Er det ikke merkelig, hvordan et steinansikt som kan stå seg gjennom vær og vind, ikke vike en tomme for rasende blikk, for spott eller all verdens gode argumenter.. hvordan det sprekker når man får trøst og støtte fra uvented hold?

Når jeg ser ordene på skjermen, så skjønner jeg at det slett ikke er merkelig, det er helt logisk, det er en eldgammel sannhet. Det er som legenden om Narnina, som den historien om når sola og vinden krangler om hvem som er sterkest, “Taming of the shrew” og enhver romantisk komedie. Eller ikke _enhver_, men alle de med en sterk men vanskelig kvinne som er kronisk singel og virker kald - i begynnelsen. (Når jeg tenker meg om kan vel dette kjapt oppsummeres som alle romantiske komedier som er helt eller delvis plagiat av “Taming of the shrew”.)

Steinansiktet mitt sprakk i går.

Jeg begynte å gråte. På fylla. På et utested!
Herregud det er så flaut å tenke på at jeg nesten rødmer her jeg sitter alene på kontoret.

Jeg var så klar for bare å ta imot mer. Jeg smilte, lo det bort, drakk øl og hadde is i blikket og et hjerte som banket så hardt i meg at jeg var sikker på at det kunne vises på utsiden av genseren min. Jeg var rasende, og jeg er ikke vant til å holde det inni meg når jeg er rasende. Jeg er vant til å åpne helvetes porter og slippe ut all den edder og galle som måtte finnes i meg. Jeg holdt det inni meg. Det er det enkleste. For meg, for han, for alle parter.

Det kom en hånd på låret mitt. Et trykk, så ble den trukket tilbake. Ikke lenge, ikke hardt. Men den var der.

Og det lille trykket gjorde at steinansiktet sprakk, jeg mistet konsentrasjonen, riktignok bare i et øyeblikk, men det var tilstrekkelig. Slusene åpnet seg og det kom tårer ut. De fosset nedover kinnene mine, og ikke visste jeg at det var plass til så mye saltvann i hodet mitt. Et helt lite hav lagde jeg der på bordet. og når bordet var fullt, så rant det videre ned til gulvet. Og den første dråpen lagde et hakk i bordet, og etterpå ville alle de salte dråpene renne i samme retning, og da blir de til en foss.

Og en foss av salte tårer kan fortsatt sees i et hjørne, innerst ved den brune sofaen. Jeg er ikke der lenger. Jeg var måtte gå, ellers hadde jeg druknet.

lydspor: Nick Drake - Northern Light

Jeg kommer fra et smykke.

Som en perle i et blåskjell, slik ligger min by i fjorden sin.

“For en oppvekst du har hatt”, sa han da han så utsikten fra stuen i huset til mine foreldre. Utsikten alene er nok til å fastslå ganske raskt at jeg har vært svøpt i lykke og beskyttelse. I tillegg har jeg fått fiskegrateng, melk, refleksvester og adventskalendere. Jeg var et heldig barn, det er jeg i grunnen fortsatt. Og jeg elsker byen min.

Noen dager elsker jeg den mer enn andre.Jeg tror disse dagene har det til felles at jeg enten tenker at hvis noen andre enn meg hadde sett det som jeg ser, så ville de ikke trodd sine egne øyne. Eller det at noen rent faktisk ser det jeg ser. Ser byen min for første gang. De ser ikke diskusjoner om bompenger, eller for få parkeringsplasser i sentrum. De ser fjellene, havet og lyset. De ser latteren min på en brygge, og de ser at sola varmer ansiktet mitt, selv om klokken er halv seks om morgenen. Og det er natt. Men vi ser ikke natten, den vises ikke på grunn av alt lyset. De ser på klokkene sine og klokkene sier natt, men vi sier dag, vi sier våken og latteren min buldrer og det er ennå masse vin og fins det øl? Vi har ikke tenkt til å være stille ennå. Ikke på mange dager ennå, ikke før festspillene er over.

