Jeg ser så mange søte gutter i Oslo!
Jeg vet ikke om det er fordi det er flere gutter her, eller fordi en større prosentandel av guttene er søte, eller hva det er. Men jeg ser i alle fall så mange søte gutter i Oslo. Jeg liker det.
Jeg snakker jo nesten aldri med noen av dem. Jeg bare observerer dem, fra avstand. Av og til, når noen går forbi meg på gata, så lukter jeg at de lukter søt gutt. Den lukten kan være veldig villedende. Det er slett ikke alltid at søte lukter bare tilhører søte gutter, og det skjer også at søte gutter lukter vondt. Når det klaffer, er det imidlertid veldig bra.
Gåsehudbra.
Det er ikke så mange lukter jeg liker. LØGN!
Jeg liker ekstremt mange lukter! Lukten av kaffe, av trær, av nye sko, av gummi og playdough, lukten av sigaretter som ingen har røkt, lukten av blod når man sløyer fisk, lukten av hav, lukten av ost som smelter eller deig som hever. Denne listen kunne fort bli så lang at jeg mistet tråden. Så jeg slutter her, og håper jeg har vist i tilstrekkelig grad at påstanden om at det ikke er så mange lukter jeg liker, ikke medfører riktighet. Det jeg tror jeg mener, er at det er ikke så mange mennesker jeg synes lukter godt. Kanskje særlig da med gutter. Jeg hater intens parfymelukt på gutter. Aller helst skulle jeg ønske at de luktet som at de kommer rett fra havet, eller fjellet, at de lukter utendørs og friskt.
Det er  ikke så mange gutter som lukter hav, og i alle fall ikke her i Oslo. Hvordan skal man kunne lukte som hav når man ikke engang kan se det? Det er ikke deres feil. Det er bare sånn det er. Men hvis de først skal lukte noe, så skulle jeg ønske at de kunne velge litt mer diskrete parfymer, og bruke litt mindre av det. Det er kvalmt når dere har så mye parfyme på dere at jeg kan smake det i munnen hvis du løper forbi meg. Det er ikke tiltrekkende. Jeg tror jeg har massene i ryggen når jeg sier dette, og jeg gjentar det gjerne; Det er ikke tiltrekkende.
En annen interessant observasjon er at det later til at det er en direkte sammenheng mellom dette å ha for mye parfyme på seg, og å ha for mye klæsj i håret (klæsj her som samlebetegnelse på alt man kan putte i håret). Det er i alle fall noe jeg har problemer med. Si at en av disse søte guttene jeg til stadighet ser i Oslo, plutselig en dag skulle si har du lyst på en berlinerbolle? også hadde vi delt en berlinerbolle og kanskje hadde vi blitt superforelska i hverandre, og kanskje kysset der, på en benk i for eksempel frognerparken, med melis på nesen. Og snø rundt føttene. Særlig sannsynlig er det ikke. Men kanskje det kunne skje, man kan aldri vite. Og hvis dette hadde skjedd, da skal jeg garantere at jeg hadde hatt lyst til å ha fingrene mine i håret ditt. Og hvis du hadde hatt fullt av klæsj i håret ditt, kunne jeg ikke ha spist opp resten av berlinerbollen min. Da måtte du ha matet meg. Koselig i begynnelsen, kanskje. Men særdeles slitsomt i lengden.
Jeg foretrekker svake lukter og rent hår. Det med “rent”, det gjelder forresten hele kroppen. Og det kan jo ha en ganske direkte innflytelse på lukten og. Parfyme-lukt er ikke den eneste lukten jeg ikke liker på en gutt. Det er også noe av grunnen til at jeg sluttet å gå på Garage når røykeloven ble innført. Når all røyklukten ble borte (hvilket jeg forsåvidt er for), merket vi jo at det egentlig lukter tåfis og promp av alle som er på Garage. Det er ikke det at jeg er fisefin. Jeg bare liker å drikke øl uten at det lukter tåfis.
I går tok jeg trikk igjen. Jeg øver meg. Og det satt en gutt ved siden av meg på trikken, en sånn som jeg hadde forelsket meg i da jeg var 15, og når jeg var 21, og alle årene innimellom. Kanskje også 22. Han hadde Palestinaskjerf (hvilket i våre dager ikke egentlig trenger å bety noe, men du så det på han, han mente noe med skjerfet. Han støtter Palestinas frigjøringskamp). Han hadde halvlangt hår, og det var rent og uten klæsj. Det var ikke egentlig noe veldig iøyenfallende med han, han var bare… søt. Og han hørte på musikk, og av og til glemte han seg, og nynnet litt. Det bruker jeg å gjøre og.
Han smilte til meg. Eller han hadde gjort det, hvis han så meg. Men jeg er ikke helt klar for direkte kontakt. Det holder å observere fra avstand. Det er mer enn nok, faktisk. Men han luktet godt. Så jeg lente meg inn til halsen hans, og tok et skikkelig sniff. Jeg luktet på han, og han luktet godt. Han så litt spørrende på meg.
Jeg gikk av trikken akkurat da, så jeg vet ikke om han smilte. Jeg håper det. Jeg håper han skjønner at jeg bare syntes han luktet så godt.
Kanskje er grunnen til at jeg ser så mange søte gutter i Oslo at jeg ikke kjenner noen av dem. Det er så mange fremmede her. Og når du ikke kjenner noen, så kan du gi dem alle slags egenskaper. Og i mitt hode blir alle gutter søte, alle katter idioter, alle hunder slemme, alle jenter snille, alle juler hvite og alle jakter på vaffelhjerter akkurat så bra som man tror. Når jeg får bestemme selv. Alle fremmede blir perfekte. Som på engelsk. Perfect stranger.
Når man ikke kjenner noen, trenger man ikke å forholde seg til bagasje, stigespill og tragedier. Det holder å observere på avstand. Da blir konklusjonene så enkle, og rene. “Søt gutt”. For eksempel. Det er nok. Enn så lenge.
lydspor: k’s choice – winners