Dette med å finne ut når og hvordan er vanskelig.

Som oftest er spørsmålet Hvem.

Bøker og tekster jeg har lest, sanger og filmer som later som de handler dette med å finne ut hvem man er, jeg får en følelse av at de egentlig handler om andre mennesker. Ikke om et Jeg, men om alle de andre. Hvilke mennesker man velger. Og selvsagt sier det masse om hvem man er. Pocahontas for eksempek. John Smith eller Kokoum. 

Det som handler om Hvem er viktig, og det sier mye om et Jeg og.

Selv tror jeg ikke at jeg er i stand til å velge mennesker. De gangene jeg velger mennesker ut ifra objektive standarder, går det bare til helvete uansett. Jeg vil heller vente til jeg ikke har noe valg. Og i all denne selvransakelsen som mennesker som jeg, som er ekstremt selvbevisst og ikke har fjernsyn, nødvendigvis bedriver, er det bare andre spørsmål igjen. 
Det handler ikke om hvem. Det handler nå om hvordan, hvor ofte, hvor mye, hvor høyt, hvor ekte.

Og så få sier noe om dette når og hvordan, så lite er sagt. Hvor ofte og hvor høyt? Skal jeg rope eller hviske? Jeg holder på å bli den jeg skal være. Det er en tåpelig ting å si, all den stund det er dette jeg har gjort hele livet. Helt fra jeg ble født. Det er ikke så lenge siden, men det er hele min evighet. Forstå det den som kan.

Jeg er et barn, men jeg har blitt fryktelig gammel. Jeg er et barn, men jeg har rynker i pannen. Hvis du går helt nærme, kan du se at jeg har et arr under mitt høyre øye. Det er som et lite hakk i huden. Som om en del av huden min er fjernet. Jeg har en mann som ser meg, og han fortalte meg at øynene mine er ulike. Jeg visste at de forandret farge, men ikke at de var forskjellig fra hverandre. På sett og vis skremmer det meg. Jeg har stått foran speilet i så mange timer av mitt liv at jeg trodde jeg kjente hver flik av kroppen min, og i alle fall ansiktet. Så kommer det en mann og ser på meg og forteller meg noe om meg selv som jeg ikke visste. Jeg er svært usikker på om jeg liker det.

Det er mye jeg er usikker på. Og det er sunt å ikke være så sikker på alt. Konspirasjonsteorier er dessuten veldig morsomt. Noen sannheter er imidlertid hevet over enhver tvil. Noen ting _Vet_ man. Noen ting vet jeg.

Jeg vet at jeg elsker lukten på kontoret mitt. Når jeg kommer inn på mandags morgen, og dokumentene ligger i stabler som er skremmende høy og jeg blir litt stresset. Selv da elsker jeg lukten av kontoret mitt. Selv når jeg har pusset de svarte skoene mine, og sjefen min kommer inn og spør om jeg sniffer. Så ler han høyt av sin egen spøk, og går ut igjen før han glemmer at han kom inn for å spørre meg om noe. Det går bra, han kommer straks tilbake.

Jeg vet at den køen jeg stiller meg i på butikken alltid vil gå saktere fremover enn alle de andre. Dette er en nokså ubehagelig sannhet, men man kan alltids bruke den til noe fornuftig. For eksempel se etter de slemme menneskene. Og så stille seg i køen hvor det er flest slemme mennesker, så får de en aldri så liten straff for at de er slemme. Det spørs om det funker. Jeg har vel mine tvil. Det åpner i det minste muligheten for å godte seg når køen somler, og kassaappatet streiker og minibankterminalen går over på reserveløsning. I stedet for å bli irritert, kan jeg smile for meg selv og tenke at jeg fører til mer rettferdighet her i verden.

Jeg ofrer meg gjerne for en god sak. For å være helt ærlig, gjør jeg det vel gjerne for en rekke halvdårlige og.

lydspor: Indigo Girls -  Love’s Recovery

 

Sommerkjoledyr

I dag er våren på besøk nordpå.

