De ler av meg på jobb.
Jeg peker på himmelen, “SE!”, roper jeg, og de snur seg rundt og leter etter uidentifiserte flyvende objekter, stjerneskudd og andre fenomener som man kan gå glipp av hvis man ikke er rask. SE!.
Grunnen til at de ler, er at de ikke trenger å skynde seg for å se det som jeg vil vise dem. Det er bare himmelen.
Det vil si, det er den nordnorske himmelen. Det er ingenting bare-aktig over den.
Men jeg innrømmer det, man trenger ikke å skynde seg for å se den. Den er der, den kommer til å være der lenge. Den reiser ingen steder.

De ler av meg, og sier at entusiasmen min er imponerende, de sier at jeg er søt. Men skjønner du ikke, kunne jeg da for eksempel si, hadde det ikke vært for at jeg er opptatt med å se og munnen min er full av himmel, at jeg ikke har sett den på seks år. Denne himmelen. Jeg har seks års seing å ta igjen. Det er ganske mye himmel å se på.

I forigårs så jeg sola igjen og. For første gang på mange mange mange mange dager. Så mange dager at ukene blir måneder, hvor jeg ikke har sett sola, TENK det, da. Det å se opp mot himmelen og der er ikke sola. Det er jo helt absurd!  

Nå er sola kommet tilbake, og det virker nesten like absurd. SE! Der er sola, og der, og der. Og jeg har sett og sett, og jeg blir ikke akkurat til stein, men jeg får steinansikt, og jeg stirrer og dette kan umulig være bra for helsa. Men det er verdt det. Himmelen er der, og jeg ser den. Jeg ser på den. Det å legge merke til at himmelen er så fantastisk som den faktisk er, minner meg på om at jeg har kommet hjem.
Husker du det? Ser du det?
Jeg er for første gang på svært lenge der jeg skal være.
Det å våkne opp i en by der man ikke bare er, eller bor, men er hjemme.  Jeg er hjemme. Skyene er finere nå. De viser sola, de skjuler den ikke.
Ser du?
Ser du meg?
lydspor: Joni Mitchell – both sides now