt? Hva er det viktigste øyeblikket i livene våre? Er det når vi fødes, eller når vi dør? Ditt første minne, eller dine siste ord? Når du blir forelder, eller skjønner at du aldri blir det? Er det når vi finner Gud, er det når vi mister Gud, er det når vi faller for hverandre eller ganske enkelt når vi faller? Er det bryllupsdagen eller når vi er helt alene. Er det når du er sterk eller når du er svak?
Så blir de stående disse tre. Sove, spise, jobbe. Men mest av alt jobbe.

November er grå og kald, og det regner. Jeg lengter etter snøen, og lyset, advent. Selv om ventetiden føles uutholdelig, allerede nå. Dager er som uker, timer er som dager. Det mest skremmende er likevel at tiden plutselig har gått, at jeg har passert så mange dager med lysets hastighet, år har gått og jeg skjønner ikke hva jeg har brukt tiden min til. Jeg vet at det var dager jeg strevde med, og andre dager som jeg klarte å utnytte. Hvor jeg har gjort godt, hvor jeg har båret lys. Vært lys. Når mørket er svartest, er det veldig vanskelig å huske hvordan lys ser ut, hvordan det føles. Når jeg skrur opp radiatoren og setter meg på huk foran den, kan jeg få en svak fornemmelse av hvordan lys kjennes ut. Som varm luft som blåses mot deg. Jeg er så kald, dette har vært den kaldeste høsten jeg kan huske. Det har regnet så mye, det har ikke snødd i det hele tatt. Jeg lurer på om det aldri skal komme snø. Jeg lengter etter snø.

Jeg hører på julesanger, selv om det er november og mørkt, ikke et lite julelys i sikte. Butikkene flommer over av julemarsipan, kapitalister er så dumme; skjønner de ikke at det er lys vi trenger?

For det andre tror jeg alle har det sånn, en gang i blant. Det er jo laget sanger om den berømmelige dørstokkmila. Den er en velkjent fiende. Kanskje skal man bare begynne med å si noe om det man liker. Regn, for eksempel – det har vi jo til felles.

I dag morrest da jeg våknet, dundret det på ruta. Det jeg elsker mest med å ha takvindu rett over senga, er den lyden det lager når det regner. Det minner meg om hytta i Vesterålen. Der jeg lå på hemsen sammen med søstre og søskenbarn. I stua under oss lå morfar, eller pappa hvis morfar ikke var med. En av dem lå der, og passet på at det var fyr i peisen. Det måtte alltid være fyr i peisen. Uansett hvor varmt det var ute, ble det iskaldt i den lille hytta med mindre det var fyr i peisen. I alle fall er det slik jeg husker det. Muligens kan det være at det ikke var spesielt varmt de ukene i august vi var der. Hvem vet.

Alle har sin drivkraft. Jeg bruker å late som at min drivkraft er kjærligheten, arbeidet, landet og politikken. Sannheten er at jeg ikke aner hva som er min drivkraft, jeg føler meg helt tom for driv. Kanskje det er Angsten, den konstruktive angsten for å drite meg ut. Kanskje det er Ensomheten, som både er forlokkende og skremmende på en og samme tid. Kankje det er Sinnet. Sinnet som får meg til å vaske effektivt, snakke tydelig og være helt klar over mine grenser og hva jeg fortjener. Hva jeg er verdt.

lydspor: Billy Bragg – The Saturday Boy

Når jeg er så heldig å få lov til å reise med toget, og det er ikke så ofte i og med at jeg bor i Nord-Norge, så forsøker jeg stort sett alltid å sitte med ryggen mot kjøreretningen, og se bakover. Jeg liker å kjøre tog. Det går imidlertid fryktelig fort. Dersom man da sitter og ser fremover, får man med seg svært lite. Det hele fremstår svært uklart, uten melodi, retning eller sammenheng. Du rekker ikke å se noe før det er borte, og ingen inntrykk setter seg fordi alle blir avbrutt – hele tiden.

Sitter man med ryggen mot dit man skal, derimot, så får man et bedre inntrykk av hvor man har vært – da er det som om man reiser i sakte fart. Man ser riktignok ingenting av ankomststedet eller det man suser fordi. Man ser hvor man har vært, og kun det. Det ser man til gjengjeld godt.

Da evner du å se landskapet i sin helhet, og ikke bare bruddstykker av et større bilde. Detaljene blir kanskje borte, men du skjønner også at de ikke er så viktige. Detaljer har aldri vært spesielt viktig, uansett. Selv om det kan være fristende å fortape seg i dem. Når man sitter slik, i en jernbanekupé, og reiser til et sted man kanskje aldri har vært med ryggen til, er det vanskelig å ha fokus på noe annet enn det man kommer fra – eller rømmer fra.

Det virker kanskje noe bakstrebersk, men det er bare slik man får oversikt over det som har vært. Ser man fremover fyker det forbi, og man rekker aldri å se seg over skulderen, fordi det er hele tiden nytt landskap å forholde seg til.

Kanskje er det derfor jeg reiser baklengs gjennom livet også. Fordi jeg trenger å få oversikt. Jeg vil gjerne se litt mer grundig på ting før jeg slipper dem. Jeg innser at det gjør meg ineffektiv. Av og til gjør det meg deprimert, og jeg glemmer å leve i nuet, som det så fint heter, alle insisterer på at man må være så forferdelig til stede i sine egne liv – akkurat nå. Jeg er i aller høyeste grad i mitt eget liv, men stort sett da. Ikke nå. For lenge siden. Nostalgia, kanskje, er det det. Det høres ut som en diagnose, men det er ikke det. Jeg tenker mest på det som har vært.

Har du fyr? Disse menneskene som gløder i mørket, som lyser opp det som var, stier man har gått. Jeg innser at jeg har mistet så mange av dere på veien, fordi jeg rett og slett finner frem selv nå. Og fordi det ikke er så mørkt lenger.  Det går mot lysere tider, de kaller det vår. Ta det med ro, det er ikke vår. Vinteren er bare litt slapp for tiden.

lydspor: Lars Bremnes – Kongen av Hoppeslott