Dronninga av hoppeslott

Så mye er sagt om dette med å ha et menneske å bli gammel sammen med, og da primært det å ha en gammel mann når man blir en gammel dame. Og misforstå meg riktig. Også jeg tenker masse på dette med kjærlighet, trappetrinn og samtidighet, men jeg tror det er andre ting, andre mennesker som kanskje er nesten like viktig. Også når man blir gammel.

For eksempel venninner. Jeg har lenge følt at jeg ikke er så veldig venninne-aktig av meg. Jeg har mange venner. Også kvinnelige utgaver. Men ikke så mange forhold hvor vi som er i forholdet beskriver hverandre som “venninner”. Det er noe litt eget med å være venninner, føler jeg. Det er forpliktende. Mye mer forpliktende enn noen annen kategori innenfor vennskap.

Det finnes en egen plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre, sies det, og da finnes det i alle fall en egen plass for venninner som bryter venninne-kodeksen. Den som gjør det, er ute av det gode selskap. For bestandig. Venninner skal støtte hverandre, ikke lyve, fortelle ALT, den hele sannhet, hvis du holder noe for deg selv er det like ille som å fortelle en løgn. Og venninner skal like hverandre så godt at de vil være sammen hele tiden, det er ikke rom for noe alenetid. Sammen. Evig og tro til dovre faller.

Jeg har aldri vært en særlig god venninne. Jeg er for bråkete, for dominerende, for utålmodig og for usikker. Og når jeg blir usikker begynner jeg å rope, jeg roper helt til jeg er helt sikker på at ingen kan høre meg. Og sånt skal ikke venninner gjøre.

Jeg er sterk og sta og ofte uenig bare for å være det, jeg er nesten trassig. Jeg er for dårlig på kompromisser, og har aldri helt skjønt det der med at alle må ha det bra samtidig. Det går jo egentlig ikke an. Ingen har det helt bra hele tiden. Det ville vært fryktelig slitsomt. Så av og til må noen være nedmuntret, og det klaffer sjeldent eller aldri med noen andres dårlige humør. Skulle det skje, er det å regne som flaks.

Det er ikke alltid jeg gidder å trøste så mye heller. Det spørs litt hvorfor du er lei deg. Hvis det har noe med hester som gresser om natten å gjøre, så må jeg nok melde pass. Og sånt skal ikke venninner gjøre.

Før var jeg veldig opptatt av dette med å ha venninner. Det var ikke nok med venner. Jeg ville være noens beste venninne. Det kommer jeg nok aldri til å være, tror jeg. Og etterhvert så har jeg innsett at det er veldig bra. Jeg gjør meg best i små doser. Som en slags føljetong. Ellers mister jeg fort tålmodigheten. Den simpelthen forsvinner mellom fingrene mine. Jeg tror ikke jeg er en spesielt god venninne.

Likevel har jeg klart å samle opp et knippe ganske gode venninner. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har klart det. Jeg ville vært stolt av det, hadde det ikke vært for at jeg er hundre prosent sikker på at det ikke er min fortjeneste. Og jeg tenker at livet er urettferdig, og av og til havner man på den siden hvor man får mer enn man fortjener. Og da skal man være takknemlig. Jeg er det.

Jeg fikk en påminnelse om det da jeg kom hjem fra turen min. Ikke bare fordi jeg hadde vært sammen med en venninne, og at vi hadde snakket om ting som venninner snakker om. Andre venninner, for det meste. Og ting som vi har gjort, og ting som vi skal gjøre. Bagateller som egentlig er ganske viktige. Det var fint. Men det var ikke bare derfor jeg ble minnet på denne venninne-tingen. Det var mest fordi at når jeg gikk hjem så gikk jeg forbi et par venninner. De var gamle og de smilte. Hun ene hadde en svart hatt med et skikkelig stygt leopardmønstrete tørkle surret rundt. Hun andre hadde en veske i det samme stygge leopardmønsteret. De var venninner. Skikkelige venninner, du så det på dem.

De satt på en kafe, på en søndag, og de lo nok av alle familiene som stresset forbi dem, med hunder og sekker og skrikende unger. Som er på tur ut i marka fordi de føler at de bør - og de føler det så sterkt at de ikke lenger er sikker på om de vil.
Kanskje tenker de at de er glad for at de er ferdige med det styret der, og at de kan sitte her på en kafe på majorstua, hele dagen, at de ikke må få noe ut av den annet enn å sitte sammen, le av folk, drikke vin og snakke om ektemenn og falske menn og andre venninner som ikke er like gode som dem, ikke på noen måter.