Den har vært det ganske mange ganger i det siste.

Men vi lar oss ikke lure, må vite!
Vi vet at vinteren vaker over oss, at den ligger på lur. Plutselig er den der igjen. Og den biter deg i rumpa med en kald vind når du (jeg) har på deg (meg) en alt for kort kjole, men den er fin, det er den fineste kjolen jeg har og du aner ikke hvor lange bein jeg får i den. Helt opp til midjen, minst.

Det er litt merkelig, det der med våren.Jeg foretrekker, som sagt, høsten. Og lenge trodde jeg om dette at det fantes en vinner, automatisk gjorde den andre, eller alle de andre til tapere. Kanskje er det ikke sånn. Kanskje liker jeg våren også. Jeg har ikke helt bestemt meg. Jeg er fortsatt i bedaring.

Men på dager som denne, når jeg går i kort kjole og uten skjerf til arbeid, og det er litt kaldt men passe varmt i sola, så kjenner jeg meg så merkelig lett. Kanskje forstår jeg bedre dette uttrykket “våryr” nå, selv om jeg vel egentlig må sies å være mer yr om høsten. Men denne lettheten, den hører våren til.

Det er litt teit.
Særlig her oppe! Det er egentlig ikke vår, vi har ikke vår! Det er vinteren som bestemmer, og jeg vet at det kommer til å falle snø i natt. Skal vi vedde?

Det verste er utstilingsvinduene. De store kjedene har jo samme kampanjer i hele landet. Det passer ikke like godt overalt. Og jeg stikker hendene i lomma på jakken min, jeg har sluttet med hansker. Det er for tidlig, jeg kjenner det. Jeg blir kald på fingrene, men det tåler jeg. Jeg har jo valgt å slutte med hansker, vel vitende om at jeg kom til å fryse. Det er greit.

Så jeg stikker dem i lomma, mine bleke hender, med lilla rander rundt neglene. Også haster jeg gjennom byen, de syv minuttene det tar å gå fra leiligheten min til kontoret. Og jeg ler av utstillingsdukkene. De har bikini på seg. “Summer is here” står det i store snakkebobler fra hodene deres, og jeg tenker for meg selv: “Det er jammen ikke rart at de har stive brystvorter”. De har nemlig ingen klær på seg. Nesten ingen. Det snør her, og jeg har hendene i lomma, og de står der i bikini, omslagsskjørt og stive brystvorter. De er åpenbart sørfra.

Jeg smiler.
Jeg spiller vintersanger, men inni meg er det kanskje sommer på gang? Jeg snakker mest om høsten, jeg foretrekker, som sagt, høsten.

Jeg har en gul kjole.
I den blir øynene mine grønne og midjene smale. Jeg får så lange ben i den, ser du?
Ser du meg?

lydspor: Sarah McLachlan - Wintersong

 

 

Jeg har en heltinne som skriver sanger.

Hun sier at hun ikke vil skrive om kjærlighet, hun sier at hun vil forsøke å unngå  å skrive om kjærlighet.

Jeg bruker å se på henne, med et hevet øyenbryn, og si; “hvorfor det?”
Det er jo det største i verden, det er roten til alt ondt, ungdomskilden og lyset i øynene mine. Og her snakker jeg om å elske.

Jeg snakker ikke om sånn med “I love you so much” og sånn. Ikke den med oss to for bestandig, oss to mot resten. Jeg snakker definitivt ikke om tårer som ikke vises på grunn av at det regner, og for en gangs skyld ikke hun der som står og holder på hjertet sitt.

Jeg mener ikke den der med å leie i grønne enger, og kanskje ikke engang den der med kuk og fitte skal sammen sitte. Jeg snakker ikke om romantikk og lys og vin og turer i skog og mark (eller SM, som noen sier), men om å elske.