Jeg er 24 år gammel, og har vært med på 25 festspill. Jeg er stolt av det. Jeg eier en del av festspillene, fordi jeg bærer det med meg i hjertet mitt. Jeg bærer med meg Lars Saabye Christensens prolog, den han leste i generalhagen i 1997. Jeg var fjorten år, og hadde ikke fått med meg navnet hans, bare ansiktet. Og ordene. Jeg gikk på han i byen, og med et barns naturlige likefremhet, gikk jeg bort til han og sa: “Æ likte så godt det du sa i Generalhagen.” Han ble våt i øynene, og det tok mange år før jeg skjønte at dette er noe av det fineste jeg har opplevd. I hjertet mitt har jeg Sagaen om en liten mann som møter en hund, og får sitt livs første venn. Jeg har den lille krittringen, som jeg tok min søster med på. Og hun stod i setet ved siden av meg og ropte høyt, “slipp dukka!”, og jeg rødmet, fordi jeg skjønte at man ikke skulle rope på forestilling, men hun hadde jo rett, dere ødelegger jo dukka. Jeg har mange timers dansing til heftige rytmer, med musikk fra andre breddegrader, og temperaturer som langt overstiger det vi er vant til, og skjørtet mitt flagrer og jeg snurrer, og ingen kan snurre som meg. Og jeg har det, jeg eier det. Dansen, musikken, skjørtet, minnet. Det tilhører meg, men du kan få låne det. Hvis du vil. Jeg krever bare av deg at du skal elske det.

Alle jeg elsker, elsker festspillene i NordNorge. Slik må det være. Først og fremst søstrene mine. De som pynter seg like mye som meg til åpningen (eller nesten, i alle fall), og som prøver like hardt som meg å stå opp før tolv, etter nachspiel som har vart til klokken åtte om morgenen. Og det er et hardt liv.. dere aner ikke. Jeg smiler.

Jeg bærer med meg hvite kjoler, gule, og en rød. Jeg var forelsket i den rød. Altså, ikke i kjolen, men jeg var forelsket når jeg hadde den på meg. Når jeg hadde den gule kjolen på meg hadde jeg kjæreste, men slikt går fort over. Det går bra. I år var jeg hvit. Om noen år kommer jeg kanskje til å si hva jeg var i den hvite kjolen. Foreløpig er det for nært, jeg ser det ikke klart. Jeg har skjeve hornhinner, de har jeg arvet av mamma.

Før var det karneval på åpningen. Jeg kledde meg ut som mann et år, bart og hatt og vest. Jeg var tøff. Også var jeg mus et år, men det begynte å regne, så vi tok en svart søppelsekk over meg, og så var jeg bille i stedet. Det funket fint det, og NRK filmet meg, og jeg hvisket til venninnen min “Du, nu trur æ vi kommer på tv”, og de filmet flere hundre mennesker som står og ser på en politiker som åpner festspill, men to små jenter forkledd som mus eller biller har snudd seg mot kameraet, og jeg hvisker i øret til Inga og jeg hadde rett. Vi kom på tv.

Jeg eier forestillinger som har fått meg til å gråte, konserter som har fått meg til å danse, netter som har fått meg til å smile, musikere jeg har kysset i smug, sko jeg har tråkket i stykker på dansegulv, og som jeg etterhvert har sparket av meg, for man trenger ikke sko under festspillene i NordNorge.

Jeg elsker Festspillene i NordNorge. Et sted, en tilstand. Hvor formuer og damers bryst er store, til å hvile på. Hvor man ikke trenger sko eller vin, beruset blir man uansett. Og jeg er den flinkeste til å snurre.

Mest elsker jeg lyset i øynene til alle dere som ser byen min for første gang. “This is amaaazing” sier dere, og drar på ordene, slik at jeg skal forstå at dere ikke forstår hvordan det er mulig. Og jeg sitter på ei kai i en liten nordnorsk by, og ingen forstår bedre enn meg at det ikke kan forstås. Sola varmer ansiktet mitt og snart skal jeg gå hjem. Men vi skal ikke sove. Ikke riktig ennå. Ikke så lenge vi klarer å holde oss våkne, og så lenge det fins øl. Det fins øl, ikke sant?

lydspor: Halvdan Sivertsen - lyst hele natta

Ikke si at du elsker meg. Du elsker meg ikke.

Elske, det gjør man når man blir voksen, det er ikke dueller og kurtiserting og tryster. Det er ikke den scenen hvor de hopper i fontenen fordi de er så forelska, og det bobler på innsida og man vil lage lyd og rote. Du kan lage lyd, og du kjenner mange av mine lyder. Men ikke alle. Du vet ikke hvilke lyder jeg lager i søvne, og når jeg har mareritt og våkner våt av svette i senga eller i senga di. Jeg vil ikke akkurat si at de lydene er viktig, og i alle fall ikke viktigere enn latteren min, eller lydene jeg kan lage på gitaren, eller når jeg synger med helium-stemme. Det er bare det at de er en del av pakken, og man vi vite om hele pakken før man begynner å snakke om kärlek.