Jeg vil ha en gammel venninne når jeg blir en gammel dame. Hun trenger ikke å ha leopardmønstrete vesker eller skjerf. Men det er heller ikke negativt dersom hun har det. Jeg har tenkt til å ha store lilla hatter og solbriller som hører til. Klipsøredobber må jeg også ha.

 lydspor: Billie Holyday - The Mood That I’m In

- Du tror jo bestandig, du.

En av mine favoritt-hobbyer er å bli kjent med nye folk. Ikke helt i begynnelsen, da er det overfladisk og kjedelig, og gamle historier som alle har hørt fra før blir likevel fortalt på nytt igjen, og det er den samme latteren og de samme ansiktene i helt nye folk. Og man spør om det som man spør om for å bli kjent med noen. Hva gjør du? Hvor bor du? Hvor kommer du fra? Hvor gammel er du? Hvordan går det med kjærligheten og livet? De tingene som liksom skal fortelle noe om hvem man er og om man har noe til felles. Hvorfor spør man ikke om det som betyr noe?

Bruker du melk i kaffen din? Hvilke sanger vil du ha i begravelsen din? Hvilket fotballag heier du på i Eliteserien, i 1. divisjon, og  i Premier League? Gleder du deg til jul? Bruker du å skrive lister over bøker og filmer som du liker? Har du tatt vare på kosedyrene dine? 
Vi mennesker er så dårlige på å bli kjent med hverandre! Jeg vet om noen som er ganske flink, men de fleste henger seg opp i uviktige ting.

Ting som  hva foreldre jobber med, politisk tilhørighet og om man har noen felles kjente, ja, hva er det forresten med dette intense behovet vi har etter å finne felles kjente?

Jeg kommer fra en nordnorsk landsby, og når jeg møter noen, primært sørfra, som kjenner en nordlending, det spiller ingen rolle om vedkommede er fra Mosjøen eller Kirkenes, så lenge han er nordlending blir jeg spurt om jeg kjenner han. “Harstad, sier du? Jeg kjenner en som heter… Espen eller Erlend, han er fra Porsanger, kanskje du kjenner han?”

Jeg må smile. Av og til blir jeg irritert, fordi folk ikke skjønner hvor stort og langt nordnorge egentlig er, og tar det for gitt at alle vi som bor der oppe er i slekt. Andre ganger, som i dag, må jeg smile. Og jeg lurer på hvorfor det har noe å si. Si at jeg og denne personen faktisk har en felles venn, kanskje en bestevenn, en ekskjæreste, kjæreste eller kanskje en bror. Jeg medgir at dersom en av de to sistnevnte alternativer av “felles bekjent” skulle slå til, har vi unektelig en ganske interessant samtale å ta. Utenom det, så har det ingenting å si. Skal vi sitte å snakke om Espens dårlige egenskaper, eller hva som var russenavnet hans, eller kanskje nevne at Erlend har begynt på enda et grunnfag på Universitetet, at han har flyttet ifra kjæresten sin, eller kanskje har han ikke det, selv om hun var utro? Blir vi bedre kjent av det? Merkelige mennesker. Jeg sier ikke at jeg er noe bedre. Jeg er kanskje verre. Så jeg smiler av meg selv også. Det er ikke det. Jeg fastholder likevel min påstand om at vi mennesker er ganske dårlig på å bli kjent med hverandre. Samtidig understreker jeg at det er en av mine favoritthobbyer.

Særlig etter en stund. Når man er ferdig med utsiden. Og man begynner å like noen. Å bli glade i dem. Det skjer jo naturligvis ikke med alle. Kanskje ikke engang de fleste. Det skjer av og til. Og jo eldre jeg blir, jo sjeldnere skjer det. Desto hyggeligere når det skjer. Når man trodde man hadde buketten klar, at man omgås de mennesker man skal omgås, og at det er en nokså lukket sirkel. Her er det fullt. Jeg har plukket menneskene mine. Jeg trenger ikke flere nå.

Så kommer det noen å plukker deg.
Plutselig  er det noen som du en gang møtte, som har blitt et fast inventar i livet ditt. Og helt uten at du har merket det, så har en fremmed blitt en venn. Og en som du er glad i. Hvordan skjedde det? Når skjedde det? Gradvis har et helt menneske sneket seg inn under huden din.
 Og kanskje merker du det fordi dette nye tilskuddet i livet ditt ser noe, eller sier noe som viser at han kjenner deg.

