såre tær og hjerter i brann

Jeg kommer fra et smykke.

Som en perle i et blåskjell, slik ligger min by i fjorden sin.

“For en oppvekst du har hatt”, sa han da han så utsikten fra stuen i huset til mine foreldre. Utsikten alene er nok til å fastslå ganske raskt at jeg har vært svøpt i lykke og beskyttelse. I tillegg har jeg fått fiskegrateng, melk, refleksvester og adventskalendere. Jeg var et heldig barn, det er jeg i grunnen fortsatt. Og jeg elsker byen min.

Noen dager elsker jeg den mer enn andre.Jeg tror disse dagene har det til felles at jeg enten tenker at hvis noen andre enn meg hadde sett det som jeg ser, så ville de ikke trodd sine egne øyne. Eller det at noen rent faktisk ser det jeg ser. Ser byen min for første gang. De ser ikke diskusjoner om bompenger, eller for få parkeringsplasser i sentrum. De ser fjellene, havet og lyset. De ser latteren min på en brygge, og de ser at sola varmer ansiktet mitt, selv om klokken er halv seks om morgenen. Og det er natt. Men vi ser ikke natten, den vises ikke på grunn av alt lyset. De ser på klokkene sine og klokkene sier natt, men vi sier dag, vi sier våken og latteren min buldrer og det er ennå masse vin og fins det øl? Vi har ikke tenkt til å være stille ennå. Ikke på mange dager ennå, ikke før festspillene er over.

Jeg er 24 år gammel, og har vært med på 25 festspill. Jeg er stolt av det. Jeg eier en del av festspillene, fordi jeg bærer det med meg i hjertet mitt. Jeg bærer med meg Lars Saabye Christensens prolog, den han leste i generalhagen i 1997. Jeg var fjorten år, og hadde ikke fått med meg navnet hans, bare ansiktet. Og ordene. Jeg gikk på han i byen, og med et barns naturlige likefremhet, gikk jeg bort til han og sa: “Æ likte så godt det du sa i Generalhagen.” Han ble våt i øynene, og det tok mange år før jeg skjønte at dette er noe av det fineste jeg har opplevd. I hjertet mitt har jeg Sagaen om en liten mann som møter en hund, og får sitt livs første venn. Jeg har den lille krittringen, som jeg tok min søster med på. Og hun stod i setet ved siden av meg og ropte høyt, “slipp dukka!”, og jeg rødmet, fordi jeg skjønte at man ikke skulle rope på forestilling, men hun hadde jo rett, dere ødelegger jo dukka. Jeg har mange timers dansing til heftige rytmer, med musikk fra andre breddegrader, og temperaturer som langt overstiger det vi er vant til, og skjørtet mitt flagrer og jeg snurrer, og ingen kan snurre som meg. Og jeg har det, jeg eier det. Dansen, musikken, skjørtet, minnet. Det tilhører meg, men du kan få låne det. Hvis du vil. Jeg krever bare av deg at du skal elske det.

Alle jeg elsker, elsker festspillene i NordNorge. Slik må det være. Først og fremst søstrene mine. De som pynter seg like mye som meg til åpningen (eller nesten, i alle fall), og som prøver like hardt som meg å stå opp før tolv, etter nachspiel som har vart til klokken åtte om morgenen. Og det er et hardt liv.. dere aner ikke. Jeg smiler.

Jeg bærer med meg hvite kjoler, gule, og en rød. Jeg var forelsket i den rød. Altså, ikke i kjolen, men jeg var forelsket når jeg hadde den på meg. Når jeg hadde den gule kjolen på meg hadde jeg kjæreste, men slikt går fort over. Det går bra. I år var jeg hvit. Om noen år kommer jeg kanskje til å si hva jeg var i den hvite kjolen. Foreløpig er det for nært, jeg ser det ikke klart. Jeg har skjeve hornhinner, de har jeg arvet av mamma.

Før var det karneval på åpningen. Jeg kledde meg ut som mann et år, bart og hatt og vest. Jeg var tøff. Også var jeg mus et år, men det begynte å regne, så vi tok en svart søppelsekk over meg, og så var jeg bille i stedet. Det funket fint det, og NRK filmet meg, og jeg hvisket til venninnen min “Du, nu trur æ vi kommer på tv”, og de filmet flere hundre mennesker som står og ser på en politiker som åpner festspill, men to små jenter forkledd som mus eller biller har snudd seg mot kameraet, og jeg hvisker i øret til Inga og jeg hadde rett. Vi kom på tv.