Ikke si at du elsker meg, “elsker” handler ikke om romantikk. Du elsker ikke meg. Du håper på meg. Og jeg liker å være noens håp, men når du sier at du elsker meg så ødelegger du, fordi du sier at det jeg er, det vi er enige om at jeg er nå, ikke er nok. Og jeg antar at hvis man skal si at jeg har lært noe i det hele tatt, så er det at jeg er nok. Jeg er bra nok, høy nok, smart nok, rask nok, søt nok, sterk nok.

Og ingen skal få lov til å få meg til å føle det som om jeg ikke er bra nok igjen. Det er alt.
Jeg sier ikke at du gjør det, altså! I alle fall ikke hele tiden, kanskje bare når du sier det med “elsker”. Og det er vel kanskje paradoksalt. Kanskje jeg overreagerer. Det vil tiden vise. Bare ikke.. Jeg tror ikke på deg. Du elsker ikke meg. Du vet jo ikke hvem jeg er.

Jeg ønsker meg kjærlighet, jeg ønsker meg tosomhet. Jeg leter etter den, tror jeg. Jeg tror på den. Og jeg håper. Når jeg drømmer om den, så drømmer jeg om teite hverdagsting. Jeg ser på mennesker som elsker hverandre, og jeg ser at de heier på hverandre. Og jeg tenker på travle hverdager, og fiskegrateng. Jeg ønsker meg det. En som ligger i senga en kveld jeg har vært ute på byen når han ville være hjemme, og jeg skulle kanskje bare ta et glass vin, men ramla utpå som jeg (la oss innse det) svært ofte gjør. Og Jeg kryper oppi senga og lukter av fyll, og håret mitt lukter røyk, og jeg sjangler og ler litt for høyt, som jeg svært ofte gjør. Og selv om han blir irritert over at brisne meg kommer og vekker han, så skal han le, kalle meg håpløs, og dra meg inntil seg. En gang, når jeg tok toget fra Bergen til Oslo, hadde jeg en kjæreste som sovnet på armen min, egentlig hele siden min. Jeg satt skjevt og hadde en dings fra stolen oppi rumpa. Det gjorde sinnsykt vondt, men jeg flyttet meg ikke, for da hadde han våknet. Jeg vil ha en som kan lage fiskegrateng, og som ikke flytter seg, selv om han får ondt i rumpa. Og som hater å ta oppvasken, det gjør jeg og. Aviser og sånn. Kveldsmat og hverdag. Jeg trenger ikke romantikk og blomster liker jeg ikke. Jeg er dessuten allergisk.

Ikke si at du elsker meg før du vet hvordan bæsjlukta mi er og ikke har noe imot å klemme kvisene på ryggen min og har hørt meg kjefte og smelle når jeg er premenstruell ikke si at du elsker meg før du har hatt sex med meg om morgenen, før vi egentlig har våknet, og når vi egentlig ikke har tid. ikke si at du elsker meg før jeg har laget frokost til deg, og innrømmet at den filmen jeg gråter mest til av alle er “little women”, og utelukkende fordi den minner meg om søstrene mine. Ikke før vi har tilbrakt en hel dag i sengen sammen, og håret mitt lukter seng og søvn, og laknene lukter av deg og meg. Og huden er varm og trøtt. Sånn som huden blir når man ligger i sengen hele dagen, og det gjør jeg nesten aldri. Ikke engang det vet du om meg, ikke fan at du elsker meg.

Dette med å finne ut når og hvordan er vanskelig.

Som oftest er spørsmålet Hvem.

Bøker og tekster jeg har lest, sanger og filmer som later som de handler dette med å finne ut hvem man er, jeg får en følelse av at de egentlig handler om andre mennesker. Ikke om et Jeg, men om alle de andre. Hvilke mennesker man velger. Og selvsagt sier det masse om hvem man er. Pocahontas for eksempek. John Smith eller Kokoum. 

Det som handler om Hvem er viktig, og det sier mye om et Jeg og.

