dsc00098.jpg
Vesterålen er litt mindre kjent enn Lofoten, det er på mange måter underdogen i nord. De som kjenner meg, vet at jeg har for vane å heie på underdogen. Og også her medfører det riktighet, jeg heier på Vesterålen. Ikke bare fordi lillesøster Vesterålen har fått litt mindre oppmerksomhet enn storebror Lofoten, men også fordi Vesterålen har fått mindre oppmerksomhet enn hun fortjener, helt objektivt sett.
Virkeligheten er imidlertid ikke spesielt objektiv. Suvjektivitet er undervurdert. Jeg elsker Vesterålen, fordi så mange av de minnene der jeg husker på at jeg er elsket, kommer nettopp fra Vesterålen. Det er her jeg lærer meg å klatre i trær, det er her jeg lærer meg å lese, svømme, og ikke være redd i skogen. Det er her jeg får min første fisk.
Vi sitter i Fars (altså min morfars) båt, Ørreten, og bikkja er med. Hun heter Stoika, og er en svart og hvit engelsk setter. Jeg har fått ny fiskestang, den har en gul snelle som knirker når jeg tar inn snøret. Det viktigste, med å fiske i Langvassvatnet, er dette med å være stille. Det er noe jeg betrakter som en umulighet, men jeg prøver. Av og til glemmer jeg meg, og kommer med utrop om ting jeg ser og tenker, eller om jeg kanskje har fisk nå, Pappa? Jeg har aldri fisk. Pappa himler litt med øynene, men det er jo ikka akkurat en matauk vi er på, så det går bra. Selv om vi ikke får fisk. Jeg vil ro, det får jeg ikke lov til, armene er for kort. Ikke vil jeg ha på meg vest heller, men det skal jeg. Det er dette med beskyttelse, og den finnes, når man er et elsket barn i Vesterålen. Beskyttelsen som omgir meg er et varmt teppe, og ingenting galt kan skje. Jeg har havnet i vannet en god del ganger, men alltid med vest, og da er det bare å ligge der å duppe, og vente på at pappa skal komme og hente meg. Så det går bra. Den første gangen jeg faller i vannet uten vest, oppdager jeg at jeg kan svømme. Men det er jo senere, det vet jeg ikke ennå.

Jeg henger over ripa, og ser ansiktet mitt i vannet. Jeg holder en hånd på snøret, og har stanga under foten. Snøret skifter retning der det treffer vannet. Det skjønner jeg ikke, hvordan kan det gå tilbake på den rare måten med en knekk i lina. Når snøret beveger seg i handa blir jeg redd, og slipper taket på både snøre og stang. Pappa tar tak i stanga og sier at jeg har fisk, Hal den inn, Ragni! Det var egentlig ikke verdt strevet i det hele tatt, tenker jeg når jeg ser den lille pilten av en fisk komme opp i båten. Men bikkja logrer og er bortpå og snuser, og pappa er rar og stolt i blikket. Og da blir jeg stolt også. Så stolt at jeg liksom ikke helt klarer å uttrykke det, så i stedet for å juble eller klappe eller bare smile, så stikker jeg tomlene inn under vesten, og ser ned. Jeg har en rar klump i magen, det føles som om jeg er trist. Er jeg det? 

Fisken er for liten til å steike, sier de på land, og jeg blir dritsur. Jeg furter først, så raser jeg, og etter en halvtime brølende i et tre, så får jeg viljen min. Fisken blir stekt på bål, og jeg spiser den, kun på trass. Når jeg setter et bein i halsen, sånn at jeg nesten mister pusten, og blir mørkerød i ansiktet, sier pappa at han skal spise resten.
I albumet, under dette bildet, står det “Ragnis første fisk”.
Egentlig, skjønner du, så handler det om pappaen min. Og meg. Og det første minnet jeg har av at han er stolt av meg. Jeg har jo visst det, selvsagt. Men det er ikke nok å vite at noen elsker deg, det må sies, man må vise det. Og når jeg ser det i øynene til pappa, at han er stolt av meg, så er det litt overvelvende. Jeg er jo bare ca fire år. Jeg når ikke årene, engang. Jeg har vel strengt tatt ikke gjort meg fortjent til dette?
Har jeg?
Jeg var et heldig barn, et beskyttet og elsket barn. Og lenge følte jeg det sånn at jeg hadde brukt opp kvoten min. At det ikke går an å ha både en barndom hvor man er heldig, lykkelig og beskyttet, og så mye glad, og et voksenliv som er… like bra? Bra? Ungdomstida var dritt, men er den ikke det for alle? Det teller ikke.
Det viser seg at det muligens ikke medfører riktighet. Det viser seg at lykken står den lykkelige bi. Jeg vet ikke om jeg akkurat er lykkelig akkurat hele tiden. Jeg tror kanskje ikke det er meningen at man skal være det. Jeg ler.
Og jeg har sagt det før, latteren min triller ikke. Den buldrer. Og jeg ler ofte, og jeg er i det hele tatt mye glad. Jeg prøver å ikke tenke på dette med kvoter, så mye. Dersom det virkelig er sånn at alle har sin egen tilmålte porsjon lykke og latter, så kanskje jeg kan få kjøpe noens kvote. Noen som heller vil ha penger, sånn at de kan kjøpe seg hjulvisper og pelskåper. Det går kanskje an. Hvem sier at lykke ikke kan kjøpes for penger?
Jeg ler, som nevnt, ofte. Tristheten, som har vært min faste følgesvenn så lenge, er i ferd med å slippe taket. Jeg tror jeg kommer til å savne han. Akkurat det er ikke så ille, litt savn, det tåler jeg.
Jeg har mange kvoter igjen.
Jeg har fisket en fisk i Langvassvatnet. Jeg har en pappa med grønne øyne, og en fiskestang med gul snelle. Jeg har en rød tekopp og en grønn termos. Jeg har gullsko og krystallkarafler. Jeg har melkebarter og smilehull.
Jeg har en fox i lomma.
Jeg vet at jeg har alt.
 lydspor: Bob Dylan – Forever Young