For eksempel dette med at jeg alltid tror. Det viser seg at det stemmer. Jeg tror.  Jeg vet ikke om det akkurat er å være en optimist. Jeg tror liksom ikke at alt skal ordne seg alltid. Jeg er ikke overbevist om at det ville vært et gode. Knips. Klikk hælene sammen tre ganger, så ordner alt seg. Nei, det tror jeg ikke på. Men jeg tror på det gode i mennesker, jeg tror på at kjærlighet er noe ekte, at nordnorge ligger der og venter på meg, og at jeg en gang skal strikke en genser til noen.

På at Glimt skal rykke opp. På at Arsenal skal vinne PL. På at det skal komme snø, nå snart, hvert øyeblikk nå. På at jula skal være som den alltid har vært. Og at vi også i år skal plukke med oss det fineste juletreet av alle i slekten. På at vinteren skal bli lang og hvit og svart. Og sommeren grønn, med evig rabarbara (det ordet rabarbara er veldig et sommerord). Og alt det der med at kjærligheten venter. Og unger og bikkjer. Og til og med det med sosialdemokratiet. Og at vi skal redde verden. Jeg skjønner liksom ikke vitsen, hvis man ikke tror.

Så jeg tror. På kaffe i grønne termoser, på venner med fisk i fryseren, på mormødre med visdomsord og røyk i skuffa, på fotgjengerfelt og kontaktpapir, på kaffekopper med hanker som er så små at fingerene ikke kommer gjennom,  og som i tillegg er laget i så tynt porselen at man svir fingrene når man holder koppen, og må velge mellom å brenne seg og å drikke lunken kaffe, og jeg hater det, men jeg tror på det, i dag i alle fall. Penner som lager små blekkflekker på arket, selv om det ikke er en fyllepenn, så når jeg ser på det etterpå, kanskje lenge etter, kanskje flere år, så ser det viktig ut, det ser ut som et dokument, selv om det bare er et ark med ord på seg.

Jeg tror på melkebarter og rødvinstenner og høstfarger og skrivemaskiner, selv om jeg nok aldri kommer til å bruke en, på te i hjertekopper og viktigheten av å eie filmene og bøkene. Ikke bare låne. På filmsitater og gitarer med heklede stålstrenger og stupebrett med kysse-belønning. På cola-korker som flyter i vann og regnbuer som alltid er grønnest på min side og venner med primus.

Jeg tror at lykken er å ha en fox i lomma.
Jeg vet at jeg har alt.

lydspor: Halvdan Sivertsen - Tvil, håp og kjærlighet

I Oslo er Høsten gul.

Av alle ting. Av alle farger. I Bergen var høsten grå. Ikke sånn å forstå, at jeg syntes det var grått og trist. Men det er ikke til å komme unna at fargen over byen, det var grå. Grå himmel, skitne grå hus, og grå gater. Regnet farget alt grått. Til tider gråblått. Og det var fint, og jeg elsket høsten, også i Bergen. Også i byen der det regnet så mye at folk døde av det.

I Oslo er derimot høsten gul.

For det første er det bladene, særlig i slottsparken. De er knallgule. Ikke mørke, oransje, grønne med brune islag, eller røde, sånn som alle andre steder jeg har vært. Eller sett på bilde. Kun gule. Hva kommer det av? Og hvordan kan det ha seg at det er så mange av dem? Når jeg går gjennom slottsparken (og det gjør jeg ganske ofte, om høsten i Oslo), så faller bladene så fort ned rundt meg at det virker som om det snør. Helt uten å overdrive, selv om jeg har sansen for overdrivelser, det er ikke det (dette med nøkternhet er svært oppskrytt, spør du meg). Men denne gangen har jeg altså ikke overdrevet. Det faller virkelig så fort. Det er nytt for meg, sånn er det ikke der jeg kommer fra. Hvis bladene faller i det tempoet der, er det fordi det er storm. Frode-storm. Da ristes stammene, som om det står et troll nede ved røttene og lar all sin frustrasjon gå ut over det stakkars treet, han har lagt hendene rundt stammen og rister det frem og tilbake. Kanskje banner trollet, men likevel holder løvet fast. Det har da vært ute i hardt vær før, det må man, som tre i NordNorge. Så kommer det flere troll, og blåser og rister sammen og er rasende, alle sammen, på kjerringa, på myndighetene, eller kanskje vegvesenet. (Vegvesenet bor i tunnelen mellom Harstad og Evenskjer, og har åtte armer og lilla hår som er så langt at han kan tørke seg i rumpa med det. Om han rent faktisk gjør det, vet ingen.)