Jeg for eksempel, jeg elsker softis, med jordbærstrø på den ene siden og sjokoladestrø på den andre.
Jeg elsker den perioden på vinteren i NordNorge, når lyset kommer tilbake, smygende, skrått. Og det er så rart, for det er mangelen på lys som farger himmelen grønn og rosa og gull og grå. Det er helt absurd, og jeg elsker det.

Jeg elsker semikolon. Jeg oppfordrer herved alle til å bruke dette tegnet, dette tegnet som de sier lider av utrydningstruelse. Dette tegnet som min søster omtaler som den ideelle blanding av tankestrek og kolon;
 tegnet for kunstpauser.

Jeg elsker kunstpauser.

Jeg elsker sprettballer, og jeg elsker at noen helt på ordentlig har samlet 270 000 sprettballer kun for å slippe dem ut igjen.
Jeg elsker det når de andre på jobb har gått til formiddagsmat før meg, og jeg hører at de ler, og kanskje ler de av meg og jeg hører det på latteren deres, de er glad i meg, og når jeg kommer inn så ser de på meg, med forventning i blikket, og en av gutta er klar med en helt idiotisk og garantert mannsjåvinistisk spøk, og dette, dette ELSKER jeg.

Jeg elsker den nye stiftemaskinen min, den lager fine lyder. Når jeg trykker den sammen forsiktig, slik at det ikke kommer stift ut, men bare nesten, så høres det ut som en morse-signal-maskin. Har slike et annet navn?

Jeg elsker nordlys, og jeg elsker at en som engang forsøkte å elske meg kalte meg for Nordlysjenta, jeg er det, jeg er Nordlysjenta. Uansett om han ikke elsker meg, hva for trille spiller det. Trille, det kan jeg gjøre når jeg blir førti.

Jeg elsker lukten av filmruller, og den kleime følelsen man får på fingrene av å ta på bilder og filmer som nettopp er fremkalt. Det elsker jeg. Jeg elsker når ting er sant, jeg elsker å lyve, jeg elsker å spinne i tankespinn. Og jeg elsker at noen forstår hvor jeg har stjålet det jeg nettopp sa, jeg elsker at ord kan stjeles, og nå er jeg ikke på universitetet i Bergen og da er det lov!

Jeg elsker de røde skoene mine, og den røde lebestiften som jeg har stjelt. Jeg elsker at jeg nettopp har kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg faktisk liker våren. Og så minnet en venn meg på et blogginnlegg som jeg skrev i mai 2007. Og der hadde jeg jammen meg kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg liker våren! Jeg lo høyt da jeg fant det ut. Jeg elsker latteren min.

Den buldrer, latteren min. Den triller ikke. Trille kan jeg gjøre når jeg blir førti. Fingrene mine går fort nå, over tastaturet, de skaper en jevn lyd, det murrer, tastaturet mitt. Jeg skriver ikke om krav og krangling, jeg skriver om hva jeg elsker. Jeg sjekket forresten, og jeg fant ut av våren også i 2006. Jeg er fantastisk.

Jeg elsker den grønne kjolen min, og krokus, krokus er den fineste blomsten, sammen med tulipaner da, og jeg elsker lukten av sjettik i gatene i denne byen som jeg bor i, NordNorge, dere vet at jeg elsker NordNorge.

Jeg elsker Glimt, grønne epler, brune hunder (men ikke de små), små jordbær (men ikke de brune) og lukten av snø som smelter. Jeg snakker ikke i metaforer her. Smeltesnø lukter helt annerledes enn nysnø. Det er jo ikke så rart. Den er jo mye eldre. Det er litt som huden til babyer sammenlignet med huden til eldre mennesker. Altså, gamlinger.

Jeg elsker å si formiddagsmat i stedet for lunsj og jeg elsker den lyden datamaskinen min lager når jeg får e-post.

lydspor: Josh Ritter - Kathleen

 

mulkebarter og søppeldynga

I går var jeg sur.

