Det er verst om kvelden.
Det gode er best om kvelden, det onde er verst om kvelden. Sånn er det bare.
Dagen er travel, den er høylydt, og den krever. Når det er kveld, og det du skal se på fjernsyn er over, det er for sent å få noe ut av dagen, det er mørkt ute og sannsynligvis regner det, det har regnet så mye at jeg skjønne ikke hva som har skjedd, jeg trodde jeg hadde flyttet fra Bergen, men uansett; når det er kveld er det ingen forstyrrelser. Ingen avbrytelser. Det høres jo fint ut, og ja, det kan være fint. Det kan være fint hvis det er noe godt. Hvis det er noe ondt er det verst om kvelden.
Da kan man sitte stille og kjenne på alt som gjør ondt og du husker at du er sint. Jeg merker når det skjer. Et skjevt ord, en irritert rykning, som et drag over ansiktet, ingen avbrytelser, ingenting annet å tenke på. Jeg hater kvelder. Liker ikke dager spesielt godt heller. Kunne det ikke bare være natt, hele tiden.
Jeg håper det kommer snø snart.
Jeg har hjertetrang til julens fred.
