Jeg forsøker å skrive ønskeliste og jeg får det ikke til.

Det er ikke fordi jeg har alt jeg trenger (selv om jeg selvsagt har det), det er fordi jeg ikke vet hva jeg vil ha.

 

Den foreløpige listen; snø til jul, tjukke sokker, tv-serier på dvd, plater, ny stift til platespillere, bøker og selskinnssko.

Forslag?

 

Postsecret Sunday

 

fortapte, bortkomne døtre. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Det er bare en historie i bibelen jeg ikke liker.

De fleste historiene, alle historiene, handler om kjærlighet. Pakket inn i hvert sitt papir, men alltid kjærlighet. Det er kjernen, det er det det handler om. Alltid.

Historien om den bortkomne sønn en den eneste kjærlighetshistorien jeg ikke liker. Sønnen som får utbetalt hele arven sin, leker og spiller, reiser jorden rundt og ødsler bort det han har fått. Som reiser tilbake først når han ikke lenger har noe annet valg – og blir tatt imot med åpne armer og får dyr slaktet til sin ære, fest og vin, alle vennene får komme på besøk, han får iPhone og flatskjerm, det største rommet med best utsikt og kjærlighet. Uforbeholden, grenseløs kjærlighet.

Jeg har hatt en ekkel følelse i magen hver gang jeg har lest denne historien. Tidligere tror jeg det handlet mye om at jeg er den sønnen som blir hjemme. Som jobber jevnt og trutt, som fullfører ting på normert tid og sjelden eller aldri tar sjansen. Jeg ville ikke vært den du heier på i en romantisk komedie. Jeg er kjedelig. Min hjemkomst ville aldri ført til en fest av noe slag, fordi jeg alltid har vært hjemme, og alltid gjort det klart at jeg er hjemme. Jeg har dokumentert det – her overlates lite eller ingenting til tilfeldighetene.

Sjalusi, kort sagt. Sjalusi var lenge alene grunnen til at jeg hatet og hater den historien.

I de senere år har også ensomheten og stoltheten spilt sine roller i mitt ubehag. Faren, som er behandlet som en idiot, som en arvelater og ingenting annet – som er ydmyket – han står der med åpne armer. Og selv om jeg skjønner at poenget med historien nettopp er nevnte fars storhet - så sitter jeg igjen med en fornemmelse av avsky mot hans selvutslettende ynkelighet.

Han er så liten. Han har ingen stolthet. Og det er visst det guddommelige over det hele. Spar meg. Det minner meg om Ragni 13, som satt i friminuttene og masserte den kuleste jenta i klassen, og var så takknemlig for at hun kunne være sammen med henne, i nærheten av henne, la noe av ditt glitter dryppe ned på meg, se meg, gjør meg glitrende og synlig. Og som sa unnskyld for at hun hadde sagt ifra da hun ble dårlig behandlet, som  sikkert hadde overreagert og som burde finne seg i mer. Som var redd for å ikke få lov til å være i nærheten av med. Som var redd for å si noe, av frykt for å kaste glør i de øynene hun ville skulle se på henne. Jeg har glitter, men det er usynlig. Jeg er usynlig.

Jeg vet ikke om Ragni 25 fortsatt er usynlig. På noen måter er hun nok det, utvilsomt. Men jeg er ikke redd lenger. Jeg er ikke redd for å være alene, ser du ikke hvor stor og flink jeg er blitt? Og jeg orker ikke! å stå der, med åpne armer, å ta imot deg. Det vrenger seg i magen min, og mer enn noen gang før kjenner jeg at jeg fortjener bedre. Jeg behøver ikke deg, og da kan man kjenne etter og; vil jeg ha deg?

Tilgivelsen er guddommelig. Å stå der og ta imot. Å vende det andre kinnet til. Kanskje er nettopp det hemmeligheten. At man må elske noe annet høyere enn seg selv. Noen andre. Jeg er nok ikke et godt menneske. Ikke på den måten gode mennesker er et godt menneske. Det er sinne i meg, sinne, stolhet og bitterhet. Jeg er et menneske som hater. Jeg sier ikke at jeg hater deg, men det finnes i meg, hatet. Og jeg orker ikke å stå med åpne armer og ta imot. Det skal mer til denne gangen. Og hvis du ikke har mer å tilby, ikke mer å gi, mer å gå på – ja da kan det faktisk være det samme. Takk for meg. Og takk for besøket. Det er stadig øl igjen i kjøleskapet, og fisk har jeg i fryseren.

