Så mye er sagt om dette med å ha et menneske å bli gammel sammen med, og da primært det å ha en gammel mann når man blir en gammel dame. Og misforstå meg riktig. Også jeg tenker masse på dette med kjærlighet, trappetrinn og samtidighet, men jeg tror det er andre ting, andre mennesker som kanskje er nesten like viktig. Også når man blir gammel.

For eksempel venninner. Jeg har lenge følt at jeg ikke er så veldig venninne-aktig av meg. Jeg har mange venner. Også kvinnelige utgaver. Men ikke så mange forhold hvor vi som er i forholdet beskriver hverandre som “venninner”. Det er noe litt eget med å være venninner, føler jeg. Det er forpliktende. Mye mer forpliktende enn noen annen kategori innenfor vennskap.

Det finnes en egen plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre, sies det, og da finnes det i alle fall en egen plass for venninner som bryter venninne-kodeksen. Den som gjør det, er ute av det gode selskap. For bestandig. Venninner skal støtte hverandre, ikke lyve, fortelle ALT, den hele sannhet, hvis du holder noe for deg selv er det like ille som å fortelle en løgn. Og venninner skal like hverandre så godt at de vil være sammen hele tiden, det er ikke rom for noe alenetid. Sammen. Evig og tro til dovre faller.

Jeg har aldri vært en særlig god venninne. Jeg er for bråkete, for dominerende, for utålmodig og for usikker. Og når jeg blir usikker begynner jeg å rope, jeg roper helt til jeg er helt sikker på at ingen kan høre meg. Og sånt skal ikke venninner gjøre.

Jeg er sterk og sta og ofte uenig bare for å være det, jeg er nesten trassig. Jeg er for dårlig på kompromisser, og har aldri helt skjønt det der med at alle må ha det bra samtidig. Det går jo egentlig ikke an. Ingen har det helt bra hele tiden. Det ville vært fryktelig slitsomt. Så av og til må noen være nedmuntret, og det klaffer sjeldent eller aldri med noen andres dårlige humør. Skulle det skje, er det å regne som flaks.

Det er ikke alltid jeg gidder å trøste så mye heller. Det spørs litt hvorfor du er lei deg. Hvis det har noe med hester som gresser om natten å gjøre, så må jeg nok melde pass. Og sånt skal ikke venninner gjøre.

Før var jeg veldig opptatt av dette med å ha venninner. Det var ikke nok med venner. Jeg ville være noens beste venninne. Det kommer jeg nok aldri til å være, tror jeg. Og etterhvert så har jeg innsett at det er veldig bra. Jeg gjør meg best i små doser. Som en slags føljetong. Ellers mister jeg fort tålmodigheten. Den simpelthen forsvinner mellom fingrene mine. Jeg tror ikke jeg er en spesielt god venninne.

Likevel har jeg klart å samle opp et knippe ganske gode venninner. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har klart det. Jeg ville vært stolt av det, hadde det ikke vært for at jeg er hundre prosent sikker på at det ikke er min fortjeneste. Og jeg tenker at livet er urettferdig, og av og til havner man på den siden hvor man får mer enn man fortjener. Og da skal man være takknemlig. Jeg er det.

Jeg fikk en påminnelse om det da jeg kom hjem fra turen min. Ikke bare fordi jeg hadde vært sammen med en venninne, og at vi hadde snakket om ting som venninner snakker om. Andre venninner, for det meste. Og ting som vi har gjort, og ting som vi skal gjøre. Bagateller som egentlig er ganske viktige. Det var fint. Men det var ikke bare derfor jeg ble minnet på denne venninne-tingen. Det var mest fordi at når jeg gikk hjem så gikk jeg forbi et par venninner. De var gamle og de smilte. Hun ene hadde en svart hatt med et skikkelig stygt leopardmønstrete tørkle surret rundt. Hun andre hadde en veske i det samme stygge leopardmønsteret. De var venninner. Skikkelige venninner, du så det på dem.

De satt på en kafe, på en søndag, og de lo nok av alle familiene som stresset forbi dem, med hunder og sekker og skrikende unger. Som er på tur ut i marka fordi de føler at de bør – og de føler det så sterkt at de ikke lenger er sikker på om de vil.
Kanskje tenker de at de er glad for at de er ferdige med det styret der, og at de kan sitte her på en kafe på majorstua, hele dagen, at de ikke må få noe ut av den annet enn å sitte sammen, le av folk, drikke vin og snakke om ektemenn og falske menn og andre venninner som ikke er like gode som dem, ikke på noen måter.

Jeg vil ha en gammel venninne når jeg blir en gammel dame. Hun trenger ikke å ha leopardmønstrete vesker eller skjerf. Men det er heller ikke negativt dersom hun har det. Jeg har tenkt til å ha store lilla hatter og solbriller som hører til. Klipsøredobber må jeg også ha.

 lydspor: Billie Holyday – The Mood That I’m In