Jeg furtet og mulket i mange timer. Jeg prøvde å være blid, jeg ville være blid. Men det gikk ikke.

Leppene mine hang nedover. Jeg var sur.
Ikke trist eller frustrert eller sint. Bare sur. Og jeg visste at jeg ikke hadde lov til å være det. Eller grunn. Jeg visste at jeg ikke hadde grunn til å være det.  Jeg var det likevel.

Og mens jeg satt der, svøpt i mine egne mulkebarter og furtetepper, så fant jeg ut noe om meg selv. Jeg er akkurat så barnslig at jeg har ekstremt egoistiske ønsker og blir sur når jeg ikke får det som jeg vil, og akkurat så moden at jeg skjønner at jeg ikke burde være så egoistisk, og at jeg skjønner at jeg ikke har noen grunn til å bli sur når jeg ikke får innfridd mine egoistiske ønsker og krav.

Jeg må si at det er en ekstremt lite tilfredsstillende kombinasjon.

Jeg foretrekker enten å være så gjennomført i min egoisme at jeg ikke ser at den og jeg er urimelige og furter helt uten grunn. Eller så vil jeg være så moden at jeg ikke lenger har disse ønskene for å tilfredstille id, disse tankene om meg, meg selv og mitt. Enten Eller. Ikke Både Og! Dette burde være en selvfølge.

Jeg burde være der nå. Kan jeg ikke bare vokse litt. Bare litt?

Jeg strekker hals, jeg tror jeg er klar.

Eller kanskje jeg bare må spise mer søppeldynga.Drops er et fint ord. Og jeg ville løyet om jeg ikke fortalte sannheten.

  

 lydspor: Billie Holiday - Me, Myself and I

 

skadefryd?

- Jeg har ikke tid, du skjønner jeg skal på kino. Vi får heller ta det igjen en gang.

Dessuten hadde hun fått stygge tenner.

HAH!

 Jepp, jepp. Jeg er ikke noe stort menneske. Men jeg er ganske sterk, jeg kan drikke tre liter melk på rappen, jeg kan snurre lenger enn noen jeg kjenner uten å bli svimmel, og fortere og.

 Dessuten har jeg en fox i lomma.

lydspor: Jason Mraz - The Remedy

 

Jeg skriver så kort fordi det er så mye jeg vil si.

Hvis jeg ikke passer på ordene mine, avslører de meg. Penalet mitt er fullt av hemmeligheter, og hvis jeg begynner å skrive så løper fingrene avgårde over tastaturet, og de skriver det som er inni meg uten noen som helst form for filtrering. Det har jeg ikke lyst til. Ikke fordi det ville vært så farlig at det stod her, eller på et papir, kanskje. Jeg hadde vel fint overlevd det, vi overlever alt.

Poenget er at jeg vil si disse tingene, ikke skrive dem. Jeg vil bestemme selv når de skal komme ut av meg. Det er ikke lett, det er kanskje umulig. Men man må jo forsøke.

Så i mellomtiden må jeg skrive om uvesentligheter, for å bevare i alle fall noen hemmeligheter.

Jeg kunne for eksempel skrive om at jeg har verdens fineste kjøkkenbord. Et som moren min lutet egenhendig, mens hun var gravid med meg. Hun fikk lut på øyet, og det gjorde at hun nesten ble blind. Men bare nesten. Det lukter godt av det bordet, det lukter tre, lut, mamma, melk, og søstre som bråker. På den ene siden er det en million (minst) små hakk, akkurat på kanten av bordet. De hakkene har jeg laget. Jeg satt i en tripptrapp-stol med en gaffel og hakket i bordet. Hver dag. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg gjorde det. Jeg fikk jo ikke lov. Det så jo ikke pent ut.

Og selv om jeg liker tanken, så tviler jeg likevel på at jeg gjorde det for å bevise at jeg har vært der. Sånn at i dag, når jeg sitter alene i en leilighet, og ikke er et barn lenger, og drikker kaffe og tenker på voksne ting, og har briller på nesen, sånn som mamma har, så er jeg likevel på samme sted som jeg var en gang for tusen år siden. Det er en fin ting. En ting som er lett å glemme.