Selv tror jeg ikke at jeg er i stand til å velge mennesker. De gangene jeg velger mennesker ut ifra objektive standarder, går det bare til helvete uansett. Jeg vil heller vente til jeg ikke har noe valg. Og i all denne selvransakelsen som mennesker som jeg, som er ekstremt selvbevisst og ikke har fjernsyn, nødvendigvis bedriver, er det bare andre spørsmål igjen. 
Det handler ikke om hvem. Det handler nå om hvordan, hvor ofte, hvor mye, hvor høyt, hvor ekte.

Og så få sier noe om dette når og hvordan, så lite er sagt. Hvor ofte og hvor høyt? Skal jeg rope eller hviske? Jeg holder på å bli den jeg skal være. Det er en tåpelig ting å si, all den stund det er dette jeg har gjort hele livet. Helt fra jeg ble født. Det er ikke så lenge siden, men det er hele min evighet. Forstå det den som kan.

Jeg er et barn, men jeg har blitt fryktelig gammel. Jeg er et barn, men jeg har rynker i pannen. Hvis du går helt nærme, kan du se at jeg har et arr under mitt høyre øye. Det er som et lite hakk i huden. Som om en del av huden min er fjernet. Jeg har en mann som ser meg, og han fortalte meg at øynene mine er ulike. Jeg visste at de forandret farge, men ikke at de var forskjellig fra hverandre. På sett og vis skremmer det meg. Jeg har stått foran speilet i så mange timer av mitt liv at jeg trodde jeg kjente hver flik av kroppen min, og i alle fall ansiktet. Så kommer det en mann og ser på meg og forteller meg noe om meg selv som jeg ikke visste. Jeg er svært usikker på om jeg liker det.

Det er mye jeg er usikker på. Og det er sunt å ikke være så sikker på alt. Konspirasjonsteorier er dessuten veldig morsomt. Noen sannheter er imidlertid hevet over enhver tvil. Noen ting _Vet_ man. Noen ting vet jeg.

Jeg vet at jeg elsker lukten på kontoret mitt. Når jeg kommer inn på mandags morgen, og dokumentene ligger i stabler som er skremmende høy og jeg blir litt stresset. Selv da elsker jeg lukten av kontoret mitt. Selv når jeg har pusset de svarte skoene mine, og sjefen min kommer inn og spør om jeg sniffer. Så ler han høyt av sin egen spøk, og går ut igjen før han glemmer at han kom inn for å spørre meg om noe. Det går bra, han kommer straks tilbake.

Jeg vet at den køen jeg stiller meg i på butikken alltid vil gå saktere fremover enn alle de andre. Dette er en nokså ubehagelig sannhet, men man kan alltids bruke den til noe fornuftig. For eksempel se etter de slemme menneskene. Og så stille seg i køen hvor det er flest slemme mennesker, så får de en aldri så liten straff for at de er slemme. Det spørs om det funker. Jeg har vel mine tvil. Det åpner i det minste muligheten for å godte seg når køen somler, og kassaappatet streiker og minibankterminalen går over på reserveløsning. I stedet for å bli irritert, kan jeg smile for meg selv og tenke at jeg fører til mer rettferdighet her i verden.

Jeg ofrer meg gjerne for en god sak. For å være helt ærlig, gjør jeg det vel gjerne for en rekke halvdårlige og.

lydspor: Indigo Girls -  Love’s Recovery

I dag er våren på besøk nordpå.

Den har vært det ganske mange ganger i det siste.

Men vi lar oss ikke lure, må vite!
Vi vet at vinteren vaker over oss, at den ligger på lur. Plutselig er den der igjen. Og den biter deg i rumpa med en kald vind når du (jeg) har på deg (meg) en alt for kort kjole, men den er fin, det er den fineste kjolen jeg har og du aner ikke hvor lange bein jeg får i den. Helt opp til midjen, minst.

Det er litt merkelig, det der med våren.Jeg foretrekker, som sagt, høsten. Og lenge trodde jeg om dette at det fantes en vinner, automatisk gjorde den andre, eller alle de andre til tapere. Kanskje er det ikke sånn. Kanskje liker jeg våren også. Jeg har ikke helt bestemt meg. Jeg er fortsatt i bedaring.

Men på dager som denne, når jeg går i kort kjole og uten skjerf til arbeid, og det er litt kaldt men passe varmt i sola, så kjenner jeg meg så merkelig lett. Kanskje forstår jeg bedre dette uttrykket “våryr” nå, selv om jeg vel egentlig må sies å være mer yr om høsten. Men denne lettheten, den hører våren til.

