alle saker har to sider – minst. Hoppeslottgemalen – kap III

Altså – dette med å bo sammen. Som oftest bra, noen ganger utfordrende. Noen ganger (noen andre ganger) er det nærmest uutholdelig.

Han har blogget om meg, og jeg er fly forbanna.

Hvordan våger han? “Man må ikke være presis”, sier han, “når man blogger om virkelige hendelser”. Idiot.

Han skriver at han ikke fikk _lov_ til å barbere seg! Hør her da:

“I dag fikk jeg eksempelvis ikke lov til å barbere meg.

“Kan ikke du gjøre det i do”

- Gjøre det i do?, tenkte jeg. Det går da ikke an å barbere seg i do.

- Hva mener hun? Skal jeg fjerne det tjukke  skjegget mitt i blinde, med hodet hengende ned i doskåla?

Selv om jeg tenkte ‘forbanna drittkjerring’ valgte jeg å holde kjeft. Jeg skulle velge mine slag og dette var ikke ett av dem.

Hun så åpenbart ikke hvor absurd det var og ikke la meg fjerne ‘piasavakosten’ som raspet mot ansiktet mitt. Ei heller umuligheten av å gjøre det over toalettet. I mangel på en adekvat respons gikk jeg stille ut på kjøkkenet.

Nå skal det nevnes at forrige gang jeg barberte meg ble vasken (som da hadde midlertidige problemer med vanngjennomstrømningen) pottetett. Da ble jeg også henvist til toaletten, noe som medførte at jeg ikke barberte meg på 3 uker og derfor har den nevnte urskogen av et skjegg hengene fra kinnbeina.

Min bedre halvdel (hun er stortsett det) var nemlig frustrert. Hun hadde brukt store deler av gårsdagen til å skylle Plumbo ™, ned i alle avløp.

Ikke faen om hun ville ha et tonn med skjegg ned i de sterile rørene.”

Dette er hans versjon. Her er min.

Hver dag (!) plukker jeg opp hår fra han, i vasken og i dusjen. Vi har elendige rør, og de er tett nesten hele tiden. Han skyller aldri restene ned i vasken, men plukker dem heller ikke opp. Han har ikke vasket vasken eller dusjen en eneste gang. Han kaster alle matrestene i kjøkkenvasken og tømmer aldri sluket. Å tømme sluket er, som alle vet, den ekleste av alle ekle jobber. Jeg hater det! Men jeg gjør det. Jeg ofrer meg for et større gode, kan man kanskje si. Ja, jo, jeg vil nesten si det.

I går gikk jeg hjem fra arbeid klokken 1900, fikk trent litt og tatt en kaffe med tanten min, før jeg sprang hjem igjen. Jeg plukket opp en haug med hans klær (fem turer med armene fulle) og la ut på sofa-sengen i gangen, for at han skulle kunne sortere dem lettere. Jeg ryddet og vasket i tre timer, jeg skrubbet vask og dusj og bad og speil og do (spy og spy – den nest ekleste av alle ekle jobber) og gulver og vegger. Jeg brukte Plumbo i alle avløp og skrubbet så jeg svettet – langt mer enn på spinning-timen jeg kom fra.

Han sendte meg en melding klokken ti og spurte om jeg ble med å ta en øl. Jeg hadde gummihansker og treningsklær, og sa lett nei til det. Han kom hjem og la klærne sine på plass – det vil si vaskerommet.

Han gikk og la seg og lurte på hvorfor jeg var så trøtt og “surken”. I morrest våknet han og var grinete da jeg forsøkte å vekke ham. Han kom inn på badet og klaget på plassen. Han tok på seg linser og kastet pakningen på gulvet. To minutter før vi burde gå, sa han “Æ vil barbere mæ, det klør i ansiktet.” Jeg ba han om å gjøre det i dusjen, eller over do, fordi han har gått så lenge uten å barbere seg at han ville ha tettet vasken igjen – DAGEN ETTER AT JEG FIKSET DEN. Kunne han for helvette ikke ha barbert seg dagen før, hvis det er så forpult vanskelig å barbere seg i dusjen. Eller gjøre det jevnt og trutt hvis det MÅ være over vasken. Han furtet og kjeftet og gikk ut. Han holdt _ikke_ kjeft.

Jeg spurte om han var sur, og han glefset “Nei!”.

Jeg spurte om han skulle ha frokost, og han glefset “Æ e kvalm!”.

Jeg sa at han bare skulle barbere seg over vasken, at jeg ikke orket at han skulle være sur og irritert på meg. Han sa at han ga fan, og så kranglet vi og kjeftet på hverandre hele veien til arbeide.