Jeg eier forestillinger som har fått meg til å gråte, konserter som har fått meg til å danse, netter som har fått meg til å smile, musikere jeg har kysset i smug, sko jeg har tråkket i stykker på dansegulv, og som jeg etterhvert har sparket av meg, for man trenger ikke sko under festspillene i NordNorge.

Jeg elsker Festspillene i NordNorge. Et sted, en tilstand. Hvor formuer og damers bryst er store, til å hvile på. Hvor man ikke trenger sko eller vin, beruset blir man uansett. Og jeg er den flinkeste til å snurre.

Mest elsker jeg lyset i øynene til alle dere som ser byen min for første gang. “This is amaaazing” sier dere, og drar på ordene, slik at jeg skal forstå at dere ikke forstår hvordan det er mulig. Og jeg sitter på ei kai i en liten nordnorsk by, og ingen forstår bedre enn meg at det ikke kan forstås. Sola varmer ansiktet mitt og snart skal jeg gå hjem. Men vi skal ikke sove. Ikke riktig ennå. Ikke så lenge vi klarer å holde oss våkne, og så lenge det fins øl. Det fins øl, ikke sant?

lydspor: Halvdan Sivertsen - lyst hele natta

 

kinesere, nordlendinger og indianere

Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i en by som i nordnorsk målestokk er mellomstor.

Med andre ord; jeg har vokst opp i en landsby.

Du trenger ikke å ha snakket så lenge med meg for å skjønne at jeg er veldig glad i denne landsbyen, ja faktisk vil jeg bruke ordet “elske” om den. Jeg kjenner den, den kjenner meg, og vi hører sammen, selv om det er slutt mellom oss. Det vil si, kanskje er det bare en pause. Selv om jeg ikke tror på pauser. Jeg mener bare å si at jeg ikke bor der nå. Og det kommer jeg nok ikke til å gjøre på lenge, kanskje veldig lenge. Jeg merker det allerede nå, jeg gror fast her. Her jeg nå bor. Jeg har forelsket meg i elskeren min, og nå er det ingen vei tilbake, i alle fall snart. Hvert øyeblikk nå er alle veier tilbake stengt.

Mange ganger, eller i alle fall _noen_ ganger, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg har reist. Fordi; ingen blir igjen hvis alle sammen drar. Det er en nokså brutal logikk i akkurat det. Tenkt over det?

Ingen blir igjen hvis alle drar.

Vi kjørte ut av landsbyen vår, ut på landet, men vi kjørte ikke langt. Vi rakk ikke å høre på halvparten av alle sangene jeg hadde funnet frem, jeg hadde laget en spilleliste. Bare i hodet mitt, men like fullt. Vi hadde den nye bilen, og den har cd-spiller, før hadde vi en med kassett. Og jeg hadde bare to kassetter å skifte mellom. Jeg kunne alle sangene utenat. Og den fineste sangen var på den første cd-plata på spillelisten. Og den kom på den helt perfekte stedet, når vi kjørte over brua som knytter øya mi (vår) til fastlandet.

Og vi sang høyt, vi kan sangen utenat, vi kan alle stemmene. Og vi lente oss frem i bilen, vi dyttet, det var på tur opp på brua, vi hjalp. Jeg så på sjåføren i øyekroken (jeg var passasjer) og vi sang, og jeg ble faktisk rørt. Jeg så bort, ut av vinduet, ned på havet. Husk dette! Husk det. Det er et øyeblikk, slike finnes det ikke mange av.

Det spiller ingen rolle hvor nært man er landet. Det er en annen planet. Og det står er traktor i innkjørselen, vi må parkere bilen og gå rundt. Jeg har på meg for lang bukse, jeg burde stappet den i sokkene tidligere, nå er det litt søle nederst på buksebenet, så nå er det for sent. Hvis jeg stapper buksa nedi nå, får jeg søle på leggen. Det liker jeg ikke.

