Du hadde elsket denne morgenen.

Det regner i dag, her nord. Det plaskregner. Det ligger svære dammer i vinduskarmen min, og jeg elsker det. Jeg våknet i morrest og kjente lukten av storm utenfor soveromsvinduet mitt. Vinden synger, og det er surt. jeg ser for meg en forelsket kråke, som skulle ønske den var en nattergal, og kanskje innser den at den aldri kommer til å  bli noen gullstrupe, men den synger likevel, den skriker ut sin kjærlighet. Og det er surt og nokså slitsomt å høre på, men det er kjærlighet i de lydene, og det gjør dem vakker på sitt vis.

Og jeg ligger i sengen min, jeg ligger på rygg med hendene akkurat over dyna, og jeg smiler og håret mitt er bustete, og det føles som jul og bursdag. Og jeg vil at noen skal komme inn med boller og kakao, selv om jeg ikke spiser mel og melk denne uka, jeg tror kanskje jeg er gluten- og laktose-intolerant, men herregud da! På sin egen bursdag må man vel få boller og kakao?

Du ville elsket denne morgenen. Jeg sprang til arbeid i dag. Jeg har verdens kuleste grønne støvler, og jeg har rød sydvest og rød regnfrakk (regnkåper er for mammadalter og europeisk ungdom). Jeg sprang gjennom byen, og jeg lo av været, av meg selv, og av ansiktene til de som så meg, og jeg tenkte at nå tenker de som ser meg en av to alternativer. Enten så liker de regnet like mye som meg, og  gleder seg med meg. Eller så hater de regnet, og er forbanna fordi høsten er kommet uten at sommeren egentlig var her, og nå regner det og det er mørkt. Kanskje smiler de likevel over at en ung/voksen jente kommer springende ned Storgata og plasker i søla? Jeg håper det. Håpe, håpe håpe.

Jeg elsker kontoret mitt. Særlig når Oslo-sjefen min er her. Han er ikke fra Oslo altså! Vi ville aldri hatt en sjef fra Oslo, det blir helt feil. Han er fra Ibestad. Men han bor i Oslo, i alle fall i perioder. Vi har en filial der. Men han vil helst være i Tromsø, så han kommer så ofte som han kan. Og når han er her, er han på kontoret før sju hver morgen. Og det er lyst og varmt på kontoret, kaffen er klar (vanligvis er det jo jeg som gjør disse tingene, fordi jeg er først) og det er en deilig atmosfære. Og vi drikker kaffe og leser avisene og snakker om hvor fint det er i Nordnorge. Det er virkelig nydelig.  

Du ville ha elsket denne morgenen. Jeg var så morsom, han lo og lo. Og jeg fortalte han om de tre norske nobelprisvinnerne i litteratur, og han visste bare om to av de, og grublet og grublet, og klødde seg i hodet – altså, helt på ordentlig. Ikke billedlig talt! Haha, det var så morsomt. Og jeg visste svaret, og han ble skikkelig irritert. De andre på kontoret har kommet nå. Det er fullt hus. Vi beveger oss rask, vi er effektive, men vi smiler til hverandre. Vi sender morsomme klipp fra nettavisene på e-post til hverandre, og jeg ler høyt og sender “LOL” tilbake. De vet hva det betyr nå, jeg har forklart dem det.

Jeg vet ikke hvorfor, men all musikken de spiller på radioen i dag er herlig, den får meg til å smile og bevege kroppen min og trampe takten med støvlene mine. Jeg har pumps stående i skapet mitt her altså. Jeg skal skifte. Bare ikke helt ennå. Jeg er ikke klar for å ta av grønne støvler riktig ennå. Det er en fin morgen. En sånn du ville ha elsket.

Når jeg tar av meg støvlene mine, blir det dagen. Og jeg liker dagen og. Jeg vil bare at morgenen skal vare litt lenger i dag. Så jeg beholder støvlene mine på, tenk.

lydspor: Dave Matthews Band – Crash