Det er litt teit.
Særlig her oppe! Det er egentlig ikke vår, vi har ikke vår! Det er vinteren som bestemmer, og jeg vet at det kommer til å falle snø i natt. Skal vi vedde?

Det verste er utstilingsvinduene. De store kjedene har jo samme kampanjer i hele landet. Det passer ikke like godt overalt. Og jeg stikker hendene i lomma på jakken min, jeg har sluttet med hansker. Det er for tidlig, jeg kjenner det. Jeg blir kald på fingrene, men det tåler jeg. Jeg har jo valgt å slutte med hansker, vel vitende om at jeg kom til å fryse. Det er greit.

Så jeg stikker dem i lomma, mine bleke hender, med lilla rander rundt neglene. Også haster jeg gjennom byen, de syv minuttene det tar å gå fra leiligheten min til kontoret. Og jeg ler av utstillingsdukkene. De har bikini på seg. “Summer is here” står det i store snakkebobler fra hodene deres, og jeg tenker for meg selv: “Det er jammen ikke rart at de har stive brystvorter”. De har nemlig ingen klær på seg. Nesten ingen. Det snør her, og jeg har hendene i lomma, og de står der i bikini, omslagsskjørt og stive brystvorter. De er åpenbart sørfra.

Jeg smiler.
Jeg spiller vintersanger, men inni meg er det kanskje sommer på gang? Jeg snakker mest om høsten, jeg foretrekker, som sagt, høsten.

Jeg har en gul kjole.
I den blir øynene mine grønne og midjene smale. Jeg får så lange ben i den, ser du?
Ser du meg?

lydspor: Sarah McLachlan - Wintersong

 

Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i en by som i nordnorsk målestokk er mellomstor.

Med andre ord; jeg har vokst opp i en landsby.

Du trenger ikke å ha snakket så lenge med meg for å skjønne at jeg er veldig glad i denne landsbyen, ja faktisk vil jeg bruke ordet “elske” om den. Jeg kjenner den, den kjenner meg, og vi hører sammen, selv om det er slutt mellom oss. Det vil si, kanskje er det bare en pause. Selv om jeg ikke tror på pauser. Jeg mener bare å si at jeg ikke bor der nå. Og det kommer jeg nok ikke til å gjøre på lenge, kanskje veldig lenge. Jeg merker det allerede nå, jeg gror fast her. Her jeg nå bor. Jeg har forelsket meg i elskeren min, og nå er det ingen vei tilbake, i alle fall snart. Hvert øyeblikk nå er alle veier tilbake stengt.

Mange ganger, eller i alle fall _noen_ ganger, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg har reist. Fordi; ingen blir igjen hvis alle sammen drar. Det er en nokså brutal logikk i akkurat det. Tenkt over det?

Ingen blir igjen hvis alle drar.

Vi kjørte ut av landsbyen vår, ut på landet, men vi kjørte ikke langt. Vi rakk ikke å høre på halvparten av alle sangene jeg hadde funnet frem, jeg hadde laget en spilleliste. Bare i hodet mitt, men like fullt. Vi hadde den nye bilen, og den har cd-spiller, før hadde vi en med kassett. Og jeg hadde bare to kassetter å skifte mellom. Jeg kunne alle sangene utenat. Og den fineste sangen var på den første cd-plata på spillelisten. Og den kom på den helt perfekte stedet, når vi kjørte over brua som knytter øya mi (vår) til fastlandet.

Og vi sang høyt, vi kan sangen utenat, vi kan alle stemmene. Og vi lente oss frem i bilen, vi dyttet, det var på tur opp på brua, vi hjalp. Jeg så på sjåføren i øyekroken (jeg var passasjer) og vi sang, og jeg ble faktisk rørt. Jeg så bort, ut av vinduet, ned på havet. Husk dette! Husk det. Det er et øyeblikk, slike finnes det ikke mange av.

Det spiller ingen rolle hvor nært man er landet. Det er en annen planet. Og det står er traktor i innkjørselen, vi må parkere bilen og gå rundt. Jeg har på meg for lang bukse, jeg burde stappet den i sokkene tidligere, nå er det litt søle nederst på buksebenet, så nå er det for sent. Hvis jeg stapper buksa nedi nå, får jeg søle på leggen. Det liker jeg ikke.

