Det skumleste i verden er å vinke til Nordlyset. De sier det, her nordpå, at hvis man vinker til Nordlyset med noe hvitt, så kommer det og tar deg. Og ikke på den fine måten, slik at man blir hentet opp og får danse med dragene. Nordlyset er ikke snilt. Jeg burde ikke vinke til det, jeg burde ikke utfordre skjebnen. Men når man ser noe så vakkert, kan man ikke akkurat late som det ikke er der.

Jeg vet at jeg lyver. Det er ikke meningen, jeg trodde på det jeg sa da jeg det. Det med aldri mer og sånn. Men jeg er ikke så flink å holde ord. Ordene mister jeg, de triller ut av hendene mine, som perler gjør det, når snoren ryker. Etterpå står du der, med noen fillete tråder i hånden, og kan ikke forstå hvordan den lille tråden, så spinkel og lett å ryke, kunne holde sammen et kjede som virket så sterkt, så ubrytelig. Helt til det revner, og perlene triller ut, som perler jo gjør enten det er svin til stede eller ei. 

 Ordene mister jeg. De ramler ut av hendene mine, av munnen min, av fingrene mine, og jeg klarer ikke å holde på noen hemmeligheter. Selv når jeg ler avslører jeg de mest intime detaljer om meg selv. Jeg lager lyd, og jeg mister støtt og stadig ord. Jeg er ikke i stand til å holde ord.

Hendene mine er opptatt. De holder på handa di. Det er egentlig bedre.

lydspor: Sarah McLachlan – i will remember you