Du vet hvordan noen dager bare passer? Eller, for å si det på en annen måte, noen dager virker det som om alt passer. Det flyter. Hele verden er smurt inn med fett, og du kan bare seile gjennom den, med et smil om munnen. Verdensmester, herskerinne over alle trampoliner, dronning over alle hoppeslott.

Til og med du kan ikke røre meg da.
Du kan si hva du vil, du kan slå meg eller klore ut øynene på meg. Du kan til og med si at du elsker meg, det spiller ingen rolle, jeg er teflon for ordene dine, og du kan ikke egentlig røre meg. Jeg har mest ting når jeg dør, jeg vinner. Og hvis jeg skulle vinne eller dø akkurat på en slik dag, ville jeg bare smile, ruske deg i håret, og sagt; “Your girl is lovely Hubble.”

Jeg bor på verdens vakreste sted, og snart kommer høsten. Jeg merker det på meg, når jeg står opp om morgenen må jeg bruke skjerf. Det er ikke fordi sommeren er kald, det er fordi høsten melder sin ankomst. Hun er på trappene. Jeg sklir ned gelenderet og får flis i rumpa. Det er det som er farlig med å være verdensmester i en verden full av bakefett og teflon. Før du vet ordet av det, blir du for sikker på å ikke bli skadet, også blir du uforsiktig igjen. Jeg hater når det skjer. Det vil si, når jeg glemmer at jeg hater det, så elsker jeg det. Er det noen som vet hvordan man får ut flis av rompa?

lydspor: Ani Di Franco – you had time