Det står en mann og stirrer på meg. Han har svart hår og grå øyne, og jeg er definitivt ikke vennen hans. Han er skeptisk, med et flir i blikket. Hvis jeg hadde vært med i en skrekkfilm, hadde han vært tidlig utpekt som en sannsynlig morder, for så i siste scene bli en usannsynlig redningsmann som bare er litt sær.

Han er fra landet. Han vet at jeg ikke er det, fordi det er ikke så mange her. De som er igjen, kjenner hverandre. Jeg vil ikke bo her. Langs veien står det utallige bevis på at jeg ikke er så ulik andre mennesker som jeg tror. Det gjør meg trist. Ikke fordi jeg vil være unik, det var ikke det denne gangen. (men det vil jeg.)

Ingen blir igjen hvis alle sammen drar.

Det er ikke glass i brillene, og jeg lurer på hvordan han kan se. Selv er jeg blind for lenge siden. Jeg kan ikke bo her. Jeg skulle ønske flere kunne.

Hodet e en ballong

Kroppen den vil fly

Som du skifte skjorte

Kan du skifte by

lydspor: Bremnes - Folk i husan

 

 

desemberbarn i motlys

Mot lys    

Så ga du oss atter ei dagning
med himmel i rosa og rødt;
en time i undring og dragning
mot lys som av mørke bi født.
På ny spelles solgudens drama
bak nattblåe tinda i sør;
det evige, årlige lys-panorama
med Helios som regissør.

Vi veit at i dag skal det hende;
vi veit at et under skal skje:
En kant av ei sol-glo skal brenne
der sør mellom tindan et ste’.
Ei mørketids venting e omme
og dagen skal feires med fest,
- men hjelp oss å holde på drømmen om lys
når sol e blitt kverdagens gjest.

 Jeg var 18 år gammel da jeg flyttet jeg sørover. 

Fra Harstad, byen som var min, der jeg hadde tilbrakt mesteparten av min oppvekst dro jeg med store forventninger og mye drama. Til en stor by i sør, der jeg ikke kjente noen, og alt var fremmed for meg. Det er bare fem-seks år siden. Men det føles som en evighet. 
I min tid som søring har jeg hatt så fine byer, så fine reiser, så fine venner og fantastiske dager. Jeg har likevel aldri vært i tvil om hvor jeg hører til, og hva som er hjemme for meg. Det er Nord.

Og selv om mange av mine lengsler til hjemlige trakter har handlet om familie, om venner og kjente og kjære ting, har en del av det også handlet om geografi. Om et land som er litt annerledes. Med litt mere vær og litt høyere lyd. Med fjell og hav som setter sine spor i ansiktene til oss som bor der, vi som lever der og hører til der oppe. Jeg elsker Nordnorge. Det er landet mitt, og at mitt indre landskap er nordlig, har det vel strengt tatt aldri vært noen tvil om.

Det å flytte sørover var slett ingen impuls, jeg har visst hva jeg skulle gjøre siden jeg var tolv år gammel. Jeg visste også at jeg kom til å lengte hjem. Det kom likevel som et sjokk på meg å ikke være omgitt av nordnorsk klima. Jeg fikk en fysisk reaksjon jeg aldri hadde forutsett, og det gjorde mitt forhold til det nordlige enda sterkere, det ble en bevisst og direkte kobling mellom nord og det som er meg. Jeg er mange ting. Datter, søster, venninne, jeg har vært noens kjæreste og elsker, jeg er kvinne, jeg er ungdom(?), jeg er student, feminist og sosialdemokrat. 

Jeg er først og fremst nordlending.

Og mitt forhold til Nord kan sammenlignes med nordlendingers forhold til lys. Altså lyset i mørketida. Jeg har aldri elsket Nordnorge så sterkt, så åpent, så heftig og uavbrutt som i den tiden jeg ikke har bodd der.

Mørketid er for mange, også nordlendinger, en kilde til tungsinn og dystre dager med lite energi. Ikke for meg. Jeg foretrekker mørketiden. Det som imidlertid er sikkert, er at alle som lever i en mørketid, får et helt spesielt forhold til lyset. Lyset i mørketiden. Mangelen på lys gjør jo nettopp at man registrerer lyset når det kommer tilbake, når det smyger seg over en kjøkkenbenk, som blir fanget i hånden til en to måneder gammel jente, eller som presser seg gjennom skyene med et drama som ikke kan sammenlignes med noe annet. Ingen steder er solen så lys som i et nordlig land omsvøpt av mørketid. Og lyset blir feiret, det blir hyllet. Den første dagen, og den første uken. La meg være blant dem som husker hvor fint lyset er - også når mørketiden har gått i sommerdvale.

