Det er noen som har søkt på ordene “mørketid vanskelig”, og truffet min blogg.

Jeg vet ikke hvem du er, eller hvorfor du trykket på linken til sida mi. Jeg håper at du fant noe som du kunne.. lese. Jeg har lyst til å være til hjelp, men hvis man synes mørketida er vanskelig er det kanskje ikke så optimalt å lese ordene til ei som elsker mørketida over alt på jord, som synes at nettopp mørketida er det vakreste og beste av alle de vakre og beste tingene som fins.

Hvis du mot formodning skulle lese dette, så vit likevel at jeg gjerne vil hjelpe. Er det noe jeg kan gjøre?

Kanskje det hjelper å huske på at det er mer lys i mørketida enn noen gang ellers i året. Ikke la navnet villede deg. Det er mer lys i mørketida enn noen andre steder. Det er riktignok ikke lysere, men det er mer lys. Det er himmelen som brenner når sola ikke står opp, og rosa skjær når den ikke går ned igjen. Det er nordlys som forsvinner ned i pipa, slik at det ser ut som om det kommer grønn røyk fra peisen vår. Og kanskje naboen tror at vi brenner magisk plastikk, men vi gjør ikke det, det er bare nordlyset.

I tillegg er det snøen, og den er jo hvit. Og hvit er den lyseste av alle lyse farger.

Jeg skjønner hva du mener, det er ikke det.. 

Det er det der med at det er mørkt når man våkner. Det er vanskelig, vanskeligere å stå opp da. Og ingenting gjør meg mer nedmuntret enn følelsen av ikke å ville stå opp. Jeg forstår greia. Samtidig så trengs smilene, og det å være nødvendig, det å vite at noen trenger deg – det er kanskje den beste av alle følelser. Så du ser, jeg må smile, fordi de trenger meg. Alle mørketidsvoksne trenger mørketidsbarnet som de ser, og jeg kan være et slikt. Jeg står her, jeg veiver med armene, ser du meg?

Jeg ser deg.

lydspor: Joni Mitchell – Lessons in Survival