Hans versjon, min versjon. Ingen av dem er vel helt sannheten. Begge er sanne.

Dette med å bo sammen.. kanskje hadde det vært enklere om vi var så rike at vi hadde et stort bad, hver vår vask, hver vår dusj, alle strengt atskilt fra hverandre. Men jeg hadde savnet beskjedene han skriver til meg i duggen på glassdørene til dusjen. Og når vi danser til nattradioen mens vi pusser tennene.

lydspor: Eric Clapton – Promises

 

svar på et spørsmål

Fordi jeg er redd.

Ikke hele tiden. Av og til er jeg så modig at jeg imponerer meg selv, og jeg kan se det på meg, jeg ser det i speilet, i øynene mine, de gnistrer, jeg ser det på brystene mine, de strutter, jeg ser det på de lette føttene mine og hendene, med furer i.  Mine arbeidssomme, modige hender. De som vil og tør, de fyker over tastaturet, knar brøddeig som om de hadde åtte munner å mette. De med fingre som peker på den nakne keiseren, han som ingen ser, de som feller trær og kveler fluer fortred og er så sterk at de tar alle i hanbak, til og med terje i syvende.

Jeg liker å være modig. Men det er så fryktelig slitsomt. Og forpliktende. Kanskje mer enn noe annet, er det å være modig en svært forpliktende egenskap.

Det er lettere å være feig, eller i det minste litt redd av og til. Kjære Gud, det synes jeg i anstendighetens navn du skulle unne meg! Når jeg er redd så er jeg veldig effektiv. Jeg arbeider. Jeg vasker benkene, særlig benkene! jeg vasker også klær, og gulv, og en gang vinduet mitt. Jeg rydder og rister puter og sånn, men aller mest vasker jeg benkene. Det er ingen smuler igjen på de nå. Ingen tørre, ingen mye.

lydspor: Lars Saabye Christensen – Jubel

 

Feministisk Fredag

Man leser de latterligste ting.

Ofte er det irriterende, ofte provoserende, av og til til å eksplodere av. Av og til får man imidlertid et rush av tilfredsstillelse av å lese latterlige meninger, fordi man i alle fall kan trekke et lettelsens sukk og tenke at “Ah! Jeg er kanskje ikke det aller mest intelligente av mennesker, jeg søler og knuser og jeg er langt fra perfekt; men jeg er i alle fall ikke SÅ idiot!”

Noe av den ovennevnte forsøkt beskrevne sinnstemning befinner jeg meg i etter å ha lest denne artikkelen i Dagbladet (jeg vet, jeg vet, hold deg unna dagbladet, men jeg klarte ikke å la være).

Denne filmregisøren (burde jeg vite hvem det er?), Lars Jacobsen (og ja; det er helt bevisst ikke å bruke de spennende mellomnavnene hans), advarer altså mot det han kaller en “angiverstat”. Bakgrunnen er ganske enkelt og kort fortalt at det etter den nye straffeloven skal bli straffbart dersom man vet om at det utøves vold, og unnlater å melde fra om det. Dette reagerer filmregisør Jacobsen på, og trekker sammenligninger til science fiction-romanen “Fahrenheit 451″.

Som skrekkeksempel, på hvor galt det virkelig kan gå, beskriver Jacobsen følgende scenario;

 ”Du vet at din beste venninne blir slått av sin ektemann. Venninnen din har fortalt deg dette i fortrolighet, og hun bruker deg som støtte og utluftingskanal. Du sier til henne, som de fleste ville sagt, at hun må gå ut av forholdet, at hun må anmelde mannen. Men hun vil ikke, hun er glad i ham, og mener han kan forbedre seg. Du har kjent henne i mange år og har ikke samvittighet til å rapportere det. Men ifølge den nye loven er du forpliktet til, som beboerne i marerittframtidssamfunnet, å skrive brev til politiet og legge det i en postkasse.”

 Eh… javel. Dette er altså “marerrittfremtidssamfunnet”.