Jeg skal flytte hjem.

Jeg har fått en jobb som fyller meg med skrekkblandet fryd, i en by som ligger lengre mot nord enn jeg noe annet sted jeg har bodd. Og jeg gleder meg til å bo i nord. Det er jo der jeg hører til.
Jeg er et mørketidsbarn, et desemberbarn. Det er meg som er den jenta, som to og en halv måned gammel satt i en vippestol på kjøkkenbenken. For første gang den vinteren kom sola inn gjennom vinduet. Jeg hadde levd i over to måneder men aldri sett sollys. Det er noe intenst over det. Når solen skar gjennom skyer, over et fjell, inn gjennom et skittent vindu og laget striper over vippestolen min, da strakk jeg hånden ut og prøvde å fange lyset i håndflaten min. Jeg tok grep om lyset.
Jeg er et mørketidsbarn - og vi har alltid med oss lyset.

Det var den dagen mammaen min så hvem jeg var. Hun sier at jeg ikke har forandret meg stort. Ikke egentlig. Og hun tenker på meg når det snør.

Diktet øverst er skrevet av Helge Stangnes. Han er også et mørketidsbarn. Det er mange av oss. Du kjenner oss ikke igjen ved å se på oss. Men kanskje hvis du går helt nært, så kan du lukte at håret lukter sol. Øynene bytter farge. Og vi kan lukte det når snøen er på vei.

Drømmen om lys skal være der.
Jeg skriver dette også for å minne meg selv på det. Det skal bli til et selvoppfyllende profeti. Jeg skal bevare drømmen om lys, også når solen har blitt hverdagens gjest. Og selv om det er noen jeg gjerne skulle tatt med meg nordover, noen som hører til der, så er det viktigste at jeg skal dra nå. Jeg skal dra mot mørket sånn at jeg skal huske på en drøm om lys. Jeg skal hjem - til en by jeg ikke kjenner, fullt av perfekte fremmede jeg skal se på, lukte på og kjenne på. Og i alt dette nye skal jeg være hjemme.

De sier ofte at det er de beste som drar.
De sier det, der i nord. “Det er de beste som drar”, sier de, og er bekymret. Ja nesten skamfull. De snakker om hjerneflukt, og om å trekke sørover. Det er de beste som drar. Kan så være.

Trekkfugl har jeg vært lenge nok.
Så nå kommer jeg tilbake.
Som jeg bestandig gjør.

lydspor: k’s choice - Home

 

I går fylte den minste søsteren min 17 år.

Og med fare for å virke selvopptatt, er det eneste jeg kan tenke i den anledning; er JEG virkelig blitt så gammel? En annen av mine barmhjertige søstre har jo påpekt dette faktum. At jeg får andres fødselsdager til å handle om hvor gammel jeg har blitt. Jeg innser at dette er en lite sjarmerende og litt i overkant selvisk egenskap. Men likefullt; Jeg har den.

Jeg mener til og med at det kan forstås, om enn ikke forsvares. Egne bursdager handler jo om fest, gaver, å kle seg ut, drikke seg overstadig beruset sammen med de man er glad i, eller i alle fall liker litt. Man sitter jo ikke og reflekterer over egen alder i en sådan stund. Det burde man i alle fall ikke, det er bare en kilde til depresjoner og bekymringsrynker. Jeg vil ha mest smilerynker.

Jeg har snart bursdag. Og jeg skal hete et år til.
Og det er faktisk helt greit. Det passer nå. For første gang siden sekstenårsdagen min, så har jeg ingen angsfylte tanker i forhold til hvor gammel jeg egentlig skal være.  Jeg skal jo kjøpe meg hund. Da er alt i orden.
Også skal jeg nordover.

Jeg skal reise enda lengere enn man kan med nsb. Så skal jeg finne meg et hus der man kan se på havet mens man spiser frokost, og så skal jeg bo der.

 lydspor: Bob Dylan -Girl From the North Country