Og når jeg våkner, skjønner jeg hvorfor alle halv-gode filmer som skal beskrive at noen er fyllesyk, bruker den samme musikken. Fordi det er sånn det føles.  Som om man går i høye hæler over en gigantisk lp, og spilleren er stilt inn på gal hastighet, og lydene blir skjeve, og balansen blir umulig å holde.

Jeg ser meg i speilet og ser at håret mitt vitner om sengeaktiviteter langt morsommere enn hva jeg kan erindre å ha fått i går kveld. det faktum at jeg fortsatt har på meg strømpebukse og t-skjorte, gjør meg rimelig sikker i min sak, det er nok bare eventuelle drømmer som har gitt meg pule-sveis.

Det ligger en eim av røyk over hele leiligheten, hvorfor skal vi røyke inne bestandig? Det starter på verandaen, så trekker vi inn i døråpningen, og etterhvert som vi kommer faretruende nært bunnen av vinflaska, så orker vi ikke engang å åpne døra.  Det samme skjer hver gang. Jeg må smile av oss. Vi er fine.

På gulvet ligger det glassbrått. Vi knuser glass når vi drikker vin. Det er ikke med vilje, altså, men det skjer. Jeg har forsøkt å rydde. Jeg har lagt en avis oppå skårene. Det hjalp ikke nevneverdig, men jeg forsøker. Vi forsøker alltid. Og vi blir bare bedre og bedre.

Og jeg ser rundt meg i leiligheten, og jeg smiler. Selv om det føles som om jeg har pels på tennene, og at jeg har spist et ekorn og har hårballer i halsen, selv om huden min kjennes ut som om den er tre nummer for stor og øynene henger tunge til langt ned på kinnet, og jeg skulle vært på jobb for en time siden, så smiler jeg. Jeg har  noen timers rydding foran meg, men jeg smiler. Dette rotet det er bevis. Dokumentasjon på et vennskap, og samtaler som alltid beveger meg, og glass som alltid knuses.

Dette “alltid” som jeg referer til, er bare tre måneder gammel. Et spedbarn når det kommer til evigheter.

Så mye kan sies om vennskap som har vart for bestandig. Der man kjenner hverandres tanker og setninger uten å si dem, hvor man har fulgt hverandre, og kjenner hverandres historier og arr. Der man har lært seg hva man skal unngå, hvilke historier man ikke skal rippe opp i, hva man skal spørre om og hva man absolutt ikke skal spørre om. Det er kjent terreng, det føles som hjemme. Jeg elsker å være hjemme.

Nye vennskap fortjener imidlertid også sine minutter i lyset. Jeg elsker å bli venner med noen. Og jeg elsker det øyeblikket, når man sitter der, og kanskje forteller man en historie, en som mange har hørt fra før, men ikke denne her, og når jeg kommer til poenget, og jeg bygger opp til poenget, og jeg fekter med armene og gestikulerer, og en ny venns latter triller gjennom luften, og jeg ler også, og det er så lett, og akkurat i det øyeblikket skjønner jeg kanskje at vi er venner.

Nå er det du og jeg.

Før var du deg, og jeg meg. Vi angikk ikke hverandre. Vi har ikke forandret oss, men nå angår du meg. Nå er ditt liv mitt anliggende, og jeg gleder meg til du kommer tilbake. Det kribler i meg, og vi skal alltid være venner. Nå er det du og jeg.

lydspor: Indigo Girls – She’s saving me