Hele mitt liv har jeg elsket hemmelighetene mine. Det er veldig mange, også av mine nærmeste, som tror at jeg ikke kan dette med hemmeligheter. At jeg ikke har noen, eller at jeg ikke kan holde dem for meg selv. Det er kanskje min fineste hemmelighet. At jeg faktisk er dronninga av hemmeligheter. Du aner ikke hva jeg ikke snakker om.
 Det er imidlertid en forskjell på det å ha hemmeligheter fordi man vil beholde dem, og å skjule ting fordi man ikke vil vise sider ved seg selv. Det siste gjør jeg ikke så mye lenger. Det tror jeg er bra.   
Da jeg gikk på videregående, var det så mye jeg skjulte. Jeg hadde begynt å finne ut litt av dette om hvem jeg ville være. Hvordan jeg ville fremstå, ikke bare på skolen, men også, på et vis, for meg selv. Og det la enorme restriksjoner på noen områder. I særklasse her bøker, film og musikk. 
Jeg visste mer om musikk enn de fleste i klassen min, og i alle fall jentene. Eller, det vil si, jeg var i stolt uvitenhet om alt som befant seg på vg-lista. Men bare ignoranter ville jo kalle det for musikk! Jeg fnøs av det, hånlig. Jeg snakket om musikk, ikke sant? Dylan og Springsteen. Indigo og Pink Floyd. Jeg gikk på allmennfag, og det var ikke mye til konkurranse i klassen, ikke mange andre enn meg som visste hvem som var verdt å høre på, og hvem som var sellouts! Nirvana hadde hatt potensiale. Men herregud, sellouts, for fan! 
Jeg kunne de gamle klassikerene, jeg visste hvem som hadde covret hvem, hvordan album man måtte kjøpe og .. ja. Hvordan ting hang sammen. Det har også med politikk å gjøre. Før i tiden, alt var jo mye bedre før, da var kunstnere bevisst sitt politiske ansvar. Da brukte folk stemmen sin til mer enn å synge med!
(Tok du den, altså, de stemte ved valg og sa ifra om urettferdighet og sånn.)
Nå høres det ut som om jeg gjør narr av meg selv.
Altså, Ragni17 år.
Jeg gjør ikke det. Jeg er glad i henne. Og jeg smiler når jeg tenker på skråsikkerheten og engasjementet, og jeg misunner henne energien, og evnen til å gå inn i enhver samtale med høy stemme og hevet hode og en holdning om at Jeg har rett, og du er fan meg dum i hodet hvis du ikke skjønner det. Særlig gjaldt dette som sagt bøker, film og musikk.
Jeg var veldig stolt over kunnskapene mine på området, og jeg likte at jeg likte disse tingene de andre ikke engang hadde hørt om. Og det begynte etterhvert å leve sitt eget liv. Hadde Ragni17 hørt etter, ville hun kanskje hørt at hun stilte seg spørsmålet hvorfor liker du dette? Er det fordi du liker det, eller er det fordi at du liker at du liker det? Altså, du vil gjerne være en sånn som liker det? Og en sånn som har skjønt at det holder ikke å like det – du må ha kunnskaper om musikken! Du må vite hvem som har skrevet sangene, hvem som har produsert det, hvem den femte beatle er og hvorfor det er greit å covre cohens sanger men ikke joni mitchells.
Egentlig spiller det ingen rolle hvorfor man liker det man liker.
Men jeg tenker litt sånn ennå. Av og til er det nesten som om jeg gjør meg til – selv om ingen ser på. Hvis jeg for eksempel spiller høy musikk og snurrer i stua til jeg blir kvalm. Da kan jeg tenke etterpå, når jeg ligger på gulvet og ser på det snurrende taket, liker jeg å snurre? Eller liker jeg at jeg liker å snurre? Hva kom først? Hvor går grensene mellom den man er og den man vil være?
Det spiller som sagt ingen rolle. Ikke egentlig. Å gjøre ting som gjør deg litt mer til den du vil være, gjør deg vel også til syvende og sist til et bedre menneske?
Og en av de tingene med å bli eldre er at man ikke lar de tingene man vil være skje på bekostning av den man er. Ragni17 hadde så mange lyster som ikke tålte dagens lys. Og jeg snakker ikke om den generelle ungdommens skam over seksuelle drifter og forfengelighet og svært upassende forelskelser.
Jeg snakker om Alanis Morissette, for eksempel. Jeg forgudet denne sterke, kvinnelige poeten, som klarte å være politisk og samtidig beskrive en virkelighet vi levde i på nittitallet. Hun var heltinne. Helt til Jagged Little Pill.
Det ødela alt. Sellout. Kommers. De styggeste ord enhver musikkelsker med respekt for seg selv kan bruke om en artist, og slik havnet Alanis øverst i en slags musikkens runke-skuffe. Kun til privat bruk. Jeg latterliggjorde henne, og så overbærende på mine venner som ganske nylig hadde begynt å like henne. Ironic, ikke sant?
Jeg kan jo smile av meg selv, men jeg tenker også at jeg nok har gått glipp av endel gleder, i akkurat de årene der skammen var så sterk når jeg fant at jeg selv likte de tingene som også andre likte, ignorantene. De som ikke engang visste hvem Billie Holiday var. Og jeg lurer på om jeg har noen sånne lyster nå.. noen som jeg skammer meg over. Jeg håper ikke det. Jeg tror ikke det. Når man kan innrømme å like Britney Spears, helt åpenbart mot bedre vitende, og fortsatt med en litt distanse i kärleken, så har man vel kommet et stykke.
Kanskje er det fordi det mennesket jeg vil være, først og fremst handler om en slags hemningsløshet. Heftig og begeistret. Helt klart litt i overkant av og til. Jeg vet at du blir sliten. Men jeg kan jo være stille også. Hvis du bare spør. Jeg er på tur til å bli den jeg skal være, sier han. Er vi ikke alltid det, svarer jeg. Og smiler. Vi smiler i det hele tatt begge to mer enn før.
lydspor: Alanis Morissette – that particular time