Jeg fortjener kanskje ingen plass i bibelen. Men du fortjener kanskje ingen plass i livet mitt. Har du tenkt på det?

lydspor: Magnola Electric Co. – Northstar Blues

 

Det var en gang for omtrent tusen år siden, at jeg bodde i Bergen.

Det verste med å bo i Bergen var at det aldri var snø der. “Aldri” betyr i dette tilfellet, slik som i alle tilfeller, nesten aldri. “Aldri” betyr nesten aldri noe annet enn “nesten aldri”, alle vet jo det.

Det beste med Bergen var at når det kom snø (nesten aldri!), så var den magisk.  De gangene jeg lusket meg ut fra universitetet,  og så at det hadde det snødd litt, litt våt og kram snø, da ble det magisk. Og selv om det meste allerede hadde smeltet bort, så lå det nok på den ene bilen ved røykeskuret til at jeg kunne lage en middels stor snøball, som var kram, hard, og så perfekt som du kan få den. En av disse magiske gangene, hvor jeg plukket opp sneen og lagde en snøball, lagde jeg musikk. Det hele var tilfeldig.

Jeg hadde ikke en bestemt mening med det når jeg begynte å kaste på denne magiske snøballen, fra den høyre hånda, til den venstre. Og så tilbake igjen. Helt i takt med rytmen på “Ingrid Bergman”, som stod på repeat på mp3-spillern min. Den var rød, og hadde plass til omtrent 50 sanger. Nå spiller jeg stort sett musikk på telefonen min.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde kastet snøballen frem og tilbake, helt i takt med Ingrid Bergman, fire sanger på rad. Uten stopp, og jeg ble glad og veldig spent, og plutselig ble hvert kast mye viktigere. Hvor lenge kunne det vare at man kaster en perfekt snøball frem og tilbake uten at det skjærer seg? Ikke lenge, det skjønner alle.

Jeg ble med ett kjemperedd for å miste den Perfekte snøballen i bakken, og konsentrerte meg og fortsatte kastingen, stadig i takt med Ingrid Bergman. Jeg kunne ikke stoppe for de røde mennene, så jeg måtte unngå alle kryss, og jeg gikk de merkeligste veier, og jeg så ikke hvor jeg gikk, øynene mine var opptatt, de så på en Perfekt snøball som ble kastet perfekt, frem og tilbake.

Dette gikk ikke upåaktet hen i Bergens gater hvor det (nesten) aldri snør. Etter kun kort tid merket jeg at ungene pekte på meg, de lo, de jublet, de var begeistret og var det som unger er før de lærer seg hva som kan skje og hva som ikke kan skje, før de lærer seg å bli  det som heter “lamslådd” når de voksne er det, glad når de som ikke er voksen er det. Til og med de voksne løftet imidlertid blikket, og de rynket brynene, de så på meg, og voksne skjønner ingenting, men noen av dem er snill, og de smilte til meg, men jeg så det ikke, blikket mitt var festet helt og holdent på den Perfekte snøballen.

Den ble formet i hendene mine når jeg kastet den fra den ene siden til den andre, og den ble forgylt av sola når den var i lufta, på tur fra den ene siden til den andre. Og ungene fulgte med, de så at jeg nå eide en magisk Perfekt  gullball, og at den ble kastet opp i lufta i takt med Ingrid Bergman, og de heiet på meg. De heiet og ropte, de ville ha meg til å kaste den høyere, og gå raskere, og jeg gikk omveier for ikke å kom hjem for tidlig, og gullballen fløy høyere, høyere. Over statuene, over trærne, mellom hustakene, den blinket inn kjøkkenvinduene til menneskene som bor i de øverste leilighetene, og de voksne trakk for gardinene, fordi de de trodde det var sola de fikk i øynene, men ungene så at det var en magisk Perfekt gullball som føyk forbi vinduene, og de sprang ut i gata, og snart var hele Bergen by full av unger med gullballer i øynene, og de kastet den fra den ene siden til den andre, helt i takt med Ingrid Bergman. Og de ropte “Høyere! Høyere”, og jeg, hun som hadde laget denne magiske Perfekte gullballen, jeg som hadde kastet den høyest av alle og vekket alle barn, jeg oppfylte ønskene deres, jeg kastet den høyere, høyere, høyere. Den fløy over taubanen som går opp til Ulriken, og turistene som stod der inne skjønte ingenting, turister skjønner ingenting, ja, bortsett fra de små, men de ser så lite fra taubanen for vinduene er plassert så høyt opp at bare de voksne kan se, Gud, så bortkastet, de som har sett så mye fra før, og gullballen fløy over fjellene, over regnbuene, over solene, opp blant dragene og til Nordlyset. Så datt den i bakken og gikk i tusen knas. Og snøen smeltet, men det ligger gullspor og stjernestøv mellom all brosteinen, og det er det bare jeg som vet.

