søte gutter lukter godt, og trikken går på skinner

Jeg ser så mange søte gutter i Oslo!

Jeg vet ikke om det er fordi det er flere gutter her, eller fordi en større prosentandel av guttene er søte, eller hva det er. Men jeg ser i alle fall så mange søte gutter i Oslo. Jeg liker det.

Jeg snakker jo nesten aldri med noen av dem. Jeg bare observerer dem, fra avstand. Av og til, når noen går forbi meg på gata, så lukter jeg at de lukter søt gutt. Den lukten kan være veldig villedende. Det er slett ikke alltid at søte lukter bare tilhører søte gutter, og det skjer også at søte gutter lukter vondt. Når det klaffer, er det imidlertid veldig bra.
Gåsehudbra.
Det er ikke så mange lukter jeg liker. LØGN!
Jeg liker ekstremt mange lukter! Lukten av kaffe, av trær, av nye sko, av gummi og playdough, lukten av sigaretter som ingen har røkt, lukten av blod når man sløyer fisk, lukten av hav, lukten av ost som smelter eller deig som hever. Denne listen kunne fort bli så lang at jeg mistet tråden. Så jeg slutter her, og håper jeg har vist i tilstrekkelig grad at påstanden om at det ikke er så mange lukter jeg liker, ikke medfører riktighet. Det jeg tror jeg mener, er at det er ikke så mange mennesker jeg synes lukter godt. Kanskje særlig da med gutter. Jeg hater intens parfymelukt på gutter. Aller helst skulle jeg ønske at de luktet som at de kommer rett fra havet, eller fjellet, at de lukter utendørs og friskt.

Det er  ikke så mange gutter som lukter hav, og i alle fall ikke her i Oslo. Hvordan skal man kunne lukte som hav når man ikke engang kan se det? Det er ikke deres feil. Det er bare sånn det er. Men hvis de først skal lukte noe, så skulle jeg ønske at de kunne velge litt mer diskrete parfymer, og bruke litt mindre av det. Det er kvalmt når dere har så mye parfyme på dere at jeg kan smake det i munnen hvis du løper forbi meg. Det er ikke tiltrekkende. Jeg tror jeg har massene i ryggen når jeg sier dette, og jeg gjentar det gjerne; Det er ikke tiltrekkende.

En annen interessant observasjon er at det later til at det er en direkte sammenheng mellom dette å ha for mye parfyme på seg, og å ha for mye klæsj i håret (klæsj her som samlebetegnelse på alt man kan putte i håret). Det er i alle fall noe jeg har problemer med. Si at en av disse søte guttene jeg til stadighet ser i Oslo, plutselig en dag skulle si har du lyst på en berlinerbolle? også hadde vi delt en berlinerbolle og kanskje hadde vi blitt superforelska i hverandre, og kanskje kysset der, på en benk i for eksempel frognerparken, med melis på nesen. Og snø rundt føttene. Særlig sannsynlig er det ikke. Men kanskje det kunne skje, man kan aldri vite. Og hvis dette hadde skjedd, da skal jeg garantere at jeg hadde hatt lyst til å ha fingrene mine i håret ditt. Og hvis du hadde hatt fullt av klæsj i håret ditt, kunne jeg ikke ha spist opp resten av berlinerbollen min. Da måtte du ha matet meg. Koselig i begynnelsen, kanskje. Men særdeles slitsomt i lengden.

Jeg foretrekker svake lukter og rent hår. Det med “rent”, det gjelder forresten hele kroppen. Og det kan jo ha en ganske direkte innflytelse på lukten og. Parfyme-lukt er ikke den eneste lukten jeg ikke liker på en gutt. Det er også noe av grunnen til at jeg sluttet å gå på Garage når røykeloven ble innført. Når all røyklukten ble borte (hvilket jeg forsåvidt er for), merket vi jo at det egentlig lukter tåfis og promp av alle som er på Garage. Det er ikke det at jeg er fisefin. Jeg bare liker å drikke øl uten at det lukter tåfis.

