Jeg kysset en gutt i dag.
Ikke var det planlagt, og selv om jeg kan innrømme at tanken hadde streifet meg, så var det ikke noe jeg hadde trodd at jeg skulle komme til å gjøre. I alle fall ikke med det første. Men jeg er litt vanskelig å kontrollere, selv for meg.
(Haha, det sa jeg som om jeg var Dronninga av selvbeherskelse.. det er jeg ikke. Og takk og pris for det.)
Uansett, da jeg lente meg inn til han, så kjente jeg den lukten, lukten av mann som du kjenner når du kommer inntil huden, der mellom skulderbladene og halsen. Det er min yndlingsflekk på hele mannekroppen. Det er der du kjenner lukten av mann. Under all parfymen, under aftershaven, under lukten av hårgele og hudkrem. Det er ikke det at jeg misliker disse luktene (selv om jeg har skrevet om hva jeg synes om overdreven bruk av falske lukter tidligere), men av og til kommer jeg på at jeg har glemt denne lukten av mann, lukten av hud, lukt som minner meg på min egen lyst. Jeg liker den lukten bedre enn parfyme. Og når jeg kjente igjen denne lukten, så tok jeg meg plutselig i å kysse på en gutt. Og det var fint.

Ikke nødvendigvis fordi det er den store kjærligheten, det vet jeg ikke om det er. Kanskje er det ikke engang den lille kjærligheten, kanskje ikke engang en kjærlighet, men bare et kyss.
Likevel.
Det er ikke så rent lite, det. Det var ikke musikk, som på film, ei heller sånn at man vet, i kysset hans, som i den sangen. Det var ikke engang spesielt langvarig. Men det var omgitt av mørketid og snø. Det var når man skulle si ha det. Det var jeg som skulle reise, og han som skulle bli. Mer var det ikke. Men det var nok. Det meste er nok, med snø on the side. Jeg kysset en gutt i dag.
Ikke minst fordi dette lille kysset, som bare var en spontan handling fra min side (fordi, folkens, det er ingen tvil om at det var JEG som kysset HAN. Haha. Han skvatt.), minnet meg på om hvor glad jeg er i menn. Gutter eller menn, jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal kalle dem. Jeg er imidlertid sikker på at jeg liker dem. Jeg liker nesten alt ved dem. Måten de lukter på, som jeg alt har vært innom. Jeg liker måten kroppene deres er så annerledes enn min, grovere, der jeg er kurver og former og bølger, er de klipper og knauser, harde marker og berg, og et landskap så helt annerledes enn meg. Og hendene deres, jeg elsker mannehender. Jeg elsker måten noen menns hender ser ut til å lukte hav og jord til enhver tid, hvordan tomlene deres er brede og fingrene lange og krøkkete. Hvordan de (dersom jeg er forelsket eller i det minste forliket) ser ut til å få plass til hele verden i håndflaten. Jeg elsker nakkene deres. De sterke nakkene, som er så mye mer enn forlengelsen av en rygg, som jeg med mine fine hender kan kna. Mellom fingrene mine blir huden deres som deig, og jeg former dem i mitt bilde, jeg flytter på huden og skulderleddene og hele mannen blir der, mellom mine hender, en ganske annen. Når de går foran meg på gata, og jeg ser musklene på utsiden av lårene. Som spiller. Når foten strekkes ut, så der man en note. En bass. Jeg liker det.
Jeg liker det når de er høye. Når jeg blir lav ved siden av dem, og skuldrene mine når akkurat under deres armhule, og der kan jeg hvile, og i den hulen lukter jeg denne nevnte lukten av mann, jeg blir varm, og selv om jeg kanskje har hjertebank, og helt klart befinner meg på tynn is, så er det en form for trygghetsfølelse der. Tror jeg.
Jeg liker det når de er lave. Når hendene deres holder rundt ryggen min, og hodet deres er inntil mitt, kanskje litt under. Og hvis vi kysser mens vi står sånn, så kommer deres overleppe mellom mine lepper, og underleppen deres er under min, og vi fletter fingrer og lepper og armene rammer inn korsryggen min.
Jeg elsker følelsen av skjeggstubber inntil min myke hals, ingen plasser på huden har jeg så myk hud som på halsen, og jeg får frysninger på ryggen, en gåsehud som løper langs armen, huden nupper seg og brystvortene blir stive. Og skjegg som har vokst i minst tre dager, som skraper langs halsen min på samme måte som nordnorske menn gir komplimenter; vennligsinnet, men skarpt, det er kanskje det aller beste med menn. Det er i alle fall på pallen.