Når jeg ser hakkene, så blir jeg minnet på hvem jeg er. Og jeg husker hvordan jeg og søsteren min satt under bordet og lekte, og at det var plass til tre indianerlandsbyer under det bordet, og at hvis vi satt helt stille der, så ble vi usynlig. Og hvis noen kom og satt seg på min plass, kunne jeg stikke hendene inn under skuffen i bordet, og skyve den fort ut, slik at den traff magen til den som hadde satt seg på plassen min. Jeg kunne smyge og snike. Under det bordet var jeg stammens høvding, dronning og pirat. Og pappa hadde grå ullsokker, og mamma var barbent.

Som sagt liker jeg tanken på at hakkene er der for en grunn. At Ragni¤4 lagde dem for å hjelpe Ragni¤24 å huske. Jeg liker tanken, men jeg tviler på at den kan legges til grunn, sånn helt uten videre. Jeg var et oppvakt barn. Men så fremsynt kan jeg neppe ha vært. Skjønt, man kan aldri vite. Og man må alltid håpe.

 Jeg kunne skrive noe om det. Men det vil jeg ikke. Det er jo litt kjedelig med kjøkkenbord og melkebarter, jeg mener, sånn i lengden.

Jeg vil heller si at det nå er snart fire måneder siden jeg la en fox i lomma di, og jeg er så lei av å vente på at du skal finne den, og bli overrasket og smile. Og tenke på meg, solboller og akebakker. Så unnskyld at jeg spør men.. har du tenkt å kjenne etter snart eller?

lydspor: Sidsel Endresen - Barmhjertige søstre

 

Du vet den følelsen av at noe galt er i ferd med å skje?

Når de blonde jentene i en skrekkfilm går ut for å hente noe, eller “bare venter her så lenge” til de andre kommer tilbake? Eller når noen i en spøkelseshistorie tar snarveien over kirkegården. Du vet det. Det kommer til å gå til helvete. Og det er ingenting du kan gjøre med det. Du kan bare sitte å se på at det sakte, men sikkert (!) går til helvete. Sånn er det på film.

Noe annet er det når du selv gjør de valgene. Du setter deg i situasjoner hvor du vet at du til slutt kommer til å få det vondt. Og du sier kanskje til deg selv at du ikke har noe valg, at du ikke klarer og la være. Men det er ikke sant.

Du velger det selv, du setter deg i disse situasjonene, og det gjør vondt og jeg har valgt det selv, det er min egen skyld. Og nå går det til helvete. Det eneste jeg kan gjøre er å beskrive veien dit.

Nei. Det er ikke sant heller. Det er masse jeg kan gjøre, jeg eier livet mitt, og jeg har bestemt alt dette selv. Jeg vet at jeg kan bestemme meg ut av hva som helst. Jeg er bare ikke sikker på at jeg vil.

De litt mørke tankene, tungsinnet. Jeg velger det selv. For sannheten er at jeg liker det. Jeg kjenner det. Tungsinnet kan jeg definere, “nå kommer det” kan jeg tenke for meg selv, og jeg kjenner det igjen, og jeg kan håndtere det. Jeg er vant til det. Jeg vet hva som kommer. Vet hvor det vil. Så jeg koser meg med misnøyen, som man gjør med en gammel venn. Jeg ønsker den velkommen, jeg kjenner den igjen, selv om jeg vet at jeg egentlig har vokst ifra deg. Jeg vil bestemme selv nå.

Tror jeg.

Problemet er bare at.. jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal håndtere disse andre følelsene. Har du noen tips?

Jeg vet jo om den greia med turer i skog og mark. Og selv om ikke frisk luft kurerer alt, så er det i alle fall ingenting som blir verre av det (dette har jeg fra mamma, direkte sitat). Deilig er jorden, og all den jazz-musikken.