Så til slutt må løvet gi opp. Etter en lang kamp mot stormen og trollene så har det ikke krefter igjen, og må seile med vinden. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, det får i alle fall seile langt, det løvet! Vinden er sterk. Kanskje til en helt annen by, eller helt andre troll. I NordNorge faller løvet virkelig langt fra stammen.

I Oslo slipper det bare taket. “Ploff”, også faller det rett ned. Det holder ikke igjen, har ingen viljestyrke. Faller og faller og faller. Det er ikke akkurat på vingene, det seiler ikke spesielt langt. Og det er annerledes. Jeg er ikke vant til det. Jeg tror jeg liker det. Men jeg foretrekker troll, dersom jeg måtte velge.

Jeg skjønner dog (!) ikke hvordan det ikke kan være fritt for løv. Det faller jo hele tiden, uansett vær og vind, og det har det gjort i flere uker nå! Det burde være tomt for løv. Men det er det ikke.

For det andre (fordi, langt der oppe, så skrev jeg “for det første”. Ikke vær lei deg hvis du har mistet tråden, det gjør jeg rett som det er.) har søsteren min en sennepsgul lue, og ingenting er mer høst enn luer, søsteren min og meg.

For det tredje vil jeg også ha en sennepsgul lue. Jeg ønsker meg det ikke akkurat, fordi når bursdagen min kommer er høsten over, da skal det være vinter, og da passer jeg best i rødt og grønt. Jeg vil ha noe sennepsgult NÅ, med en gang, noe som jeg kan ha på meg og være høstaktig i. Jeg har en bok, og den er gul, og den leser jeg nå, men jeg kan ikke ha den på meg.
(Men jeg har den med meg.)

For det fjerde så hadde Herman en gul sydvest, og vi går samme vei, og jeg har også spist et løv. Men akkurat det var litt ubehagelig, så det vil jeg helst ikke snakke om. Poenget er ikke det, poenget er det med gul. At høsten er det, gul.  

I Harstad er høsten rød. Jeg foretrekker det. Og hvis du tror jeg er trist nå, så har du kanskje rett, men du tar kanskje feil. Har du tenkt på det?

lydspor: Kari Bremnes og Ricard Wolff - Nu vandrer fra hver en verdens krok

- Det der (sa han) var en skikkelig dust, men veldig fin samtale.

(”Dust” her som adjektiv, ikke substantiv. red. anm.)

 lydspor: Naboen hører på opera. Vinduet er åpent.

Jeg har hatt en kinderegghelg.

Fredag: Gullrekke og kvalitetstid med god venn, fiskemiddag og smågodt. Lørdag: Handballkamp, møte, kafe, vorspiel, øl på byen. Søndag: Lang tur i marka. Søndagstur. Det er det beste jeg vet!! Sjokolade i sekken, superundertøy som klør litt når man blir svett, lage kaffe på bål og en hund og en venn å leke med. Å gå i marka gjør meg lykkelig. Det gjør at jeg føler meg som et bedre menneske. Jeg er ikke så håpløs, jeg kommer nok til å klare meg helt fint. Jeg kommer til å få et rødt hus, en rotete hage, to hunder, fire unger og gode fjellsko.

Hvis jeg kunne bestemme skulle alle dynetrekk være knudrete, og putevar også. Alle søndager skulle være fylt med hunder og markaturer, og alle biler skulle bare stå.

 lydspor: Lars Bremnes - Astrologi

Er jeg lykkelig nå?
Er dette alt? Eller er alt dette mitt?
Begge deler føles uvirkelig og uhåndterbart. Både at alt dette er virkelig og ekte og mitt. Og at det ikke er noe mer enn dette.

 Jeg vet ikke hva jeg foretrekker, hva jeg frykter mest. Men jeg vet det lukter appelsin av hendene mine, og selv om det er litt klissete, så liker jeg det. Det er litt problematisk at det blir merker på tastaturet, det blir kliss, og o’en min er allerede litt treg, det henger igjen. Så må jeg trykke litt ekstra hardt, og av og til kommer det to o’er som et resultat av at den egentlig henger litt igjen. Oo. (Det minner meg om en orgasme.)