 

Lydspor: Billy Bragg – Ingrid Bergman

 

Nordaførr – høstvise

Jeg har bestandig elsket høsten, og det gjør jeg også i dag.

Det brenner i kinnene mine, sånn som jeg hater. Det var kaldt ute, men kaffen er varm og kontoret og, så nå brenner kinnene mine,  og det klør, det kjennes ut som soleksem. Jeg brukte å hate det. Nå gjør det meg glad, tror jeg, og det gjør meg trist. Melankolsk og vemodig.

Melankolien er passe stor. Fyller meg (selv) fra topp til tå. Det fantes et tid da vi var måneskinn, og av måneskinn gror ingenting. Det er i alle fall det jeg er blitt fortalt, men det er løgn. Det vokser små, hvite blomster, og du må komme helt nær for å se det, og langt, langt der borte, i horisonten, der står det en idiot og roper; “Av måneskinn gror ingenting!”, og på hodet mitt er det små, hvite blomster. Det er ikke morsomt, hvis det er det du tror.

Det er grusomt. I går gråt jeg, jeg hadde en krig inni meg, og det kan ingen forstå. Ikke hundre prosent, ikke engang litt. Det er en krig i hjertet mitt og i hodet mitt, og jeg er vinner og taper hver dag. Jeg skulle ønske jeg fant ordene som kunne forklare det, jeg har lært meg en ting, om ikke annet; alt blir enklere når jeg finner ordene. Jeg har så mange ord, flere enn noen mennesker jeg kjenner, tror jeg, og likevel mangler jeg så mange, mange flere enn for eksempel deg eller nyhetsreportere eller Moland og French, Odd Børretzen og endog Torbjørn Jagland.

Den første gang jeg kan huske at jeg manglet ord, var da mamma og jeg var alene hjemme en søndags formiddag, og jeg må ha vært rundt 6-7 år. Søstrene mine var med pappa, og jeg fikk alene-tid med mamma. Og vi hadde laget oss et brett med ostepop og cola, og det var bare jeg hjemme og bare jeg skulle få. Jeg og mamma. Jeg bar ned brettet med to fulle cola-glass og skålen med ostepop, og da jeg kom til sofaen sølte jeg ut begge glassene. Jeg ble isnenede redd. Mamma kom ned, og forsøkte å skjule irritasjonen sin. Jeg sa: “Det e vel mer?”

Det hørtes ut som om jeg var redd for å ikke få brus. For å berge parten min. Mamma ble sint. og jeg husker at jeg forsøkte å forklare at det ikke var sånn ment. Det jeg mente var at det ville bli ekstra ille om jeg skulle få den aller siste brusen – uten at de andre skulle få – og jeg var så utakknemlig og ekkel at jeg sølte den ut. Klafsusen Ragni, Ragni med de lange armene, Ragni med lenger vingespenn enn høyde. Ekkel. Jeg manglet ordene, jeg klarte ikke å forklare mamma hva jeg mente, og det var kanskje det ekleste av alt.

Alt handler om å være på rett sted i rett tid. Det skremmer meg. Hvorfor har jeg hatt sånn flaks? Jeg har ingen ord, jeg søler bort det jeg får og jeg kan ikke forklare deg noe. Det gjør vondt i fingertuppene mine og jeg har striper i ansiktet. Om så jeg hadde ordene.. hvordan skulle du skjønne det? Du plukker hvite, små blomster fra hodet mitt, og tror på latteren min. Tror på meg.

Og akkurat i det jeg skal til å gi opp, gi meg over, gi meg hen, så drønner sangene våre over et høytaleranlegg som ikke kan spille så høy musikk som det gjør i dag, men det finner styrke i musikken og volumet skrur seg opp av seg selv, og jeg? Jeg synger med.

 

Lydspor: Lars Winnerbäck - Elegi

 

mørketiden

I begynnelsen var mørket.

Jeg likte meg selv bedre i mørket. Da. Før. Jeg lyver. Det er løgn.