I går tok jeg trikk igjen. Jeg øver meg. Og det satt en gutt ved siden av meg på trikken, en sånn som jeg hadde forelsket meg i da jeg var 15, og når jeg var 21, og alle årene innimellom. Kanskje også 22. Han hadde Palestinaskjerf (hvilket i våre dager ikke egentlig trenger å bety noe, men du så det på han, han mente noe med skjerfet. Han støtter Palestinas frigjøringskamp). Han hadde halvlangt hår, og det var rent og uten klæsj. Det var ikke egentlig noe veldig iøyenfallende med han, han var bare… søt. Og han hørte på musikk, og av og til glemte han seg, og nynnet litt. Det bruker jeg å gjøre og.

Han smilte til meg. Eller han hadde gjort det, hvis han så meg. Men jeg er ikke helt klar for direkte kontakt. Det holder å observere fra avstand. Det er mer enn nok, faktisk. Men han luktet godt. Så jeg lente meg inn til halsen hans, og tok et skikkelig sniff. Jeg luktet på han, og han luktet godt. Han så litt spørrende på meg.
Jeg gikk av trikken akkurat da, så jeg vet ikke om han smilte. Jeg håper det. Jeg håper han skjønner at jeg bare syntes han luktet så godt.

Kanskje er grunnen til at jeg ser så mange søte gutter i Oslo at jeg ikke kjenner noen av dem. Det er så mange fremmede her. Og når du ikke kjenner noen, så kan du gi dem alle slags egenskaper. Og i mitt hode blir alle gutter søte, alle katter idioter, alle hunder slemme, alle jenter snille, alle juler hvite og alle jakter på vaffelhjerter akkurat så bra som man tror. Når jeg får bestemme selv. Alle fremmede blir perfekte. Som på engelsk. Perfect stranger.
Når man ikke kjenner noen, trenger man ikke å forholde seg til bagasje, stigespill og tragedier. Det holder å observere på avstand. Da blir konklusjonene så enkle, og rene. “Søt gutt”. For eksempel. Det er nok. Enn så lenge.

lydspor: k’s choice - winners

 

mørketidsbluesen skal vare til vår.

I Oslo er Høsten gul.

Av alle ting. Av alle farger. I Bergen var høsten grå. Ikke sånn å forstå, at jeg syntes det var grått og trist. Men det er ikke til å komme unna at fargen over byen, det var grå. Grå himmel, skitne grå hus, og grå gater. Regnet farget alt grått. Til tider gråblått. Og det var fint, og jeg elsket høsten, også i Bergen. Også i byen der det regnet så mye at folk døde av det.

I Oslo er derimot høsten gul.

For det første er det bladene, særlig i slottsparken. De er knallgule. Ikke mørke, oransje, grønne med brune islag, eller røde, sånn som alle andre steder jeg har vært. Eller sett på bilde. Kun gule. Hva kommer det av? Og hvordan kan det ha seg at det er så mange av dem? Når jeg går gjennom slottsparken (og det gjør jeg ganske ofte, om høsten i Oslo), så faller bladene så fort ned rundt meg at det virker som om det snør. Helt uten å overdrive, selv om jeg har sansen for overdrivelser, det er ikke det (dette med nøkternhet er svært oppskrytt, spør du meg). Men denne gangen har jeg altså ikke overdrevet. Det faller virkelig så fort. Det er nytt for meg, sånn er det ikke der jeg kommer fra. Hvis bladene faller i det tempoet der, er det fordi det er storm. Frode-storm. Da ristes stammene, som om det står et troll nede ved røttene og lar all sin frustrasjon gå ut over det stakkars treet, han har lagt hendene rundt stammen og rister det frem og tilbake. Kanskje banner trollet, men likevel holder løvet fast. Det har da vært ute i hardt vær før, det må man, som tre i NordNorge. Så kommer det flere troll, og blåser og rister sammen og er rasende, alle sammen, på kjerringa, på myndighetene, eller kanskje vegvesenet. (Vegvesenet bor i tunnelen mellom Harstad og Evenskjer, og har åtte armer og lilla hår som er så langt at han kan tørke seg i rumpa med det. Om han rent faktisk gjør det, vet ingen.)

