I det røde huset i svingen, det som fortsatt er Hjemme, hadde vi da jeg var barn et trebord. Trebordet var lyst, lysere enn alle andre bord jeg hadde sett, og kvadratisk. Det var bare litt høyere enn sofaen, så når jeg var syk, og lå på sofaen med dyna over meg, og pappa hadde skjøvet bordet helt inntil sofaen, så virket det som om jeg lå på en flåte. Alt hang liksom sammen, og jeg fikk bestemme over fjernkontrollen. Jeg elsket å være syk. Jeg var dessverre ikke et veldig svakelig barn.

Men poenget var dette med bordet.
Som oftest var jeg frisk, mamma bestemte over fjernkontrollen og bordet stod et stykke fra sofaen. Da brukte jeg å ligge under bordet. Og under bordet, der luktet det skog. Sterk trelukt som man bare kunne trekke inn. Dette er det sterkeste minne jeg har fra denne tiden. Minnet om å ligge under bordet i stua, mens søster nr. 1 pludrer på et teppe, og søster nr. 2 ikke er kommet enda. Jeg må ha vært rundt fem år.

Åge Aleksandersen sang på fjernsyn. Han sang om en hund som het Laika. Og det var trist, og jeg forstod ikke helt hvorfor. Mamma fortalte at hun var sendt opp i verdensrommet alene, for å sjekke hvor lenge hun klarte å overleve. Ikke om. Men hvor lenge. Hun var sendt opp dit for å dø. Hun døde etter fem timer, av panikk. Det var rett og slett forpult dramatisk.

Jeg husker lukten av tre, og at jeg har rusk under neglene. Det er plagsomt. Jeg husker at jeg har ondt i ryggen av å ligge så krøkkete, fordi jeg egentlig er blitt for stor for å ligge slik, under bordet. Jeg husker at jeg plutselig blir veldig bevisst mine egne hjerteslag, og lurer på om det er noe galt med meg. Hjertet banker så det gjør vondt. Jeg opplever for første gang en harme som jeg ikke helt klarer å plassere. Jeg er sint på… Russland? Det er ikke nok for meg, så jeg begynner å kjefte på mamma i stedet. Og den mannen på fjernsyn, som synger om Laika, jeg skjønner at han og jeg er på samme lag. Det er vi fortsatt. Det er han og jeg, pluss noen til, mot røkla.

Laika er fortsatt i tankene mine. Herregud, så pompøst og forferdelig det høres ut! Jeg mener det ikke sånn! Ikke sånn lysfontene-aktig. Jeg mener at av og til så tenker jeg på det. Og det berører meg, jeg blir trist. Jeg vet at det er teit, og at tretti tusen barn dør av fattigdom hver dag og sånn. Miljøet, krigen i Irak, fedre som gråter foran ungene sine, venner med kreft, pelsoppdrett og Palestina. Gamle, ensomme mennesker, isbjørner med bare et eneste lite isflak, tsunamier eller kontantstøtter. Det finnes nok av tragedier i denne verden! Kom igjen Ragni. Alvorlig talt! Det er snakk om en hund som døde. En bastard, en løshund i Russland, som ikke akkurat hadde de lyseste fremtidsutsikter. Han ville neppe blitt plukket opp av en jente med røde krøller og blitt adoptert av en milliardær, som i utgangspunktet ikke liker hunder. Men gjør et unntak. Det er ingen tragedie. Men jeg griner.

Jeg skjemmes, men jeg griner. Over en hund som døde i 1957. Det er en variant av patetisk. Det er jeg sikker på.

Kanskje er det fordi jeg oppdaget noe om bbeskyttelse. At den ikke finnes. Kanskje er det en større ting rundt dette med Laika, at uskyldige må dø i maktkamp mellom mektige menn. Eller kanskje er det bare det at ei bikkje døde, og jeg ble trist. Hvem vet.

Jeg vet bare det at jeg husker lukten av tre, at jeg er på lag med Åge, og at jeg aldri siden har vært så begeistret for romfart og verdensrommet. Jeg har et veldig distansert forhold til det. Jeg kommer aldri til å fly til månen, for å se jorda utenifra. Jeg vil ikke bruke penger på å finne andre solsystem eller liv på andre planeter. Jeg driter i at det finnes bakterier på Mars. Alle pengene som er brukt, all tid, energi, liv og krefter. For å finne ut at det finnes bakterier på Mars. Det er ikke verdt det. Jeg er ikke interessert.

Si at stjernene er plassert der kun for at vi skal ha noe å se på når det er mørkt.
Ville ikke det være det mest fantastiske av alt?

lydspor: Åge – Laika