Jeg liker meg selv stadig bedre, jeg blir stadig mer komfortabel med dette som handler om hvem jeg er. Jeg kjenner ansiktet og kroppen min igjen, det er sånn jeg ser ut. Jeg må leve med meg selv resten av livet, og det, selv om det er en fryktinngytende tanke, gjorde meg godt å innse det. Jeg må bare venne meg til meg selv.

Likevel. Det var noen ting jeg likte bedre før. Ikke minst ordene. Bare de riktige ordene. Et tungsinn så vakkert at å være lykkelig er helt uaktuelt. Jeg så på det og tenkte at jeg har skapt dette tungsinnet, og jeg så at det var vakkert. Jeg har mistet det. Og det er det tristeste av alt. Mørket mitt blekner. Jeg ser det stadig sjeldnere. Det hemmer meg, jeg fungerer på noen vis dårligere i dagslys. Det er ikke så rart det. Mange har det slik. Ildfluer, for eksempel, er helt fånyttes i dagslys. Stjerner og gatelykter likeså. Jeg mener ikke å omtale meg selv som en stjerne her, jeg sier ganske enkelt at mørket har sin verdi, og jeg tror min verdi – på noen måter – er tydeligst i øredøvende mørke.

Jeg vet ikke hva jeg kan brukes til i alt dette lyset.

Lydspor: Ani DiFranco – Comes a Time

 

“Hei”, sier jeg tilbake.

Jeg forsøker å si noe mer, men ordene sitter fast, ikke i hodet  og ikke i magen, men kanskje et sted i halsen. Jeg klarer ikke å presse dem opp, frem i ganen og ut av munnen. Jeg vet ikke hvordan de ville hørtes ut.  Jeg er redd for hvordan de høres ut. I dag er det nok best å hviske. Jeg kunne bare hviske før du kom, uansett. Jeg kunne bare rope da du dro.

 

Jeg vet at det ikke er farlig, men jeg er redd.

Jeg sier at jeg har drukket for mye kaffe, men tro du meg; det er ikke derfor jeg rister. Jeg blir så redd. Javel, så er det en grunnløs redsel. Og hva hjelper det?

Jeg leser om mennesker, vakre mennesker med rolige hender. De tar på seg en dongeribukse og en t-skjorte, så stryker de en hånd gjennom håret til sin elskede og er lykkelig. For resten av livet. De er ikke redd, de har ikke nervøse hender og diare. De mestrer sine liv. De roper aldri, de snubler ikke, de krangler ikke og de er ikke redd. De tar det som en selvfølge at gode ting skal skje med dem – og derfor skjer det gode ting.

“Sånne folk er kjedelig og uten lidenskap” bruker vi å si. Jeg vier meg her med en venninne som er så lik meg at det er en smule narsissistisk av oss å like hverandre så godt som vi gjør. Vi har masse lidenskap i oss. Når vi sier til hverandre “Du e jo sjuk i hauet!” så mener vi det, innerst inne, som et kompliment. Vi elsker lidenskapen i oss, vi lever på drama. Vi lyver så det renner av oss. Jeg elsker oss.

Men det er ikke sant, vi lyver. De er ikke alltid kjedelige, de som ikke også er redde. Det går an å sitte helt stille, og ikke  ha nervøse hender, og samtidig; ikke være kjedelig. Jeg vet at de finnes, disse menneskene, og jeg hater det.

I dag er jeg ikke så glad. Jeg lytter til triste sanger, og håper at de skal skru ned humøret mitt akkurat dit jeg vil ha det. Jeg setter sangen på repeat, jeg gjør ofte det. Da jeg bodde hjemme, brukte faren min å hate akkurat det.  Han kom løpende inn på rommet mitt, etter å ha røsket opp døra og dro seg i håret (seriøst) og ropte at jeg måtte sette på en annen sang før han gikk fra vettet. Jeg satt på gulvet, med alle platene mine rundt meg, og følte meg som en tenåring. Jeg elsket det.

Av og til kommer tungsinnet mitt så bardus på at jeg overrasker meg selv. Det er sol ute, strålende sol og ganske varmt, det ville nok vært litt ubehagelig hadde det ikke vært for en lett bris som stryker meg i håret. Det er lysere enn noensinne, solen har vært sterk her i nord i sommer. Jeg har ondt i øynene og vil ikke ha dette vakre været, disse lyse dagene, og all denne medgangen.

 

Lydspor: Nico – These Days

 

om kjærlighet

De sier at det var mye bedre før.

Det har de selvfølgelig helt rett i.  Det var alltid bedre før. Noe er bedre nå. Alt er annerledes enn før. Alt forandrer seg visst. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det.