Så til slutt må løvet gi opp. Etter en lang kamp mot stormen og trollene så har det ikke krefter igjen, og må seile med vinden. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, det får i alle fall seile langt, det løvet! Vinden er sterk. Kanskje til en helt annen by, eller helt andre troll. I NordNorge faller løvet virkelig langt fra stammen.

I Oslo slipper det bare taket. “Ploff”, også faller det rett ned. Det holder ikke igjen, har ingen viljestyrke. Faller og faller og faller. Det er ikke akkurat på vingene, det seiler ikke spesielt langt. Og det er annerledes. Jeg er ikke vant til det. Jeg tror jeg liker det. Men jeg foretrekker troll, dersom jeg måtte velge.

Jeg skjønner dog (!) ikke hvordan det ikke kan være fritt for løv. Det faller jo hele tiden, uansett vær og vind, og det har det gjort i flere uker nå! Det burde være tomt for løv. Men det er det ikke.

For det andre (fordi, langt der oppe, så skrev jeg “for det første”. Ikke vær lei deg hvis du har mistet tråden, det gjør jeg rett som det er.) har søsteren min en sennepsgul lue, og ingenting er mer høst enn luer, søsteren min og meg.

For det tredje vil jeg også ha en sennepsgul lue. Jeg ønsker meg det ikke akkurat, fordi når bursdagen min kommer er høsten over, da skal det være vinter, og da passer jeg best i rødt og grønt. Jeg vil ha noe sennepsgult NÅ, med en gang, noe som jeg kan ha på meg og være høstaktig i. Jeg har en bok, og den er gul, og den leser jeg nå, men jeg kan ikke ha den på meg.
(Men jeg har den med meg.)

For det fjerde så hadde Herman en gul sydvest, og vi går samme vei, og jeg har også spist et løv. Men akkurat det var litt ubehagelig, så det vil jeg helst ikke snakke om. Poenget er ikke det, poenget er det med gul. At høsten er det, gul.  

I Harstad er høsten rød. Jeg foretrekker det. Og hvis du tror jeg er trist nå, så har du kanskje rett, men du tar kanskje feil. Har du tenkt på det?

lydspor: Kari Bremnes og Ricard Wolff - Nu vandrer fra hver en verdens krok

 

Begge sider, nå.

Ronja Røverdatter er en av mine heltinner. Skapt av en annen heltinne, nemlig Astrid Lindgren. Barbent feminist som egentlig var nokså trist av seg. Melankolsk, nesten. Men ja. Dette skulle egentlig ikke handle om Astrid Lindgren, men om Ronja. Eller, det handler vel egentlig om meg? Jeg tar jo mye plass i mitt eget hode, og er egentlig veldig nysgjerrig på hvem jeg til syvende og sist skal være. Kanskje er det bare derfor jeg skriver. Digresjon.

Det viktigste jeg har lært fraRonja Røverdatter, er hvordan man skal øve seg på å passe seg for ting. Pass deg for elven, sier Mattis til Ronja. Pass deg for grådverger og borkarøvere og for å gå deg vill i skogen. Og det gjør Ronja. Et lydig og klokt barn, er hun. Hun går ut i skogen, på stier hun ikke kjenner, leiter etter grådverger å passe seg for, detter i elva og passer seg for det og finner en borkarøver.

Og det er helt riktig fremgangsmåte.

Når jeg kom til Oslo, var det mye jeg var redd. Narkotika, fremmede, overfallsmenn, mørket, tiggere, bilkryss, trikker, t-baner og gater jeg ikke kjente. Mest av alt det siste, kanskje. Gå til steder jeg ikke visste hvor er. Så jeg har øvet meg. Jeg har kjøpt meg flexikort. Jeg har tatt den banen fra et endestopp til et annet. Jeg har lært meg utenat hvor majorstua er. Og jeg har gått meg vill på Stortinget stasjon. Så jeg stoppet, pustet, og fant tilbake til stien min. Det var fint. Kanskje enda finere enn om jeg ikke hadde gått meg vill i utgangspunktet. Jeg har funnet veien til fyrhuset, helt uten å ringe drosjer, opplysninger eller venninner for å spørre om hjelp.