Jeg sitter ved siden av vinduet, og solen står rett på, så jeg må myse, jeg myser hele tiden, og siden øynene har så kort vei til å være lukket, så føles det litt som om jeg er trett, selv om jeg egentlig ikke tror at jeg er det. Men sikker, kan man jo aldri være. Appelsinen som jeg har spist har satt igjen fruktkjøtt mellom tennene, det er kanskje noe av det verste jeg vet. Og ikke har jeg tanntråd, og tennene mine sitter for tett til at jeg kan pirke det ut med neglene. Jeg prøver å skrape det vekk med tungen, men det er fryktelig vanskelig. Jeg får nesten tak, og så glipper det, så får jeg nesten tak igjen. Så glipper det.

 På fingrene mine er det glitter, små skjell, nesten, av glitrende voks som har vært på appelsinen. Det er derfor jeg ikke har vasket hendene. De glitrer, og det liker jeg. Jeg og skjæra, vi liker at det glitrer. Det er ikke gull alt som glimrer, sier de. Jeg har aldri helt skjønt hvorfor de sier det. Som om jeg skulle bli skuffet over det? Jeg foretrekker altså appelsiner.

Fingrene mine er ikke appelsiner, og ikke gull heller, men de kan skrive ganske fort, og de glitrer. Det ser litt ut som skjell, sånne som fisken har. Hvis man skraper over en sei rett etter at den er dratt opp i båten, så får man sånne sølvskjell under neglene. Og av og til, selv etter at man har dusjet, så finner man dem rundt omkring på kroppen. Da er man nesten en fisk. Eller i alle fall så nært som man kommer. Uten å være en.

Det kan godt begynne å snø nå. Jeg er klar.

 lydspor: Bruce Springsteen - Magic

Jeg har bestandig elsket høsten.

 Det gjør jeg i år også. Jeg elsker høsten. Det er lenge siden høsten har vært så høst som den er nå. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Det er ikke fraværet av regn, fordi jeg har fine viking-støvler, og liker i grunnen regnet. Man har da bodd i regnbyen på andre siden av fjellet.

Ei heller er det min nye lille ullgenser, som er mer høst enn noen klesplagg jeg noen gang har eid. Den er passe varm, ikke sånn at man blir klam og svett fordi det egentlig er en vintergenser, men heller ikke sånn at man fryser om morgenen, når det lukter frost og sne, og det er noe som ligner på kaldt ute.

Kanskje det har noe å gjøre med termosen min. Grønn termos. Jeg liker den. Jeg liker termosen, og jeg liker ordene. De ser fine og grønne (selv om grønn ikke er høstfargen) og høstaktige ut på papiret (jeg vet at det ikke er papir på ordentlig, men man kan ikke skrive “på skjermen”. Hva er fint med det da?). Når termosen er fylt med kaffe og står på benken og venter på meg, da liker jeg livet mitt, og den jeg er. Jeg føler meg litt mindre håpløs, og en fremtid fylt av luktelys og katter virker helt utenkelig.

Jeg har en skolevei. Jeg tror det må være noe med det. At det er derfor høsten er mer høst i år. Jeg går ut døren, og låser etter meg (jeg har alltid vært et nøkkelbarn, og alltid likt det). Jeg går ned alle trappene, og ut en dør. På skoleveien min ligger det en barnehage, og litt lenger ned, en skole, så når jeg går til skolen, gjør ganske mange andre det også. Og det gjør at jeg føler at vi sammen er en del av et slags secret society. Skjønt, veldig hemmelig er det jo ikke. Vi skal på skolen, det er alt.

Jeg liker det. Særlig når jeg har en telefon med radio inni seg (nytt, moderne opplegg), og en skole med mørke bokreoler og støvete bøker.

Også går jeg gjennom en park og det lukter våt jord og det er hunder der. Hunder og gamle menn og man kan faktisk se at bladene faller ned fra trær, trær så store som hus. I dag landet et blad mitt på hodet mitt. Det kan man si var en veldig fin start på dagen. Hadde det ikke vært for at det var noe snegleaktig på bladet, som nå er i håret mitt, hadde det vært helt optimalt. Men man kan ikke få alt.

soundtrack: Kari Bremnes - Bestandig elska høsten

Ronja Røverdatter er en av mine heltinner. Skapt av en annen heltinne, nemlig Astrid Lindgren. Barbent feminist som egentlig var nokså trist av seg. Melankolsk, nesten. Men ja. Dette skulle egentlig ikke handle om Astrid Lindgren, men om Ronja. Eller, det handler vel egentlig om meg? Jeg tar jo mye plass i mitt eget hode, og er egentlig veldig nysgjerrig på hvem jeg til syvende og sist skal være. Kanskje er det bare derfor jeg skriver. Digresjon.

