Dette med å finne ut når og hvordan er vanskelig.

Som oftest er spørsmålet Hvem.

Bøker og tekster jeg har lest, sanger og filmer som later som de handler dette med å finne ut hvem man er, jeg får en følelse av at de egentlig handler om andre mennesker. Ikke om et Jeg, men om alle de andre. Hvilke mennesker man velger. Og selvsagt sier det masse om hvem man er. Pocahontas for eksempek. John Smith eller Kokoum. 

Det som handler om Hvem er viktig, og det sier mye om et Jeg og.

Selv tror jeg ikke at jeg er i stand til å velge mennesker. De gangene jeg velger mennesker ut ifra objektive standarder, går det bare til helvete uansett. Jeg vil heller vente til jeg ikke har noe valg. Og i all denne selvransakelsen som mennesker som jeg, som er ekstremt selvbevisst og ikke har fjernsyn, nødvendigvis bedriver, er det bare andre spørsmål igjen. 
Det handler ikke om hvem. Det handler nå om hvordan, hvor ofte, hvor mye, hvor høyt, hvor ekte.

Og så få sier noe om dette når og hvordan, så lite er sagt. Hvor ofte og hvor høyt? Skal jeg rope eller hviske? Jeg holder på å bli den jeg skal være. Det er en tåpelig ting å si, all den stund det er dette jeg har gjort hele livet. Helt fra jeg ble født. Det er ikke så lenge siden, men det er hele min evighet. Forstå det den som kan.

Jeg er et barn, men jeg har blitt fryktelig gammel. Jeg er et barn, men jeg har rynker i pannen. Hvis du går helt nærme, kan du se at jeg har et arr under mitt høyre øye. Det er som et lite hakk i huden. Som om en del av huden min er fjernet. Jeg har en mann som ser meg, og han fortalte meg at øynene mine er ulike. Jeg visste at de forandret farge, men ikke at de var forskjellig fra hverandre. På sett og vis skremmer det meg. Jeg har stått foran speilet i så mange timer av mitt liv at jeg trodde jeg kjente hver flik av kroppen min, og i alle fall ansiktet. Så kommer det en mann og ser på meg og forteller meg noe om meg selv som jeg ikke visste. Jeg er svært usikker på om jeg liker det.

Det er mye jeg er usikker på. Og det er sunt å ikke være så sikker på alt. Konspirasjonsteorier er dessuten veldig morsomt. Noen sannheter er imidlertid hevet over enhver tvil. Noen ting _Vet_ man. Noen ting vet jeg.

Jeg vet at jeg elsker lukten på kontoret mitt. Når jeg kommer inn på mandags morgen, og dokumentene ligger i stabler som er skremmende høy og jeg blir litt stresset. Selv da elsker jeg lukten av kontoret mitt. Selv når jeg har pusset de svarte skoene mine, og sjefen min kommer inn og spør om jeg sniffer. Så ler han høyt av sin egen spøk, og går ut igjen før han glemmer at han kom inn for å spørre meg om noe. Det går bra, han kommer straks tilbake.

Jeg vet at den køen jeg stiller meg i på butikken alltid vil gå saktere fremover enn alle de andre. Dette er en nokså ubehagelig sannhet, men man kan alltids bruke den til noe fornuftig. For eksempel se etter de slemme menneskene. Og så stille seg i køen hvor det er flest slemme mennesker, så får de en aldri så liten straff for at de er slemme. Det spørs om det funker. Jeg har vel mine tvil. Det åpner i det minste muligheten for å godte seg når køen somler, og kassaappatet streiker og minibankterminalen går over på reserveløsning. I stedet for å bli irritert, kan jeg smile for meg selv og tenke at jeg fører til mer rettferdighet her i verden.

Jeg ofrer meg gjerne for en god sak. For å være helt ærlig, gjør jeg det vel gjerne for en rekke halvdårlige og.

lydspor: Indigo Girls -  Love’s Recovery