Høsten jeg begynner på skolen. Jeg er seks år.

 

Harstad Barneskole er en grønn, stor murbygning, med kalde vegger og lange ganger. Under krigen ble det brukt som sykehus, og på doene lukter det kloakk. I skolegården er det en brytestokk jeg senere skal bli mester på, ei desse jeg kommer til å dette ned fra hundrevis av ganger, og et klatrestativ jeg som tiåring vil sette meg fast i, sånn at vaktmesteren må komme og skjære meg løs. Han kommer også til å skjære av meg litt hår.

 

Men dette er jo ting som jeg ikke aner noe om når jeg som seksåring står der og klamrer meg til mamma, mens pappa tar bilde og entusiastisk forteller om hans første skoledag, på den samme skolen, tenk det, se!, den samme skolen!

 

Jeg smiler til kameraet, og til mamma, mest til mamma. Hun vil at jeg skal være glad, og jeg vil at hun skal være glad. Jeg er sint, men vet at hun blir trist hvis jeg sier det. Så jeg smiler. Min beste venninne heter Silje. Vi har planlagt denne dagen hele sommeren. Vi har like bukser. Hvite, med vertikale striper. Mine striper er grønne, hennes rosa. I mange uker har vi planlagt Den første skoledagen, og at vi skulle ha på oss like bukser. Et symbol på Solidaritet og Samhold. Venninner, i tykt og tynt.

 Vi står i skolegården, hun har på seg et hvitt skjørt og en rød jakke. Søsteren går i fjerde, hun heter Marie, hun har samme skjørt og jakke som Silje. Jeg føler meg klumpete. Buksen er i dongeri, og den er nyvasket. Stoffet er stivt, og gnager seg inn i huden. På innsiden er det fortsatt fuktig, og jeg føler meg klam. Det demrer for meg at det er noe ganske annet dette, å gå på skole.

 

 På den ene kortsiden er det ei branntrapp. Etter to måneder som skolepike, skal den testes. Jeg nekter å klatre ned. For første gang blir jeg sendt til rektors kontor. Rektoren min er så fin. Han har grå dress, en sånn som minner litt om tv-flimmer, bare roligere. Det er press i buksene hans, og han har alltid slips og en perfekt slipsknute. Håret hans er helt grått, med sølvstriper som legger seg bakover i bølger, det ser nesten ut som dukkehår. Han er høy og tynn, og har store, lilla øya. Kontoret lukter litt som nye sko. Jeg liker meg her, jeg har vært her en gang før, og fått rød-og-blå-blyanten min. Det er bare en liten stump igjen av den, og når jeg sitter ytterst på stolen på kontoret til rektor, skjønner jeg at det ikke blir noen ny blyant på meg. Rektor lukter kaffe, røyk, gammel-mann-parfyme og sånne mentoldrops som han har i brystlommen. Jeg liker han. Jeg har sett på han, og tenkt at han er som en slags majestetisk skygge som bare beveger seg rundt i korridorene på skolen, og jeg tenker at Frøken nok er veldig forelsket i han.

 

Likevel, jeg merker at tårene presser bak øyelokkene, når han legger fra seg brillene og så strengt på meg, og spør hvorfor jeg ikke vil klatre ned brannstigen. Jeg ser på han, legger armene i kors og hever det ene øyenbrynet, noe jeg begynte med den sommeren jeg ville være voksen, noe jeg senere vil angre på, og prøve å slutte med, og spør han om han hadde hatt lyst til å klatre ned den stigen i skjørt, når hele sjetteklasse stod under og så på.

 

 Da ler rektoren min høyt, og gir meg et mentoldrops fra innerlomma. Jeg hater det, og mentolen svir i ganen, og jeg får tårer i øynene igjen. Jeg smiler og sier takk, og suger på dropset, og prøver alt jeg kan å utstråle nytelse og takknemlighet.

 

Det er en sving mellom gymsalen og brannstigen på Harstad barneskole, som egentlig ikke er en sving. Går du der, kommer du til baksiden av skolen. Der er det en bilvei, og bak bilveien tusen snarveier til verdens skumleste og hemmeligste plasser. Kiosken, blant annet.

Jeg kommer meg aldri dit. Til kiosken. Etter tre måneder på på skolen kommer jeg meg imidlertid til baksida, og ser bilveien med egne øyne.

 

Foreldregruppa på skolen har satt i gang en aksjon, de vil stenge bilveien. Det klarer de aldri. De får imidlertid satt opp en stein (!) ved inngangen til skolen. Denne steinen skal holde oss inne i skolegården, og borte fra veien.

 

Det er kanskje unødvendig å si at denne metoden ikke er så veldig effektiv. Vi går på baksida av skolen så ofte vi tør, oftere. Vi er redd, men ikke for veien. Det e først etter at jeg har blitt eldre at jeg har blitt redd for biler. Nei, vi er redd for Ungdommene.

 

 De står der, på baksida, og røyker. Guttene har langt hår, og jentene har kort og langt hår om hverandre. Altså kort på den ene siden og langt på den andre. Noen av dem har rare farger på håret, og svarte negler. De er de tøffeste på hele ungdomsskolen, og sniker seg opp bak barneskolen for å røyke. Eller for å skulke. Også spiser de rustne spiker.