Lykken er å ha en fox i lomma, det er det jeg som har sagt. Direkte sitat.
Og jeg tror på det, jeg gjør det.
Men jeg har hull i mine lommer og kan klø meg selv på låret, og jeg koser meg med misnøyen.

Dumme, dumme meg.

lydspor: Nick Drake - Fly

 

Men lett er det ikke.

Før bodde jeg i Bergen.

En av husene mine, da jeg bodde i Bergen, lå bak botanisk hage. Jeg kom til å tenke på det, fordi jeg leste om en venn som klatret over gjerdet til botanisk hage, og gikk hjem. Det brukte jeg å gjøre også. Eller, det vil si, det var jo ikke den samme hagen. Det var en annen hage, men også den het botanisk hage. Jeg gikk hjem fra skolen, vurderte å gå rundt, men endte nesten hver gang opp med å klatre over gjerdet. De låser den etter klokken ti, skjønner du. Porten, altså. Jeg skjønner ikke hvorfor, for det er så lett å klatre over. Så blir man glad av det, og.

Noen av oss er sånn anlagt av vi aldri helt har turt å bryte disse lovene som de snakker så mye om. Jeg prøvde å gå på jordbærslang hos naboen, og jeg skryter av det, og maler mine barndoms bilder i modige farger. Men sannheten er at jeg var en svært veloppdragen ung pike, mesteparten av tiden, og at jeg ikke turte å gå inn på den sure naboens territorier. Og han var den eneste i mils omkrets som hadde jordbæråker.

Men å klatre over gjerdet, og snike seg inn i botanisk hage, det ga meg en slik følelse av modighet, av frihet. Det var bare en snarvei hjem. Det var mer enn nok.

I dag så jeg solen for første gang i år. Jeg angrer på alle solboller jeg har spist fra før av. Sukk. Snakk om dårlig planlegging.

lydspor: Counting Crows - have you seen me lately

 

intime betroelser

Her skal jeg skrive noe sant. (Er du klar?)

Noen ganger gjør jeg meg til selv om ingen ser på. En gang stod jeg og stirret på meg selv i speilet i fire timer. Jeg forlot speilet bare fordi jeg var i ferd med å besvime av sult og fordi det sved i lårene mine.

Jeg har en kneskade, men jeg vil heller operere enn å ikke gå med høyhælte sko.

Jeg hater å dusje. Særlig delen med å få vått hår. Jeg gjør det kun fordi jeg må. For å bli ren. Av og til, når jeg ikke behøver å gå ut av huset på mange dager, blir håret mitt så skittent at det forandrer farge fullstendig. Jeg føler meg ikke skitten nå. Men jeg vet at jeg må dusje i morgen tidlig, og jeg gruer meg.

Jeg spiser ting som ligger på gulvet, men jeg tar ikke i dørhåndtak med hendene.

Jeg klarer aldri å sitte på do uten å streife innom tanken på at en rotte svømmer opp i doskåla og biter meg i rumpa. Hvis jeg sitter på en utedo, er rotta byttet ut med en mink.

Den skumleste filmen jeg noengang har sett er “Gjøkeredet”. Jeg er redd for at jeg egentlig burde være innlagt. Jeg lurer på om det er noe alvorlig galt med hodet mitt.

Jeg gråter hver gang jeg ser den scenen i Love Actually, hvor statsministeren i Storbrittania (Hugh Grant) avviser den amerikanske presidenten, setter han skikkelig på plass. Når han sier: “we might be a small country, but we’re a great one too”, triller tårene fritt nedover meg. Hver gang. Det er ikke fordi jeg har gitt opp. Jeg tror enda. Jeg er utålmodig. Jeg er lei av å vente.

Forrige gang jeg ble lei av å vente, så stakk jeg bare, og det var det smarteste jeg har gjort på lenge.

