Jeg har blitt en trekkfugl.

 Jeg flyr sørover når høsten fins og tar til vett drar nordover. Jeg gråter, men jeg drar. Og det går bra, det går nesten alltid bra. Jeg lengter hjem, men jeg bor her. Og høsten fins, selv om det er varmt, og svetten renner, jeg kjenner det i panna, men ikke så mye, mer i hårfestet og nakken. Svetten renner i bekker mellom puppene mine, det pipler på huden, det vises fra lang avstand, og det renner og det samler seg i en dam i navlen min, som fylles opp, fylles helt opp, det renner over, og det renner på skrå, magen min heller til venstre, det kan umulig være normalt, men den gjør det, og det renner i en elv til høyre, ned over det hvite låret mitt.

 Skal jeg dra hjem alt nå?
Det er jo ikke engang blitt mørketid ute.

Det fins en gutt som jeg kysset på fotballkamper, han fins, men han er ikke lenger ekte. Det er bare litt trist. Han fikk ikke lov til å holde hjertet mitt. Gutten har fått vaffeljernet mitt. Det er godt å tenke på. Han har ikke hjertet mitt, men han kan lage så mange vaffelhjerter han vil i et jern hvor også jeg har laget hjerter. Det var uansett ikke sånn. Det ville vært greit likevel. Tenker jeg da, og smiler.

Det finnes et tog jeg aldri satte meg på. Jeg stod der, som et tosk, en idiot, med en billett i handa. Jeg hadde på med støveletter, og mens jeg stod der tenkte jeg bare på det at sålen så ut til å ha løsnet litt. På innsiden på den venstre foten. Den venstre foten min er litt skrå, den heller mot venstre. Jeg får ofte ondt i fotbladet når jeg går i de samme skoene lenge, og nesten alltid, i sko med høye hæler (og jeg har mange sko med høye hæler), så løsner sålen på innsiden av den venstre foten. Og det skjedde også med de nevnte støvelettene. Og jeg stod der, og så på den dumme sålen, på en stasjon, og selv om jeg ikke så det, så visste jeg at når jeg skulle se opp, så hadde toget gått. Mitt tog, altså. Lokomotivet. Ikke som i en metafor. Toget er gått, løpet er kjørt.

Det finnes en utfordring jeg lot som om jeg ikke hørte. Det finnes en sorg jeg aldri sørget, og en latter jeg aldri lo. Det finnes en sang som jeg aldri skrev, og en bok som jeg aldri sang.  

lydspor: sidsel endresen – fifty ways to leave your lover