Paret ved siden av meg skal nok ikke hjem, jeg tror de er på en slags ferie.
Jeg tror egentlig de skal hjem til hans foreldre, dialektene deres tyder på det. Det virker ikke som om de har vært sammen spesielt lenge, og jeg tar meg selv å analysere dem, tolke alt de sier og gjør, håndbevegelser, kjærtegn, rare ansiktsuttrykk eller kroppsspråk som slår meg som unaturlig. Påtatt. Jeg tar meg selv i å bli irritert over dem.
Jeg bygger opp de største forventninger, jeg er den dummeste jeg vet. Jeg lager mine egne skuffelser, og er ikke lenger – i alle fall ikke i like stor grad som tidligere – i stand til å bygge de samme luftspeilinger på den positive siden. Jeg evner ikke lenger å drømme meg fullstendig bort i de banale tingene som jeg før kunne forsvinne i. I mange timer, i dager. Jeg levde et annet liv. Det er godt at jeg har fjernsyn.
Jeg er et heldig, beskyttet menneske. Jeg har rustninger av kjærlighet, hud, kjøtt, muskler, utdannelse og titler. Bare prøv det, rustningen min er imponerende. Og når du angriper meg, får jeg også beskyttelse av sinnet, av forsvaret. Jeg er uovervinnelig. Det betyr likevel ikke at man vinner. Bare at ingen vinner deg.
Det er vanskelig å vite hva som til enhver tid er riktig.