Hvor påtalemyndighetene faktisk får vite om at kvinner blir banket opp av sine ektemenn, kan straffeforfølge saken og fremstille dem for retten – uten at fornærmede, offeret i saken på noe som helst tidspunkt er tvunget til å si ifra om saken, anmelde sin mann eller ta stilling til noe skyldsspørsmål. Og dette er galt fordi…? Dere har kanskje skjønt det, men jeg sier det likevel. Jeg synes ikke det er galt. Jeg synes det er bra. I saker om vold i nære relasjoner, er det særlig vanskelig for offer og dets familie å melde fra om saken, nettopp fordi det dreier seg om et menneske de med all sannsynlighet er glad i, en av deres nærstående, og som de frykter. Denne kombinasjonen gjør det til et nesten uoverkommelig hinder å skulle melde fra om og bryte ut av et voldelig forhold. Det vet vi. Derfor er det ikke lenger nødvendig for politiet å ha en anmeldelse fra fornærmede for å straffeforfølge en sak om vold i nære relasjoner. Det handler om å verne et offer, og spare det for ytterligere belastninger med saken.
Jeg er for. Noen mot?

Videre er det også slik at av en eller annen grunn er et løfte om forbedring i saker om vold i nære relasjoner ofte brukt som en unnskyldsgrunn for straffegjerninger som allerede er begått. Dette er helt unikt for slike saker. Du hører sjelden eller aldri det bli brukt som et argument at selv om en person innrømmer å ha ranet en bank, så er det i orden, han skal ikke straffeforfølges – fordi han lover at det aldri skal skje igjen. I norsk rettspraksis er det til og med slik at det i saker om vold i nære relasjoner blir omtalt som en “formildende omstendighet” dersom fornærmede og gjerningsperson er forsonet etter voldsutøvelsen. Hensynet bak er at straffegjennomføringen ikke skal være til “hinder for forsoningen”. Forstå det den som kan. Her kunne det vært fristende å si at fornærmede måtte få mer tid på seg til å tenke seg godt om, og til å komme seg for helvette vekk – men det ville provosert så mange, så det skal jeg ikke si. Jeg skal heller si at privat tilgivelse ikke er tilstrekkelig for å slippe sanksjoner fra det offentlige. I tillegg skal jeg si at det er ikke bra å legge et slikt utilbørlig press på det offer som er utsatt for en vold fra en nærstående – bare kunnskapen om at det kan virke formildende er et press for slik forsoning i seg selv. Den nye straffeloven bidrar til at dette presses minker noe. Jeg er for. Noen mot?

Vold i nære relasjoner er en enorm utfordring, og det er mange oppgaver som gjenstår. Denne regjeringen har imidlertid hatt et sterkere engasjement for saken enn noen annen regjering noensinne. Med justisminister Storberget i spissen har de banket gjennom saker i Stortinget som kvinnebevegelsen har hatt som paroler i 8. mars-tog i mange tiår. Jeg er for. Noen mot?

lydspor: Ani Di Franco – Gratitude

 

Tordenveien

Jeg har lyst til å stjele ordene dine.

Det jeg liker best med å stå opp tidlig og gå til kontoret før alle de andre menneskene har sluppet sin første morgenfjert, er ensomheten. Eller, det blir ikke riktig. Aleneheten, er det jeg mener. Jeg elsker folk, og jeg elsker å være den eneste jeg vet om i en stor folkemengde. Jeg elsker å se på folk, og se at de er vakre. Jeg elsker å se på dem, og se dem, og skjønne hva de sier til hverandre, og om de for eksempel er sinte. Du skjønner ikke språket de snakker, kanskje hører du ikke engang stemmen deres, tonefallet eller tempoet, men du skjønner at de er sinte. Det ser du på dem. I går, for eksempel, gikk jeg forbi en kafé, og bak skitne glass satt det en jente og slo opp (sier man ennå det? “slå opp”? ”gjøre det slutt”?) med kjæresten sin. Det gikk ikke, og det var trist, og hun var alt for pen. Jeg så fort bort, og gikk videre. Menneskene er de vakreste av alle.

Av og til er det imidlertid deilig at det ikke er så mange av dem. Det er ikke akkurat det at det ikke kan være noen, men det er deilig at det er få. Og tidlig om morgenen er det sånn. Få folk, og deilig at det er få folk. Og vi som er der, vi er med i et slags secret society. Hvorfor finnes det ingen gode norske uttrykk som tilsvarer det engelske “secret society”? ”Hemmelig klubb” er definitivt ikke bra nok. Så la oss, selv om det i utgangspunktet byr meg imot å bruke engelske uttrykk, for anledningen bruke dette engelske uttrykket “secret society”.

Står du opp tidlig nok om morgenen, blir du automatisk en del av et slikt secret society. De eksisterer ikke lenge, bare noen timer av gangen. Gatene er nesten tomme, men vi som er der, er med i samme klubb, vi har en hemmelighet. Den er kanskje ikke veldig spennende eller eksepsjonell, men den er forbeholdt oss, vi som er der når disse timene passerer. Og kanskje skjedde det noe ekstraordinært i et av disse tidlige treffene, i vår egen breakfast club, forbeholdt oss som ikke har spist frokost ennå, kanskje skjedde det noe og kanskje gjorde det ikke det.