Det står en mann og stirrer på meg. Han har svart hår og grå øyne, og jeg er definitivt ikke vennen hans. Han er skeptisk, med et flir i blikket. Hvis jeg hadde vært med i en skrekkfilm, hadde han vært tidlig utpekt som en sannsynlig morder, for så i siste scene bli en usannsynlig redningsmann som bare er litt sær.

Han er fra landet. Han vet at jeg ikke er det, fordi det er ikke så mange her. De som er igjen, kjenner hverandre. Jeg vil ikke bo her. Langs veien står det utallige bevis på at jeg ikke er så ulik andre mennesker som jeg tror. Det gjør meg trist. Ikke fordi jeg vil være unik, det var ikke det denne gangen. (men det vil jeg.)

Ingen blir igjen hvis alle sammen drar.

Det er ikke glass i brillene, og jeg lurer på hvordan han kan se. Selv er jeg blind for lenge siden. Jeg kan ikke bo her. Jeg skulle ønske flere kunne.

Hodet e en ballong

Kroppen den vil fly

Som du skifte skjorte

Kan du skifte by

lydspor: Bremnes - Folk i husan

Jeg har en heltinne som skriver sanger.

Hun sier at hun ikke vil skrive om kjærlighet, hun sier at hun vil forsøke å unngå  å skrive om kjærlighet.

Jeg bruker å se på henne, med et hevet øyenbryn, og si; “hvorfor det?”
Det er jo det største i verden, det er roten til alt ondt, ungdomskilden og lyset i øynene mine. Og her snakker jeg om å elske.

Jeg snakker ikke om sånn med “I love you so much” og sånn. Ikke den med oss to for bestandig, oss to mot resten. Jeg snakker definitivt ikke om tårer som ikke vises på grunn av at det regner, og for en gangs skyld ikke hun der som står og holder på hjertet sitt.

Jeg mener ikke den der med å leie i grønne enger, og kanskje ikke engang den der med kuk og fitte skal sammen sitte. Jeg snakker ikke om romantikk og lys og vin og turer i skog og mark (eller SM, som noen sier), men om å elske.

Jeg for eksempel, jeg elsker softis, med jordbærstrø på den ene siden og sjokoladestrø på den andre.
Jeg elsker den perioden på vinteren i NordNorge, når lyset kommer tilbake, smygende, skrått. Og det er så rart, for det er mangelen på lys som farger himmelen grønn og rosa og gull og grå. Det er helt absurd, og jeg elsker det.

Jeg elsker semikolon. Jeg oppfordrer herved alle til å bruke dette tegnet, dette tegnet som de sier lider av utrydningstruelse. Dette tegnet som min søster omtaler som den ideelle blanding av tankestrek og kolon;
 tegnet for kunstpauser.

Jeg elsker kunstpauser.

Jeg elsker sprettballer, og jeg elsker at noen helt på ordentlig har samlet 270 000 sprettballer kun for å slippe dem ut igjen.
Jeg elsker det når de andre på jobb har gått til formiddagsmat før meg, og jeg hører at de ler, og kanskje ler de av meg og jeg hører det på latteren deres, de er glad i meg, og når jeg kommer inn så ser de på meg, med forventning i blikket, og en av gutta er klar med en helt idiotisk og garantert mannsjåvinistisk spøk, og dette, dette ELSKER jeg.

Jeg elsker den nye stiftemaskinen min, den lager fine lyder. Når jeg trykker den sammen forsiktig, slik at det ikke kommer stift ut, men bare nesten, så høres det ut som en morse-signal-maskin. Har slike et annet navn?

Jeg elsker nordlys, og jeg elsker at en som engang forsøkte å elske meg kalte meg for Nordlysjenta, jeg er det, jeg er Nordlysjenta. Uansett om han ikke elsker meg, hva for trille spiller det. Trille, det kan jeg gjøre når jeg blir førti.

Jeg elsker lukten av filmruller, og den kleime følelsen man får på fingrene av å ta på bilder og filmer som nettopp er fremkalt. Det elsker jeg. Jeg elsker når ting er sant, jeg elsker å lyve, jeg elsker å spinne i tankespinn. Og jeg elsker at noen forstår hvor jeg har stjålet det jeg nettopp sa, jeg elsker at ord kan stjeles, og nå er jeg ikke på universitetet i Bergen og da er det lov!

