Kamerater!
Tema for denne ukes feministiske fredag:
Kjønnskvotering.
Jeg tipper at flere av dere allerede nå rynker brynene, og at dere er veeeeldig skeptisk til radikal kjønnskvotering. 
 Egentlig er denne instinktive uviljen mot kjønnskvotering forståelig nok. Det er jo forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn – nettopp det vi som gode feminister ønsker å utslette.
Likevel er jeg altså (sjokkerende nok) FOR radikal kjønnskvotering.
 Grunnen til det er utrolig kjedelig og unormalt pragmatisk til meg å være;
 Det er det eneste som fungerer.
 Jeg har til gode å se at andre metoder gjør noe med en ikke tilfredsstillende kjønnsbalanse. Dersom noen av dere har forslag, mottas de med takk.
Foreløpig har vi altså dette ene å forholde oss til. Radikal kjønnskvotering. Det er som med sosialdemokratiet. Muligens litt kjedelig, men det er det eneste som fungerer.  
Til og med i næringslivet skjer det ting når man tyr til kjønnskvotering, verden beveger seg fremover. (Se bort ifra artikkelens hårreisende dårlige overskrift.)
Skepsisen mot å ”vedta seg frem til likestilling” i næringslivet var stor. Særlig den alltid sjarmerende Stein Erik Hagen hadde mye på hjertet. I et intervju i VG i 2005 uttalte han blant annet:
”Om 100 år er det sikkert like mange kvinner som menn i ledelsen, men det må skje på en naturlig måte. Kvinner er på vei inn i næringslivet, og de vil komme mer og mer. Når de i større grad er på plass i næringslivet, vil det også vise seg i ledelse og i styrene. Da vil de også få plass der”.
Jaha, ja.
Om 100 år, ja.
Hastverk er som kjent lastverk. Jeg tror likevel jeg er hakket mer utålmodig enn Stein Erik Hagen på dette området. Særlig når man ser hvor USANNSYNLIG sakte det går på det ”naturlige” viset.
Tallene som blir presentert i artiklene ovenfor, viser egentlig bare noe vi har visst lenge;
for det første at radikal kjønnskvotering fungerer etter sin hensikt, og for det andre at det er nødvendig.Man skulle tro at en slik kunnskap førte til utstrakt bruk av det som viser seg å være et utmerket hjelpemiddel for å oppnå et mer likestilt samfunn. Likevel møtes fortsatt forslag om kjønnskvotering med en overraskende sterk motvilje blant norske kvinner og menn. Jeg tror det skyldes mytene om hva radikal kjønnskvotering er, og hva det fører med seg.

Myte 1: Radikal kjønnskvotering innebærer at ukvalifiserte kvinner tar jobben fra kvalifiserte menn.  

Dette stemmer ikke. Man blir ikke kvotert inn en jobb man ikke er kvalifisert til. På de områder hvor kjønnsbalansen er ekstremt skjev, viser det seg imidlertid at menn blir valgt nettopp fordi de er menn. Det er for å gjøre noe med denne sosiale kvoteringen av menn at kvinner må kvoteres inn organisatorisk. Forutsetningen for at man i det hele tatt blir vurdert, er likevel at man er kvalifisert og kompetent til den aktuelle stillingen. Radikal kjønnskvotering må brukes for å forhindre at kvalifiserte kvinner ikke blir ledere fordi de er kvinner.
Denne urettferdigheten hvor kvinner blir valgt bort på grunnlag av sitt kjønn, opprører av en eller annen grunn ikke like mange som den ”urettferdigheten” det er når kvinner blir valgt på grunn av sitt kjønn.
Myte 2: Hadde kvinnene vært dyktige nok, hadde de fått jobben uten bruk av kvotering.
Galt igjen. Kvinner må prestere bedre enn sine mannlige kolleger for å oppnå de samme stillingene. På juridisk fakultet i Bergen var i 2006 kjønnsbalansen blant professorene 93/7, i mennenes favør. Dette er ille i seg selv, verre blir det når over 60 % av studentene har vært kvinner siden 2003. Det viser seg også at de kvinnelige professorene som blir utnevnt har flere publikasjoner på CV-en enn sine mannlige kolleger. I realiteten må altså kvinner være bedre enn mennene, fordi de må kompensere for sitt kjønn.
Kanskje er det grunnen til at kvinnene er lønnsvinnere i akademia, etter at de først har kommet seg inn.
Myte 3: Kvinnene som blir kvotert har ikke fått jobben ”selv”, og vil derfor ikke klare presset, men bli sett på som annenrangs av sine kolleger og seg selv.
Argumentet om at kvinner blir sett på som annenrangs dersom kvotering tas i bruk er tåpelig. Først og fremst fordi kvinner i forhold til lederstillinger blir sett på som annenrangs i utgangspunktet. Menn er det foretrukne alternativ – kvinner unntaket. For å bøte på dette må kvinner slippe til. Og nå de gjør det, endres jo oppfatningen av hvordan kvinner er som ledere.
Det beste eksempelet på det er Gro Harlem Brundtland. Da hun ble leder for Arbeiderpartiet, var det et resultat av kvotering. Hun var klar over det, ærlig om det og stolt av det. Hennes ”kvinneregjering” (med flertall av menn) var også et resultat av aktiv radikal kjønnskvotering. Det ble lett med lys og lykter etter de kvinnene som hadde kompetanse til å lede et departement. I motsetning til mennene, var de ikke lett å finne, fordi de ikke tidligere hadde sluppet til. Det er ikke det samme som at de ikke fantes, eller at de ikke var kompetente. De vistes bare ikke like godt som sine mannlige konkurrenter. Deres kjønn var en faktor som talte mot dem, og dette ble utlignet ved å bruke radikal kjønnskvotering.
Og takk og pris for det. Etter Gros andre regjering har det vært umulig for hennes mannlige etterfølgere å sette sammen regjeringer med mindre enn 40 % kvinner. Takket være Gros bruk av kjønnskvotering, er det nå helt normalt med kvinnelige ministre. Regjeringen Stoltenberg II var blant de første i verden med kvinneflertall – noe som knapt nok ble nevnt i Norge. Det er ikke lenger en nyhet når kvinner leder departementer i dette landet. Kjønnskvotering endret folks holdning til kvinner i politisk ledelse.
Det er i seg selv god nok grunn til å benytte seg av det.
lydspor: Radka Toneff – I Don’t Come Easy