Og der måneelver renner stille, skal vi også springe.

 

Og vi skal heldigvis ikke være stille, la oss aldri være stille, la oss for all fremtid lage lyder. Upassende lyder, høye lyder.

 

Latteren min når den buldrer som fosser, og kremtingen din som minner om bølger som brytes mot skarpe steiner i fjæra. Stemmen min når vi diskuterer, og jeg insisterer på at jeg ikke er sint, selv om jeg sammenligner uttalelsene dine med tankene til diktatorer som i det politiske landskapet befinner seg på ytterste høyre fløy, og jeg gestikulerer med armene og har røde stjerner under øynene, som utvikler seg til røde roser på kinnbena. Og du ler, og jeg blir sintere, men jeg glatter ut pannen, og later som ingenting, og bruker all min energi på ikke å være sint. Det er ikke fordi jeg syns det er galt å være sint, noen av de tingene du mener gjør meg faktisk rasende, det er lov til å reagere, det er lov til å bli sint. Det er mest fordi jeg ikke vil la deg  vinne. Jeg vet at du elsker det når jeg blir sint, og at du sier at jeg er sint før jeg er det. Også smiler du, du ler av meg og elsker at det fungerer, og at jeg blir sint. Så når jeg merker at du har fått rett igjen, glatter jeg ut rynkene i panna og later som ingenting.

 

Jeg vet at du gjør det for å frembringe reaksjoner i meg. Og det fungerer. Det du ikke vet, er at du ikke trenger å anstrenge deg. Bare at du kommer nær meg, gjør at jeg reagerer. Du vet det ikke.

Jeg er kanskje verdens aller dårligste til å holde på hemmeligheter. Man må lukke hjertet sitt for at ikke hemmelighetene skal trille ut, og mitt hjerte er åpent, det er vidåpent. Og det tar inn så mye at noe nødvendigvis blir dyttet ut. Og det er hemmelighetene mine, de triller ut som perler på en snor, og det er greit. Jeg er vant til det, og jeg vet at det er med på å gjøre meg til den jeg er. Jeg kan sikkert lære meg å like det.

 

Men dette vet du ikke om meg. Dette er min hemmelighet. Jeg er den eneste som vet det. Og jeg holder på hemmeligheten min, og aldri skal du få vite at den handler om deg.  

 

Kanskje er det ikke så lurt. Kanskje er det det eneste som er verdt å si noe om. Kanskje burde alle mine ord handle om nettopp det, kanskje er alt annet uten verdi når det største er en hemmelighet. Og alle samtalene blir tomme, på grunn av den ene tingen som ikke blir sagt. Noen ganger er denne tanken, og denne hemmeligheten uutholdelig.

 

Andre ganger.

 

Det er de andre gangene jeg teller. De som gjør det verdt det. Latter, bobler, glede. Å plutselig tenke at hvis jeg hadde møtt meg selv på denne dagen, da ville vi blitt bestevenner, jeg er fantastisk. Og jeg hopper bortover gata, og selv om brosteinsgater ikke er lagd for stilett, er de laget for meg, og jeg hopper, jeg bommer aldri, jeg treffer innenfor alle strekene, og fargene mine er de vakreste, og jeg lager det beste bildet. Det gjorde jeg aldri før deg. Jeg kunne bare hviske før du kom. Det var det ingen som visste, det er det enkleste i verden å skjule. Det er bare å rope. Så finner de det aldri ut. Du vet det ikke du heller. Med mindre jeg forteller deg det.

Det er slett ikke sikkert at jeg er villig til å gjøre det. Da er det ikke lenger min hemmelighet. Jeg ler høyt, og jeg er glad. Det er så mange lyder i meg. Gitaren min og de nye høytalerne mine, hælene mine mot et fortau som ligger kaldt og bart, det er klart for snøen. Bare vent. Det er så sant som det er sagt, jeg har sett det selv. Med mine egne øyner. Kaffetrakteren min synger i kor med kjøleskapet mitt, og dette er mine ting, mitt liv og mine lyder. Jeg bråker. Det er ikke fordi jeg er redd for stillheten. Det er bare sånn jeg er. Det skjønte han aldri, han hysjer på meg og tror han hjelper meg. Men jeg trenger ikke hjelp. Jeg er uforbederlig, og det vil jeg alltid være. Kjære Gud, dagens bønn: la meg for alltid være uforbederlig, la meg alltid spille så høy musikk at naboene klager, la meg for alltid ha hemmeligheter, gi meg smilerynker og sinnarynker i skjønn forening, og la meg for alltid ha et fryktelig temperament, og evnen til å bli rasende. Ikke engasjert.

 

Jepp. Det er det jeg vil i dag. Tror jeg. Jeg ber likevel om muligheten til å kunne endre denne bestillingen på et senere tidspunkt. Hvis jeg ombestemmer meg. Amen.

 

 

lydspor: Josh Rouse – the nightime