Jeg elsker de røde skoene mine, og den røde lebestiften som jeg har stjelt. Jeg elsker at jeg nettopp har kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg faktisk liker våren. Og så minnet en venn meg på et blogginnlegg som jeg skrev i mai 2007. Og der hadde jeg jammen meg kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg liker våren! Jeg lo høyt da jeg fant det ut. Jeg elsker latteren min.

Den buldrer, latteren min. Den triller ikke. Trille kan jeg gjøre når jeg blir førti. Fingrene mine går fort nå, over tastaturet, de skaper en jevn lyd, det murrer, tastaturet mitt. Jeg skriver ikke om krav og krangling, jeg skriver om hva jeg elsker. Jeg sjekket forresten, og jeg fant ut av våren også i 2006. Jeg er fantastisk.

Jeg elsker den grønne kjolen min, og krokus, krokus er den fineste blomsten, sammen med tulipaner da, og jeg elsker lukten av sjettik i gatene i denne byen som jeg bor i, NordNorge, dere vet at jeg elsker NordNorge.

Jeg elsker Glimt, grønne epler, brune hunder (men ikke de små), små jordbær (men ikke de brune) og lukten av snø som smelter. Jeg snakker ikke i metaforer her. Smeltesnø lukter helt annerledes enn nysnø. Det er jo ikke så rart. Den er jo mye eldre. Det er litt som huden til babyer sammenlignet med huden til eldre mennesker. Altså, gamlinger.

Jeg elsker å si formiddagsmat i stedet for lunsj og jeg elsker den lyden datamaskinen min lager når jeg får e-post.

lydspor: Josh Ritter - Kathleen

Det fins noen setninger som jeg hater at jeg ikke har laget.

En av dem er tittelen på en diktsamling som står i bokhylla vi har på do. (Jeg burde kanskje utbrodere dette med å ha bokhyller på do, men det akter jeg ikke å gjøre. Men det anbefales å ha bokhyller på do.)

 Diktsamlingen heter “Veien blir til mens vi går oss vill”.
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive det her, og ikke si hvor jeg hadde det fra, men bare skamløst ta æren for det, men så ombestemte jeg meg. Man skal ikke lyve, og setninger kan bare lånes, ikke stjeles.

Men slik begynner jeg altså i dag. 
Med denne påstanden om at Veien blir til mens vi går oss vill.

Vi kan aldri vite hva som kommer. Ingen kan egentlig si noe om fremtida, og de som forsøker, tar ofte feil. Meterologer og fotballkommentatorer og musikkanmeldere forsøker seg ofte på dette, og svært ofte bommer de. Som oftest, vil jeg nesten si, bommer de.

Noen ganger treffer de. Og i slike tilfeller tenker jeg på min venninne, som bruker å si at hun har en klokke som har stoppet, og at den også har rett - to ganger i døgnet. Jeg tror hun har akkurat dette sitatet fra filmen “GI Jane”, i en scene hvor de ekle mannssjåvinistene sier det om vår Heltinne, som har funnet ut av noe smart. Men dette ville hun aldri innrømme dersom jeg konfronterte henne med det, så det har jeg latt være å gjøre.

Poenget er bare at det er nokså vanskelig å si noe konkret om hva som kommer. Og at de gangene det skjer, må kategoriseres som flaks. Selv en blind høne kan finne korn, som kjent.

Fremtiden er en ujevn masse som kommer i bølger inn over livet mens man lever i det som jo må beskrives som en nåtid. Nåtiden er nå engang her. Den trenger vi ikke å spå noe om, for det rekker vi ikke fordi vi er inni den. På engelsk heter det gave. Present.

Jeg tenker mye på fremtiden, men jeg prøver å ikke si noe om den. Det er ikke sant. Jeg snakker om fremtiden og om hvor mange hunder jeg skal ha, men jeg vet bare at jeg ikke vet noe. Og at jeg liker å ikke vite noe.

Livet mitt er nybrottsarbeid.

Vår historie starter på nytt hver dag, fordi vi aldri har levd den dagen før, disse sidene i bøkene som fylles ut etter hvert som vi snubler gjennom melkeveien, og forfatteren drikker nektar og ler av oss. Ikke fordi vi dummer oss ut. Men fordi vi kanskje er fine å le av?

Jeg vil ikke vite hvor jeg skal, og jeg trenger ikke et kart for å finne frem i det terrenget vi vandrer i. Jeg liker at vi går oss vill. Jeg vet ingenting om deg, men jeg tror jeg vet alt. Og det passer meg perfekt. Ingen kan si noe om et oss annet enn dette at når du ler, så spør jeg.