Noen øyeblikk, noen hendelser, noen timer. De burde man kunne putte på glass, legge i sprit, fryse ned.  Det er nok best å gjemme dem. Tid er en jordbæris som smelter. Øyeblikk er glass som velter.

Den sommeren jeg var 12 år, leste jeg bøker om kjærlighet hele ferien. Jeg tenkte på den hele tiden, Kjærligheten. Jeg visste allerede da at jeg var heldig – at jeg var et elsket barn. Jeg visste imidlertid også at jeg ikke visste hva kjærlighet er. Den kjærligheten foreldrene mine har for meg, den har jeg ikke gjort meg fortjent til, og den er relativt umistelig. For ikke å forglemme navlebeskuende. Jeg er deres kjøtt og blod, de har kjent meg hele mitt liv, og bestemt at jeg skal finnes. Selvsagt elsker de meg. Og selvsagt elsker jeg dem. Jeg visste at jeg ikke visste hva kjærlighet er.

Den første gutten jeg  forelsket meg i, het Tommy. Jeg fikk nervøse hender av han, og jeg mistet ordene. Jeg gråt i et friminutt en gang i fjerde klasse, fordi Marit hadde sagt det høyt, foran alle, at jeg var forelsket i Tommy, og han hadde ropt ut “ÆSJ!”. Jeg gråt på do i hele storefri, så gikk jeg til frøken og sa at jeg var syk og måtte gå hjem. Jeg leste “Anne + Jørgen = sant” minst tretten ganger, og skjønte at Kjærlighet kan finnes også blant tolvåringer. Jeg var forelsket i Tommy i fire år. Jeg visste at jeg ikke visste hva kjærlighet er.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, hadde jeg for lengst skjønt at jeg ikke fortjente kjærlighet, og at dette med kjærester ikke var noe for meg. Å være forelsket handlet om hemmeligheter, lister, sanger og beundring på en replengdes avstand. Det var ikke virkeligheten, og jeg mistet litt interessen. Kjærligheten er jo, tross alt, ikke det viktigste her i verden. Det er musikk, det er kvinnefrigjøring, det er miljøvern og å plante trær. Jeg vet kanskje ikke mye om kjærlighet, men dette vet jeg, det er neppe det viktigste her i verden.

Da jeg møtte den første kjæresten min, slapp jeg alt jeg hadde i hendene og holdt bare ham. Det var slitsomt det, han veier minst nitti kilo. Jeg tror det var kjærlighet, men man kan aldri vite. Av og til blir det bare litt for tungt. Jeg tror ikke jeg har så mye mer å si om den saken.  Jeg er ganske sikker på at jeg lærte noe, men det var ikke noe om kjærlighet. Jeg visste ingenting om det da.

Før dere blir bekymret; Jeg har ikke tenkt til å avslutte dette innlegget med at nå, nå vet jeg.

 

Men jeg vet at noe skjedde underveis. Jeg drømte om kjærlighet da jeg var 12, jeg drømte om Kjærligheten. Og om hvordan den skulle være, og hvordan livet mitt skulle være. Etterhvert som jeg lærte noe om kjærlighet, i alle fall i trodde jeg at jeg gjorde det, så ga jeg slipp på noen av de drømmene. Jeg skulle ikke være for naiv, jeg skulle ikke være for romantisk, og jeg måtte fire på kravene. Kjærligheten, det visste jeg i alle fall, er ikke perfekt. Lidenskapen, det lærte jeg meg, er farlig. Og den er. Man kan miste livet sitt. Dette står jeg på, den dag i dag.

Jeg tror jeg har forandret meg. Ikke for deg, men for meg. Jeg var omsvøpt av beskyttelse, tepper av rasjonell lærdom som jeg elsket i så mange år. Jeg husker nå, noe av det jeg visste da jeg ikke visste noe om Kjærlighet. Jeg drømmer om ting jeg hadde slått fra meg og jeg har lagt listen høyere enn jeg klarer å hoppe. Jeg vet at vi kommer til å rive. Jeg er reddere enn noensinne. Jeg har glemt alt jeg har lært. Jeg er noe usikker på om jeg skal være takknemlig for det.

Uansett vet jeg ikke hvem jeg skulle ha rettet takknemlige følelser mot. Best å la være.

lydspor: Joni Mitchell – a case of you

 

Jeg er forelsket. Jeg skal til Paris.

Det er ingen hemmelighet.

Hemmeligheten er at det er akkurat slik jeg trodde det skulle være da jeg var tolv år gammel.