Jeg liker det når de smiler. Gutter smiler så annerledes enn jenter. I alle fall enn meg. Jeg smiler med lyd nesten hver gang, det er så kort vei mellom mine smil og min latter. Gutter kan det der med å smile. Kun smile. Ikke engang med lyd. Og særlig liker jeg det når de ikke vet det selv. Etter all denne tiden, og alle disse samtalene, alle disse smilene og kyssene, kan han for eksempel fortsatt ikke forskjellen på dette med å smile med lyd og å le med øynene. Jeg liker det når de ikke skjønner hva jeg mener. Når jeg har sagt noe, og se ser på meg, med dette lett spørrende blikket. Hæ? sier det blikket. Det forstod jeg ikke, men det er ikke så farlig. Du trenger ikke å forklare. Men nå vet jeg altså ikke helt hva du snakker om, sier det. Og det er greit. Vi kan kysse i stedet. Jeg kysset en gutt i dag, men jeg vet ikke om han kanskje skjønte hva jeg mente.
Jeg prøver å være nok i meg.
 Likevel så må jeg innrømme at en av de tingene jeg liker med menn er hvordan de får meg til å føle meg. Jenter får meg til å føle meg som en klump. Jeg er feil satt sammen, jeg bråker for mye, jeg er vulgær og klumsete, jeg er en sånn som river ned ting. Jeg er annerledes, men ikke spesiell. Ikke alle jenter, men mange, kanskje de fleste.
De gjør at jeg føler meg sånn, som en klump. Genseren sklir opp og avslører at magen min ikke er så flat som jeg skulle ønske, jeg føler at buksa sklir ned og kroppen ikke sitter på plass inni, leggene mine har for stor og flat muskel. Det ser ut som en eneste muskel. En plate, inni leggen. Og de andre jentene har myke legger, jeg har sett det, og mine er harde, og jeg har krampe i dem nesten hver natt. Håret mitt er flokete og jeg ler for høyt.
Jeg liker hvordan menn, noen menn og noen gutter, kan forandre alt det. Med et blikk, eller en berøring.
Hvordan hoftene mine, som jeg synes er alt for brede og jeg alltid har hatet, plutselig blir kvinneformer, og av det som er sensuelt med meg. Hvordan armene mine, som er store og fulle av muskler (Jeg er faktisk ganske sterk. Haha. Det er sånn som  syv år gamle guttunger sier om seg selv.) plutselig blir lange og nesten elegante. Tærne mine er fortsatt stygge, for føtter, og tær spesielt, ER stygt. Men hvis jeg er barbent, og for eksempel har disse tærne på en manns sterke lår, da kan de, med litt hell, passere som søte. Såfremt de er sånn halvveis rene. Tærne, altså. Ja, gjerne lårene og. Det må jeg medgi. Midjene mine smalner under mannens hender, og når de smyger seg bak mot ryggen min, så kjenner jeg at jeg har en veldig passelig svai i ryggen, og det er pent. Beina mine blir lange, og jeg strekker hals og står der, i min fulle lengde, og er en kvinne som er akkurat passe høy, akkurat passe bred. Engasjementet mitt har plutselig fått et annet navn, for jeg er ikke vanskelig, jeg er lidenskapelig. Det heter det nå. Jeg er ikke rar. Jeg er søt. Det at nesen min er skjev, gjør ingenting. Den er fin sånn, og ingen andre neser i verden ville sett like fin ut med piercing. Det er sant, for det har Per sagt. Og ingen andre har øyne som er som mine, de skifter farge etter humøret mitt, og at det er bra, er sant, for det har Eirik sagt. Og når jeg ler, så vifter jeg litt med øreflippene, og når jeg er trist, så blir håret mitt slett. Og når jeg er glad har jeg krøllete hår og grønne øyne. Og det er sant, alt sammen. Jeg har blitt fortalt det, og John sier at jeg ser levende ut, og at munnen min ser kyssekte ut.
Jeg kysset en gutt i dag.
Jeg hadde nesten glemt hvor bra det er med kyss, klapp og menn.
lydspor: Bob Dylan - Romance in Durango