En gang bestemte jeg meg for å flytte til en annen by fordi jeg gikk inn i en butikk der de spilte en sang som jeg tolket som et tegn. Jeg ser etter tegn hvorenn jeg går. En gang fikk jeg det for meg at jeg ikke kunne krysse gaten før en mann i frakk hadde gått forbi meg. Jeg ventet i en time og førtisju minutter.

Jeg ble dødsskuffet da jeg fortalte deg det med sangen, og du så på meg som om du syntes jeg var rar.

Jeg syns det er flauere å kjøpe dopapir enn å kjøpe kondomer eller angrepille.

Jeg har en stjerneformet føflekk på min høyre overarm. Av og til så svir det i den, og klør. Jeg tror den har vokst. Jeg nekter å gå til legen og sjekke den. Det er ikke fordi jeg er redd. Det er fordi jeg syns den er pen å se på.

Av og til når telefonen min ringer, får jeg instinktivt en følelse av at den personen som ringer meg har avslørt noe galt jeg har gjort. Det skjer helt uavhengig av om jeg rent faktisk har gjort noe galt. Jeg lar være å ta telefonen da. Jeg legger meg ned ved siden av telefonen og later som om jeg sover.

Jeg skjønner at personen som ringer meg, ikke kan se meg. Men jeg klarer ikke å la være å ta telefonen med mindre jeg later som om jeg sover. Så jeg lukker øynene og legger hodet sånn som jeg tror det må ligge når jeg sover. Det må se ganske teit ut.

En gang, på universitetet, så fikk jeg et spørsmål som jeg ikke klarte å svare på - så jeg lot som om jeg besvimte. Idet kroppen min traff bakken, slo jeg hodet i en murkant og fikk hjernerystelse.

Spørsmålet var: “Vil du sitte ved siden av meg under forelesningen?”

lydspor: Skunk Anansie - Secretly

 

dronning i eget hoppeslott

De tingene jeg gjør når jeg nettopp har begynt å bo i en leilighet.

En egen leilighet.

Stå i timesvis å se ut av kikkehullet - selv om det ikke egentlig er noe å se på. Naboens dør. En gang. En skitten matte, og en trapp. Ta et skritt tilbake - se på døren. Ta et skritt frem - se gjennom kikkehullet igjen. Holde pusten når naboen plutselig åpner døren, og egentlig ser rett mot meg. Klarer du å holde pusten helt til han er ute av syne? Han fomler med nøklene, han somler, han gjør det med vilje!, han mister dem på gulvet, det går ikke, der har han låst, det går, han retter på lua, han plukker opp posen, det må være søpla, og nå går han. Det gikk.

Gå sakte fra rom til rom. Lukke dørene når jeg forlater et rom. Det er dører mellom rommene her.

Trykke på bryterene. Skru lyset av og på. Registrere at det virker. Det virker helt som det skal, og det er egentlig litt fantastisk. Åpne kjøleskapet som riktignok er uten mat, men som har begynt å få en temperatur som gjør at når jeg kjøper noe mat så kan jeg sette det inn der. Appelsiner for eksempel. Melk. Gulerøtter. Sånne ting. Ting som man har i kjøleskapet sitt, sitt eget kjøleskap.

Jeg er herre i eget hus nå, jente i egen jungel, ragni i eget rom, dronning i eget hoppeslott.

Jeg har kjøpt en turkis gardin til soveromsvinduet mitt, sånn at jeg kan trekke den til side og se månen. Månen ligger over bryggeriet hver kveld når jeg er på tur til å sovne, og den lyser, selv om øl-skiltet i røde neon-lys-bokstaver gir den en dempet rødlig glød. Det er som om månen rødmer der den ligger på skrå, og jeg smiler og kan ikke la være å lure på hva den har å skjule. Jeg rødmer nesten bare når jeg har noe å skjule. En kjærlighetsblomst på hodet, for eksempel. Eller en sinnatagg i øyet.

(Som i torn, ikke sant?)

lydspor: Nick Drake - Pink Moon