 

En torsdag, i langfri gir en av jentene meg en rusten spiker. Det er et klart brudd på kodeksen. Ikke bare er jeg er liten drittunge. Jeg er en av de laveste på rangstigen, drittungene i mellom.  Hun har skinnjakke, kort hår med røde striper i, stram bukse og joggesko hun ikke engang har orket å knyte.

 

 Jeg faller pladask, og forguder henne fra første sekund jeg ser henne. Hun er tøff, så beinhard, hun setter alle guttene på plass og gir en god fan i hva pastelljentene sier om henne. Hun krangler med lærerne men er venner med vaktmesteren. Jeg vil være akkurat som henne.

 

Jeg er ikke i nærheten av å være som henne. Også jeg ser det. Jeg har lyst, bustete hår i en strikk, og mammaen min bestemmer hva jeg skal ha på meg. Jeg har stort sett alltid sykkelhjelmen min i umiddelbar nærhet, og som oftest snørr i nesen. Jeg er flink på skolen, gjør alltid lekser og er egentlig veldig glad i frøkenen min. Melk err det beste jeg vet (bortsett fra kokt fisk), røyke skal jeg aldri gjøre, og lykken er å henge opp ned fra et tre.

 

Likevel så får jeg en slags kontakt med henne.

 Jeg har aldri skjønt hvorfor, men hun tok meg i forsvar når de andre ungdommene prøvde å få meg til å skrike eller spurte hva jeg gjorde på baksida, lugga meg i museflettene og hev tyggisene etter meg. Jeg fikk rustne spiker og jeg fikk låne skinnjakka hennes. Til gjengjeld hadde hun min uforbeholdne hengivenhet, og uvisst av hvilken grunn var det altså nok.

 

Jeg husker spesielt en ettermiddag godt, jeg tror jeg gikk i andreklasse, og Martha, som jeg gikk hjem sammen med skulle til tannlegen. Jeg kunne med andre ord la være å gå rett hjem etter skoletid, uten å bli etterlyst i hele byen. Så jeg hang litt i skolegården, balanserte på brytestokken, desset i dessen som var forbeholdt sjetteklassingene, og var helt alene i skolegården. Skolen så nesten mer levende ut når det ikke var noen der. Det var akkurat som den trakk et lettelsens sukk fordi alle de bråkete, snørrete, søte, slemme, hysteriske adhd-ungene hadde kommet seg hjem og nå plaget foreldrene sine i stedet.

 Etter kun kort tid hoppet jeg av dessen og tusla rundt til baksiden av skolen, til røykehjørnet. Det er nemlig ikke så artig å desse når det ikke er noen som er misunnelig på dessa di. På baksida var det merkelig tomt, men Heltinnen min var der i alle fall. Hun skvatt først til da jeg kom rundt hjørnet, men smilte da hun så det var meg og vinket meg bort. Hun ba meg holde skinnjakka, og ga meg en rusten spiker.

 Så tok hun opp en rød sprayboks, og skrev med store bokstaver på veggen på baksida på skolen min; “Truls er søt”.

Hun konsentrerte seg noe voldsomt, men skriften ble skjev og kronglete. Likevel smilte hun merkelig stolt og fornøyd når hun tok et skritt tilbake, og vurderte arbeidet sitt. Hun så ned på meg, som stod der med alt for stor skinnjakke og tre rustne spiker i munnen, og sa: “Ka syns du?”, vel vitende om at jeg med munnen full ikke kunne si et ord. Hun ventet ikke på svar heller, bare blunket til meg, rev til seg jakken og sprang nedover gata.

 

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg så aldri Heltinnen min igjen. Hun bare forsvant fra jordens overflate, litt som Skybert gjør, når Albert får en ekte venn. Og det var jo også tider hvor jeg tenkte at hun virkelig bare hadde vært et produkt av min egen virkelighetsflukt med dertil hørende livlig fantasi. Denne tanken slo jeg likevel rast ifra meg, for i lomma hadde jeg en rusten spiker, og på baksida på skolen stod det, svart på irrgrønt, “Truls er søt”.

 

Hvor hun dro, vet jeg ikke. Det spiller liksom heller ingen rolle. Jeg lagde riktignok innfløkte og dramatiske teorier for meg selv, som innebar både politi, fengsel, forbudt kjærlighet (kanskje var Truls ikke spesielt populær hos familien Heltinne?), urimelige foreldre og rømninger til Sverige. Mest sannsynlig flyttet hun bare, eller noe i den duren. Og jeg hadde jo ekte venner, jeg også. Så det gikk ikke så lang tid før jeg sluttet å tenke på henne. Jeg sluttet også å henge på baksida, men jeg fortsatte å drikke melk, jeg ble mester på brytestokken og forelsket meg i Tommy, som hadde rødt hår og store ører.

 

I sommer kjørte jeg forbi Harstad barneskole for første gang på lenge.

 

Og på veggen ved siden av røykehjørnet, der stod det, 17 år etter at det ble skrevet av en Heltinne med skinnjakke og kort hår, rustne spiker i lommen og hjerte i halsen.

Truls er søt.

  

 

soundtrack: Dum Dum Boys - Hagelangs