Det finnes en kvinne som sier at vi alle en gang var måneskinn, fanget i en håndflate. Så skled vi ned halsen til en giraff, og så ble vi jenter.
Dersom det finnes en mann som tenker det, og sier det (eller synger det) skal jeg nok vurdere å revurdere dette med forelskelse og sånn. Det vil si, jeg skal revurdere det igjen, så det blir vel å re-revurdere det.
Nå lyver jeg igjen.
For alle vet jo at jeg aldri har sluttet å vite (her passer det egentlig bedre å bruke ordet “tro”, men tro, det kan du gjøre i kjerka. Sa hun kjekt.) at jeg skal finne det der andre mennesket. Det som man skal leve sammen med, og all den jazzmusikken.
Han sier at det bobler i meg for tida, at hjertet mitt virker fullt av et eller annet. Er du forelsket? Jeg tenkte at var en ganske rar ting å spørre om. For det første fordi jeg, dersom jeg skulle være forelsket i noen nå, ville vært det i han. Altså om jeg fikk velge. Og når jeg ikke er det, da er det ingen igjen å forelske seg i.
For det andre var det en rar ting å spørre om fordi jeg nå, for første gang på veldig lenge ikke er forelsket i noen. Det er unntaket, snarere enn regelen for meg. Jeg er ikke engang forliket med noen.  Og det er ganske lenge siden sist jeg hadde det sånn. Det er enda lenger siden jeg hadde det sånn, og følte det som en lettelse.
Fri meg fra forelskelsens forbannede frilynthet!
Det er fryktelig slitsomt, og jeg trenger ikke engang å si “i lengden”, fordi det for meg er slitsomt med en gang, dette med å forelske seg. Jeg blir svimmel og kvalm og får feber og bæsjer i elver og gråter i fosser og hjertet banker så genseren buldrer og svetten siler gjennom alle rynkene jeg får av å tenke alle tankene om at forelskelsen umulig kan ende i noe annet enn katastrofe.
Nei, jeg er ikke forelsket. Jeg er glad. Jeg har en utmerket fordøyelse. Jeg har ikke grått siden sist jeg så ‘To gode venner’.
Jeg hadde en kjæreste. Det var en gang, det er ikke så lenge siden. Det er egentlig en litt merkelig historie, særlig god er den ikke. Jeg så gutten og bestemte at han skulle være kjæresten min. Så kysset jeg han. Så ble han det. Kjæresten min. Og jeg ble kjærestejenta hans. Det er fint å være noens kjærestejente. Men særlig behagelig er det ikke. Når man har noe, så er det så slitsomt å tenke på at det kan bli borte. Jeg blir så redd for å miste, jeg er alltid så redd for å miste. Livet er som et potetløp, i så måte. Hvis jeg skulle frakte en potet, hadde jeg aldri lagt det i en skje! Jeg hadde aldri løpt fremover med poteten i skjeen og håpet på det beste. Jeg hadde lagt poteten i en sekk, sammen med andre poteter og bært det på ryggen ned til kjelleren eller hvor det skulle være. Ikke i en skje. Det er dømt til å gå galt. Det sier seg jo selv.
Og det gikk galt. Og i likhet med barndommens nevnte potetløp, så følte jeg idet taket glapp en intens lettelse. Fordi når man først har mistet, trenger man ikke å være så himla redd for å miste. Skuldrene senket seg og jeg gikk ut av rekkene. (Ragni ut av rekka går.) Jeg stilte meg på sidelinja, og kunne i stedet heie på de andre deltagerne. Det er mye enklere å heie. (Men jeg foretrekker det ikke.) 
Og i det vi mistet balansen, føltes det som om jeg var fri for tårer. Jeg hadde ikke egentli grått så mange på grunn av et oss, som viser seg å ikke være et oss, men bare et du og et jeg, men det føltes likevel som om jeg var fri for tårer. Lettelsen var så sterk der og da, at den egentlig overskygget alt annet. Jeg er egentlig lettet enda.
Nå trenger jeg ikke å balansere mer.
Det betyr ikke at jeg ikke var glad i deg. Jeg tror jeg var det. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier det. Det spiller vel ikke akkurat noen rolle. Jeg har aldri vært så flink til det der med å være venner etterpå. Vi var jo ikke venner før. Hvorfor skal vi være venner etterpå.
Dette er de første setningene jeg har skrevet om han. Jeg har aldri før vært så ærlig, aldri løyet så mye.

Jeg tror det blir de siste og.

 Nå vil jeg ha løgnene mine for meg selv. Det er lettere. Jeg er lettere. Jeg letter. Men jeg flyr ikke. Jeg foretrekker kanskje å fly. Jeg må tenke litt på det.
lydspor: Tom Waits - i hope that i don’t fall in love you