Jeg har vært modig. Jeg har gått ukjente stier, og tatt båter over fjorden her. Jeg har snakket til alle fremmede som har krysset veiene mine. En gang gikk det nesten ille, da jeg kom til skade for å invitere en israelfanatiker i en venns bursdag. Huffda. Men det gikk bra. Vi gjemte oss.

Jeg har passet meg for t-banen. Og insistert på å følge med på kartet, på hvor vi er til enhver tid. Det hjelper. Jeg får oversikt, og oversikt lærer deg å ikke være redd. En hel onsdag satte jeg av, og kjørte frem og tilbake på banen. Ringen, heter det, og Furuseth. Og etterhvert har det å ta t-banen blitt noe som jeg ikke bare ikke er redd for, og finner svært praktisk. Jeg liker det. Det er rett og slett fordømt trivelig å sitte på banen. Så det trenger jeg ikke å være redd for lenger. Selv ikke når strømmen går, og det blir mørkt. Det er bare mørkt fordi vi er under jorda.

Trikken har jeg fortsatt litt problemer med. Mest fordi jeg ikke tar den så ofte. Banen går rett og slett raskere. Og effektiv, det skal man jo helst være. Så hvis jeg tar trikken, så kommer jeg senere, ikke kanskje for sent, men senere enn dersom jeg tar banen, hvis jeg skal til et sted som ligger i nærheten av et banestopp, og de fleste steder jeg skal til, ligger jo i nærheten av et banestopp. Men jeg skal passe meg litt for trikken i neste uke.

Jeg har øvet meg på å ikke være redd for mørket. Det er vanskelig, for denne mørkeredselen har vært min følgesvenn siden jeg var ca fem år, og lærte meg at mørket er noe man skal passe seg for. Slemme ting skjer når lysbryteren ikke er i nærheten. Noe må det jo være. 

Som sagt, jeg øver meg. Jeg går kveldsturer, da er det mørkt. Uten musikk i ørene, sånn at jeg hører all rasling, som banna bein kommer fra rotter eller voldtektsforbryteren. Også ser jeg for meg at jeg slår ned menn og tramper på rotter, jeg føler meg sterk. Det hjelper. Å føle seg sterk. Jeg øver meg på dette med mørket.

Jeg har aktet meg for ensomheten. Jeg har gått helt alene, lange veier. Spist maten min helt alene på en benk, og drukket kaffe fra en termos. Det er bare nok til en. Jeg har gått på butikken og kjøpt et rundstykke, og en liter melk. Det er i alle fall bare nok til en. I alle fall hvis jeg er den ene. Det hjelper. Jeg er ikke så redd lenger.

soundtrack: Joni Mitchell - Both Sides

 

Jeg så deg i går på gata, og plutselig var ikke byen lenger så stor.

Jeg liker Oslo, det gjør jeg. Jeg var ikke direkte redd da jeg kom hit, men heller ikke trygg på byen de kaller tigerstaden. Kanskje noe som ligner på engstelig? Det har noe med størrelse å gjøre. Det at man kan gå i flere timer og fortsatt være i sentrum er for meg en noe uhåndterlig sannhet. Men slik er det i Oslo. Og man venner seg til alt.

Og i går så jeg han altså på gata, og ikke fordi jeg er glad i han eller engang liker han spesielt godt, ble altså byen mindre stor. Å treffe på kjenning er bra. Det er en følelse av trygghet, og ikke minst tilhørighet. Man går forbi, smiler, nikker. Hilser, men stopper ikke, trenger ikke prate, “vi bor jo her begge to”, betyr nikket, “vi kan heller ta en kaffe en dag, men akkurat nå er vi på tur til det vi skal gjøre i livet vårt i dag, snakke, det kan vi gjøre en annen dag, men jeg kjenner deg, og du kjenner meg, og her er vi”. Og her er jeg.  Her bor jeg. Og det er ikke Harstad.. Det er ikke Nord. Det er ikke hjemme.

