Dronninga av hoppeslott

Akkurat nå

savner vi nok hverandre veldig.
I alle fall er jeg sikker på
at du savner meg.

Venter du?
 spurte hun meg mens hun rørte i
grøten

Jeg venter ikke.
Å lengte er ikke det samme som å vente.

Jeg sluttet å vente da snøen sluttet å smelte. Jeg sluttet å vente da havet falt.
Nå er vi som alle de andre.

Det er noen som har søkt på ordene “mørketid vanskelig”, og truffet min blogg.

Jeg vet ikke hvem du er, eller hvorfor du trykket på linken til sida mi. Jeg håper at du fant noe som du kunne.. lese. Jeg har lyst til å være til hjelp, men hvis man synes mørketida er vanskelig er det kanskje ikke så optimalt å lese ordene til ei som elsker mørketida over alt på jord, som synes at nettopp mørketida er det vakreste og beste av alle de vakre og beste tingene som fins.

Hvis du mot formodning skulle lese dette, så vit likevel at jeg gjerne vil hjelpe. Er det noe jeg kan gjøre?

Kanskje det hjelper å huske på at det er mer lys i mørketida enn noen gang ellers i året. Ikke la navnet villede deg. Det er mer lys i mørketida enn noen andre steder. Det er riktignok ikke lysere, men det er mer lys. Det er himmelen som brenner når sola ikke står opp, og rosa skjær når den ikke går ned igjen. Det er nordlys som forsvinner ned i pipa, slik at det ser ut som om det kommer grønn røyk fra peisen vår. Og kanskje naboen tror at vi brenner magisk plastikk, men vi gjør ikke det, det er bare nordlyset.

I tillegg er det snøen, og den er jo hvit. Og hvit er den lyseste av alle lyse farger.

Jeg skjønner hva du mener, det er ikke det.. 

Det er det der med at det er mørkt når man våkner. Det er vanskelig, vanskeligere å stå opp da. Og ingenting gjør meg mer nedmuntret enn følelsen av ikke å ville stå opp. Jeg forstår greia. Samtidig så trengs smilene, og det å være nødvendig, det å vite at noen trenger deg – det er kanskje den beste av alle følelser. Så du ser, jeg må smile, fordi de trenger meg. Alle mørketidsvoksne trenger mørketidsbarnet som de ser, og jeg kan være et slikt. Jeg står her, jeg veiver med armene, ser du meg?

Jeg ser deg.

lydspor: Joni Mitchell – Lessons in Survival

Det verste er når du går.

Jeg hater å be deg om å bli. Og du har det travelt, du har mange jern i ilden, som de sier, og jeg ber deg om å bli, og bruke all flammen din på bare meg. Jeg hater det. En del av meg har lyst til å kaste meg rundt beina dine, og be deg om å bli, hulke og gråte, slik at du skjønner at hvis jeg du går, så dør jeg. Minst. Eller i alle fall får en kraftig lungebetennelse.

En annen del har lyst til å protestere, det er jo jeg som har det travelt, det er jeg som har det for travelt, jeg har ikke tid, jeg har for mange jern i ilden. Flere enn deg, og mere ild også. Så skjønner du ikke, søte venn, jeg har ikke tid nå.

Hemmeligheten er røpet for lengst, for din del tar jeg meg tid. Og det suger, når du likevel må gå.
  “Bli”, sier jeg, og det er egentlig det verste. Det er ikke styrke og ikke svakhet, det er noe midt i mellom. Jeg er ikke sterk nok til å si hvor mye jeg trenger at du blir, og ikke sterk nok til å være den som drar. Jeg er visst ikke sterk i det hele tatt.

Bli. Jeg hater det når du går.

Lenge etter at jeg var over deg, i mange dager, uker, måneder og år, unngikk jeg visse steder, visse tanker, visse bøker, nøkler, filmer og land.

“Over deg”, heter det, men det er en latterlig ting å si. Kanskje aller mest fordi det høres ut som om jeg noen gang var under deg. Og selv om det ikke er viktig for meg lenger, at du skal skjønne det, så var jeg aldri under deg. Jeg var på mitt sterkeste, på mitt modigste, på mitt beste da jeg turte å elske deg.

Motet forsvant ikke, men det var i lengden ikke nok. Det gikk over, slik forelskelser gjør hvis man ikke gjør noe med dem. Som et virus, som forkjølelse og regnet om våret. Plutselig der. Plutselig borte. Jeg lærer aldri.

Særlig sangene bruker jeg lang tid på å vinne tilbake. Ikke de triste, jeg kan alltid høre triste sanger. Jeg kan krølle meg opp i sofaen, høre på trist musikk og gjøre suppen min salt med mine egne tårer. Etterpå drikker jeg min egen væske, sånn som den gangen jeg sprutet i hånden din og du dryppet inn i min egen munn. Det er det samme, tårer og liss. Det smaker helt likt. Det er så sant som det er sagt, jeg har sett det selv.