Det viktigste jeg har lært fraRonja Røverdatter, er hvordan man skal øve seg på å passe seg for ting. Pass deg for elven, sier Mattis til Ronja. Pass deg for grådverger og borkarøvere og for å gå deg vill i skogen. Og det gjør Ronja. Et lydig og klokt barn, er hun. Hun går ut i skogen, på stier hun ikke kjenner, leiter etter grådverger å passe seg for, detter i elva og passer seg for det og finner en borkarøver.

Og det er helt riktig fremgangsmåte.

Når jeg kom til Oslo, var det mye jeg var redd. Narkotika, fremmede, overfallsmenn, mørket, tiggere, bilkryss, trikker, t-baner og gater jeg ikke kjente. Mest av alt det siste, kanskje. Gå til steder jeg ikke visste hvor er. Så jeg har øvet meg. Jeg har kjøpt meg flexikort. Jeg har tatt den banen fra et endestopp til et annet. Jeg har lært meg utenat hvor majorstua er. Og jeg har gått meg vill på Stortinget stasjon. Så jeg stoppet, pustet, og fant tilbake til stien min. Det var fint. Kanskje enda finere enn om jeg ikke hadde gått meg vill i utgangspunktet. Jeg har funnet veien til fyrhuset, helt uten å ringe drosjer, opplysninger eller venninner for å spørre om hjelp.

Jeg har vært modig. Jeg har gått ukjente stier, og tatt båter over fjorden her. Jeg har snakket til alle fremmede som har krysset veiene mine. En gang gikk det nesten ille, da jeg kom til skade for å invitere en israelfanatiker i en venns bursdag. Huffda. Men det gikk bra. Vi gjemte oss.

Jeg har passet meg for t-banen. Og insistert på å følge med på kartet, på hvor vi er til enhver tid. Det hjelper. Jeg får oversikt, og oversikt lærer deg å ikke være redd. En hel onsdag satte jeg av, og kjørte frem og tilbake på banen. Ringen, heter det, og Furuseth. Og etterhvert har det å ta t-banen blitt noe som jeg ikke bare ikke er redd for, og finner svært praktisk. Jeg liker det. Det er rett og slett fordømt trivelig å sitte på banen. Så det trenger jeg ikke å være redd for lenger. Selv ikke når strømmen går, og det blir mørkt. Det er bare mørkt fordi vi er under jorda.

Trikken har jeg fortsatt litt problemer med. Mest fordi jeg ikke tar den så ofte. Banen går rett og slett raskere. Og effektiv, det skal man jo helst være. Så hvis jeg tar trikken, så kommer jeg senere, ikke kanskje for sent, men senere enn dersom jeg tar banen, hvis jeg skal til et sted som ligger i nærheten av et banestopp, og de fleste steder jeg skal til, ligger jo i nærheten av et banestopp. Men jeg skal passe meg litt for trikken i neste uke.

Jeg har øvet meg på å ikke være redd for mørket. Det er vanskelig, for denne mørkeredselen har vært min følgesvenn siden jeg var ca fem år, og lærte meg at mørket er noe man skal passe seg for. Slemme ting skjer når lysbryteren ikke er i nærheten. Noe må det jo være. 

Som sagt, jeg øver meg. Jeg går kveldsturer, da er det mørkt. Uten musikk i ørene, sånn at jeg hører all rasling, som banna bein kommer fra rotter eller voldtektsforbryteren. Også ser jeg for meg at jeg slår ned menn og tramper på rotter, jeg føler meg sterk. Det hjelper. Å føle seg sterk. Jeg øver meg på dette med mørket.

Jeg har aktet meg for ensomheten. Jeg har gått helt alene, lange veier. Spist maten min helt alene på en benk, og drukket kaffe fra en termos. Det er bare nok til en. Jeg har gått på butikken og kjøpt et rundstykke, og en liter melk. Det er i alle fall bare nok til en. I alle fall hvis jeg er den ene. Det hjelper. Jeg er ikke så redd lenger.

soundtrack: Joni Mitchell - Both Sides