Jeg er ikke en sånn som tenker veldig mye på omstendighetene. Altså hvordan ting hadde vært under andre omstendigheter.
Men når jeg satt der på stolen med ditt lydspor på øret, og det var lyder jeg hadde bestemt meg for å mislike, jeg bestemte det for lenge siden, lenge før du fantes, da tenkte jeg på disse omstendighetene.
Jeg smilte og hadde dine lyder alt for høyt i høretelefoner som luktet ute, skogen. Du har hatt dem på deg når du var i skogen. Det er derfor de lukter skog. Det er fint. Lyden var for høy, det gjorde nesten vondt, hallo hallo, jeg hører ikke hva jeg vil. Jeg skrudde ikke ned, utelukkende av den grunn at jeg skulle tøffe meg. Jeg vil at du skal synes at jeg er tøff. En sånn jente som kan noe, som vil noe, som ser noe andre ikke ser og snakker der andre springer. En som leser tjukke bøker og forstår dem, som hyler nedpå brun sprit og spiller gitar og hører på høy musikk, mye høyere enn de andre på platekompaniet, for eksempel.
Det skal være meg, i dine øyne. Så jeg skrudde ikke ned. Og jeg hørte på dine lyder, og jeg hørte ingenting annet. Jeg smilte, og du lo av meg. Jeg nynnet, jeg glemmer meg rett som det er. Pokeransikt er for idioter. Jeg bløffer aldri, ikke engang i kort, og jeg er ikke flink til å skjule hjertet mitt. Det vises godt.
Du så på meg som hørte på ditt lydspor, mens du skrev på en e-post, som jeg først senere skjønte var til meg. Og jeg tenkte at hvis denne musikken skulle være vårt lydspor, hvis den hadde vært det i en film, da hadde vi fått en happy ending. Jeg bestreber meg på å ikke bruke engelske uttrykk i språket mitt, men det finnes ingen annen måte å si det på. Vi hadde fått en happy ending dersom filmen om oss hadde hatt dette lydsporet. Det tenkte jeg. Den tanken ledet meg over til tanken på omstendighetene.
Omstendighetene som livene våre er pakket inn i. Jeg liker dem, stort sett. Likevel. Når jeg satt der, på knærne, på stolen som kan vippe selv om føttene er plantet stødig på bakken, og lente meg fremover over bordet ditt, slik at utringningen min vistes og du kunne se at jeg fortsatt har de fineste puppene vi vet om, da tenkte jeg på andre omstendigheter. Da ville jeg gjerne bytte ut de vi har nå. Har du kvitteringen? Jeg er ikke helt fornøyd med fargen, kan jeg få utlevert noen andre omstendigheter? Jeg er villig til å betale et mellomlegg. Tror jeg.
Jeg er ikke en sånn som tenkter så mye på omstendigheter. Jeg gjorde det en dag i forrige uke. Egentlig er jeg veldig flink til å forholde meg til virkeligheten. Jeg er litt beinhard på det der. Jeg lever i livet mitt, jeg vet hva jeg skal gjøre og tenker ikke så mye på hvorfor ting ikke er.. annerledes? Lettere? Nå er det som det er, og da skal jeg ha det så bra som jeg kan ha det i virkelighetene mine. Jeg stortrives. Det er sant. Jeg er noe i nærheten av lykkelig. Jeg ler høyt, og jeg har kjøpt en bukse. Jeg går aldri i bukser, jeg får så stor rumpe i bukser, og leggene blir for tynne og knærne stikker ut. Jeg kjøpte en i går og jeg ser at jeg er hot i den. Det er ikke på grunn av rumpa mi, det er på grunn av at jeg er noe i nærheten av lykkelig. Det er sant.
Jeg har det fint, og er ikke en sånn som tenker så mye på omstendighetene. Det er sånn et voksent ord uansett. Dersom de andre hadde vært der, de andre omstendighetene, altså, så hadde jeg sagt ja.
Jeg syntes bare at du skulle vite det.
lydspor: Coldplay – What if