Jeg aner ikke hva som kommer. Jeg er ikke det minste redd.
Jeg gleder meg til turer i skog og mark med deg. jeg gleder meg til å gå meg vill på bunnen av glasset. Vi trenger ikke kart.

Det er ikke fordi vi kan veien.
Det er fordi vi vet at det er meningen at vi skal gå oss vill.

lydspor: Leonard Cohen - The Partisan

I går var jeg sur.

Jeg furtet og mulket i mange timer. Jeg prøvde å være blid, jeg ville være blid. Men det gikk ikke.

Leppene mine hang nedover. Jeg var sur.
Ikke trist eller frustrert eller sint. Bare sur. Og jeg visste at jeg ikke hadde lov til å være det. Eller grunn. Jeg visste at jeg ikke hadde grunn til å være det.  Jeg var det likevel.

Og mens jeg satt der, svøpt i mine egne mulkebarter og furtetepper, så fant jeg ut noe om meg selv. Jeg er akkurat så barnslig at jeg har ekstremt egoistiske ønsker og blir sur når jeg ikke får det som jeg vil, og akkurat så moden at jeg skjønner at jeg ikke burde være så egoistisk, og at jeg skjønner at jeg ikke har noen grunn til å bli sur når jeg ikke får innfridd mine egoistiske ønsker og krav.

Jeg må si at det er en ekstremt lite tilfredsstillende kombinasjon.

Jeg foretrekker enten å være så gjennomført i min egoisme at jeg ikke ser at den og jeg er urimelige og furter helt uten grunn. Eller så vil jeg være så moden at jeg ikke lenger har disse ønskene for å tilfredstille id, disse tankene om meg, meg selv og mitt. Enten Eller. Ikke Både Og! Dette burde være en selvfølge.

Jeg burde være der nå. Kan jeg ikke bare vokse litt. Bare litt?

Jeg strekker hals, jeg tror jeg er klar.

Eller kanskje jeg bare må spise mer søppeldynga.Drops er et fint ord. Og jeg ville løyet om jeg ikke fortalte sannheten.

 lydspor: Billie Holiday - Me, Myself and I

Jeg tror på hvite juler og grønne marikåper og rosa elefanter.

Hvis du ikke gjør det, kan det være det samme. Jeg hever meg over den nedlatende kunnskapen, den som sier at jeg ikke kan tro, fordi jeg vet bedre. Hvordan kan man vite bedre enn å tro? Å tro er muligens min favoritthobby.

(Jeg tror på sommeren og, selv om jeg ikke engang liker den. Ikke så godt som høsten, i alle fall, eller vinteren.)

Jeg har kjøpt lørdagskvelder og søndagsmorgener. Og hvis du ikke vet hva det betyr, er det ikke ment for dine ører. Man må elske før man hører, det er ikke sånn musikk man kan lytte til bare med ørene. Hjertet må aktiveres først. Hjertet som husker smil fra den ene til den andre siden i et klasserom, eller når jeg fikk skyss fra posten og hjem, selv om det bare er ti minutter å gå, og jeg satte på en cd, spor 5, “Hør på denne introen”, sa jeg, og den søteste gutten hørte, lyttet og krasjet i autovernet. Han hadde jo bare hatt lappen i to uker. Sangen er fin, den. Jeg tror jeg hadde likt den uansett, det er bare litt vanskelig å vite. Jeg elsker jo sangen fordi den har så mange spor i meg. Jeg kan ikkje skrelle vekk alle lagene med spor.  Minner og fester og gutter med gitar før jeg turte å spille selv, men jeg turte å synge, jeg sang høyere enn alle.

Venninner på gulvet på jenterom i Harstad, og denne musikken vi hørte på, vi hørte på den hele tiden, det er bakgrunnsmusikken til hele min ungdomstid. Og jeg synger fortsatt høyere. For hver dag som går.

Wasted time running scared
When all a love needs is to be believed in
All those Springs come and gone
Past like trains of boxcars leaving

Nå fikk jeg forresten en purring på forfalte lån fra biblioteket. Den kom på mail. Nytt moderne opplegg. Men jeg har fortsatt glemt å levere bøkene mine. Noen ting forandrer seg heldigvis aldri, og bakgrunnsmusikken er den samme.

lydspor: Counting Crows - Come Around