Jeg tror likevel jeg kan bo her. Og Oslo har jo noen ting som jeg faktisk ikke finner i Harstad. For eksempel trikk. Jeg er fortsatt særdeles engstelig på trikken. Men jeg øver meg, og jeg har begynt å bli glad i lyden av trikken.  Ikke når jeg sitter på den, men når den kjører forbi meg. Det er en lyd som jeg bare forbinder med Oslo. Og jeg liker Oslo, og jeg liker lyden av trikken. 

 Kanskje med unntak av  der i Brugata, der det bestandig er masse folk og et fortau som er litt for smalt. Og der er lyden av trikken skummel! For når jeg hører lyden av trikken vet jeg at hvert øyeblikk nå kommer trikken (for trikken suser, den gjør faktisk det, suser i sivet), og det kjennes litt ut som om den skal treffe deg i ryggen, og jeg får hjertebank og håndflatene mine blir klamme og jeg lukker øynene og blir svimmel og tenker at “Nå, nå treffer den meg!”.  Men det går bra.

Det går nesten alltid bra.

  

soundtrack: Indigo Girls - Ghost

 

Det er litt hemmelig, men jeg avslører meg rett som det er.

Jeg er mørkeredd på ordentlig.
Jeg unngår mørke gater, men ikke fordi jeg er redd for å bli overfalt, jeg er ikke redd for skumle menn og troll til kjerringer. Jeg er redd for mørket. Selv om også det er en sannhet som må modereres. Jeg er jo et mørketidsbarn. Jeg liker mørketiden. Men det skal være snø, snø og Nordlys. Og da er man ikke så mørkeredd. Og når jeg sier “man” så mener jeg “jeg”. Når det er snø er jeg ikke så mørkeredd.

Jeg får jo litt hjertebank, også da. Å si at jeg er redd det mørket ville imidlertid være å trekke det for langt. Jeg har respekt for mørket i mørketida, i Nordnorge og med snø som tilbehør. Lyset i mørketida mykner opp mørket i mørketida.

 I Oslo er det ikke mørketid, men det er mørkere her enn noe sted jeg har vært. Og i kveld er det vind. Og vinden synger i vinduene mine, og den synger ikke fint. Den synger surt og slemt, og den rister i karmene og får gardinene til å danse, og ute på verandaen min skraper stolene mot flisene. Det er mange lyder i en natt som egentlig er stille, og disharmonien er skummel, og jeg er alene i natten, alle de andre har sovnet. Sover du? Eller er du der?

 soundtrack: Bruce Springsteen - Jersey Girl

 

Jeg har fått en blogg. 
Det føles bra.

Jeg foretrekker altså papir. Når man skriver på papir, kan man lukte ordene, og lage mønster i margen. Og man kan skrive med luktepenn, sånn at alt man skriver lukter klissete jordbær. Og det er ikke så verst lukt for bokstaver.

De bokstavene jeg skriver her, lukter ingenting. Nei, jeg foretrekker papir.  Men det føles som sagt godt å ha en blogg. Det føles som å ha et slingringsmonn midt i Oslo. Jeg skal bo i Oslo nå. Jeg bruker fremtid, men jeg mener nåtid. Jeg BOR i Oslo nå. Det er en merkelig utvikling. Byen jeg har brukt så mye tid på å slenge med leppa om, og så mye energi på å mislike.

 Nå er det her jeg bor. Og det er litt uvisst hva jeg tenker om det. Jeg er i ferd med å bestemme meg. Foreløbig er det jeg vet om Oslo følgende:
- De har trikk her.
- De har lumske vinder som gjør deg syk uten at du fryser.
- I dag landet jeg på Gardemoen, og for første gang i Oslo skulle jeg til dit jeg skal være. 

Og det var en ganske god følelse.

soundtrack: Kari Bremnes - Over en by

 

Jeg har en blogg :)
Hurra!

Og takk Tromp :¤