De sangene som ikke er triste, de bruker jeg lengre tid på å vinne tilbake. Det er så mange minner knyttet til dem. Selv om minnene jeg får av gladsanger nødvendigvis er gode, blir jeg mer trist av å tenke på det enn av å kose meg med min egen misnøye.

Man møter noen, og så blir man plutselig vakker. Så håper man. Så plutselig oppdager man at man er naken, og man står der, som en idiot med en katt i en sekk og en blomst på hodet, og jeg har aldri likt katter, vet dere, selv ikke når jeg var liten, og den kuleste jenta i klassen hadde katt som fikk kattunger. “Æsj”, sa jeg, “de ser ut som rotta!” sa jeg. Jeg hater katter.

Jeg elsker å håpe. Fremfor alt elsker jeg å håpe. Da det ble slutt mellom meg og den første kjæresten min sluttet jeg å holde pusten i tuneller. Hva er vitsen. Når det ikke funker. Det eneste jeg hadde ønsket meg, i over ett år, var ham. Jeg har begynt å holde pusten igjen nå. Jeg tror ikke på det. Det er påtatt. Det har overhodet ikke noe for seg å holde pusten i en tunell hvis man ikke tror på det, da er man bare en idiot med relativt god lungekapasitet.

Kanskje kommer håpet tilbake hvis man heier på det. Jeg frykter imidlertid at man bare får ut porsjon håp i livet, for eksempel i fireårspresang. Jeg føler at det er først når man er fire at man er i stand til å håpe. NOen får mye, andre får mindre. Noen får mer håp enn de kan takle, de håper for sterkt også blir virkeligheten en skuffelse. Andre får så lite at de ikke tror på noe, ikke engang på draugen eller seg selv eller rosa elefanter. Jeg tror på alt jeg. Men jeg kan ikke bruke opp mer håp nå. Jeg har ikke noe å avse, må vite. Tror du det er overskuddsvare, at jeg kan bruke opp håpet mitt på enhver kjekkas som går forbi?

Jeg jobber sangene mine tilbake. I dag har jeg hørt på the partisan, start a war, heart of gold, such a woman, forever young, idas sommervise og fields of gold. De var aldri deres (alle mine tapte elskere) sanger uansett. De var MINE.

Det var mitt håp, det var min kjærlighet og mitt hjerte, og du var aldri så vakker som da jeg elsket deg til verdens vakreste lydspor. Nå tilhører de meg igjen, de sangene. ELler, stryk igjen. De har alltid tilhørt meg. Det er dere som ikke tilhører meg lenger. Og, viktigst; jeg tilhører ikke dere. Ikke noen av dere. Jeg er fri.

Jeg håper at jeg tror på kjærlighet, og jeg elsker at jeg håper.

lydspor: Alanis Morisette – Hands Clean

Av og til smiler jeg, og tenker for meg selv ”enn hvis de visste, haha!!”

De ser på meg og aner ikke hva som foregår. Tenk hvis jeg kunne fortalt dem alt, og etterpå kunne jeg bruke en sånn hvit lyspinne, sånn som gjør at man glemmer det man har blitt fortalt, og så vil de se på meg som før. De kjenner meg, de er glad i meg, men de aner ikke hva som foregår. Ingen aner helt, det er mine hemmeligheter. Og de fleste hemmelighetene mine er så mørke, det er noe galt, kanskje, men de er i alle fall mine, og tanken på dem gjør med lett til sinns og lettsindig. Lettlurt sier han, fordi alle vet jo det, at jenter som følger lystene sine blir lurt, for en idiot. Bare pass på at ingen tar deg i å nyte, sier hun som har fulgt lystene sine mer enn en gang, og kanskje har man betalt prisen, men er det verdt det? Kan du i det minste fortelle meg det?

Og er det ikke litt annerledes og se tilbake og svare på om det er verdt det, da vet man jo hva man har vunnet, og krigen virker så langt unna. Man glemmer jo nesten alt. Man glemmer omkostningene. Vinner man da?  “Underveis”, spør jeg, “var det verdt det da?”. Men etterpå vet man ingenting. Man må spørre mens det pågår. Og nå aner ingen hva som foregår. Jeg ler meg skakk.

Det er min hemmelighet.

lydspor: Lars Bremnes – Stjernesukkertøy

The art of losing isn’t hard to master;

So many things seem filled with the intent
to be lost that their loss is no disaster

Lose something every day. Accept the fluster
of lost door keys, the hour badly spent.
The art of losing isn’t hard to master.

Then practice losing farther, losing faster;
places, and names, and where it was you meant
to travel. None of these will bring disaster.

I lost my mother’s watch. And look! My last, or
next-to-last, of three beloved houses went.

The art of losing isn’t hard to master.

I lost two cities, lovely ones. And, vaster,
some realms I owned, two rivers, a continent.
I miss them, but it wasn’t a disaster.

– Even losing you (the joking voice, a gesture

I love) I shan’t have lied. It’s evident

the art of losing’s not too hard to master
though it may look like (Write it!) a disaster.