Det  får du aldri vite, for du var ikke der. Og det er dette som gjør at jeg elsker det. Hemmeligheten, det magiske ligger ikke i det som skjer, men i det at det bare er vårt. Uansett hva som skjer, lite eller stort, så er det bare vårt. Og hvis du ser nøye etter, er det magi i det.

Jeg stod i favorittkrysset mitt en slik hemmelig morgen (det var i går, men det høres så prosaisk ut “i går”, liksom, nei la oss heller kalle det “en slik hemmelig morgen”, eller muligens “en av disse hemmelige morgenene”). Trafikklyset er skjevt, og jeg vet hvorfor, det har med HoppeslottGemalen å gjøre. Han klatret opp i det, og så falt han ned. Manglende tro på egen dødelighet er det farligste som finnes. Muligens også det vakreste.

Dersom du ikke vet at det trafikklyset står på skrå, merker du det kanskje ikke. Jeg vet, og jeg stanser og ser på skråningen hver morgen. Men ikke si det til han, da blir han bare så innbilsk og tror at han er alt jeg tenker på. Jeg stod der, og ventet på grønn mann. Det kom en vind, og da får jeg alltid lyst til å lette. Å bli med vind. Vind, gamle venn – kom ta meg med. Men jeg lettet ikke, jeg er ikke så lett, jeg er ikke så flyktig, jeg blåser ikke bort. Jeg står støtt.

Alt vinden gjorde, var å gi meg en gåsehud, opp langs armene i jakken som er mer vår enn det er i Tromsø nå, og huden i halsen nuppet seg og jeg frøs litt. Når jeg fryser, så gjesper jeg, særlig om morgenen i sola, og det var sol nettopp denne morgenen. Jeg gjespet. Og gjesping er en aktivitet som, det vet dere vel, er svært smittsom. Verre enn latter, verre enn influensa med alle slags dyrefornavn, verre enn hikke og gråt og all verdens kjønnssykdommer smitter gjesping.

Mannen bak rattet i den røde bilen som kjørte forbi meg gjespet, han møtte blikket mitt og gjespet, og måtte konsentrere seg masse for å holde øynene åpen, for det må man når man kjører bil, og på andre siden av gaten stod det en dame og hun så på mannen bak rattet som gjespet og jammen gjespet ikke hun og, og bilen passerte og på andre siden av gaten, tvers over, mellom damen som gjespet og meg, stod det en annen dame, og hun  gjespet også, høyt og lenge, jeg er sikker på at det var en gjesp med lyd, og hun gikk over gaten og stakk hendene i lommen, og gikk forbi to russ, som satt i sola og så ganske så sliten ut, men de hadde sol i ansiktet begge to og hun ene hadde en sigarett i munnviken og de gjespet de og, og i vinduet på kaféen som etter et år her i Tromsø har blitt min kafé satt det en mann, og han drakk kaffe, leste avisen og gjespet og jeg tenker;

å redde verden kan da umulig være en uoverkommelig oppgave?

lydspor: Lars Winnerbäck – Elegi

 

For til syvende og sist er det så mange som vil dra deg ned på jorda, det trenger du ikke meg til.

De står rundt deg, alle som en, og drar i deg, holder deg litt tilbake. Du er som den store ballongen i opptogene på fjernsyn, og alle har en tråd i deg, for at du skal holde deg på jorda og ikke lette. Det trenger du ikke meg til. Det er ikke min jobb.

Så jeg skal heller løfte deg, og være sammen med deg om de vidløftige tankene og vi skal ikke bare ha nesa i sky, vi skal ha hele hodet der oppe, på andre siden av skyene, eller på begge sider av skyene, heter det nå. Vi skal drømme større enn de andre, jeg blåser på ballongen, vi skal definitivt ikke ha begge føtter godt planta på jorda. De som har det står stille. Jeg vil fly. Jeg vil at vi skal fly, nå heter det ikke “jeg” lenger, nå heter det “vi”, eller kanskje “oss”.

Det finnes de morgenene når man våkner med svarte, vertikale striper nedover kinnene. Krigsmalingen sitter igjen, selv om krigen nå er over (de snille de har tapt). Det er ikke så farlig.

Vi skriver dikt i doggen på speilet, og etterpå spiser vi sukkerspinn. Ingen kan være nedmuntret når de har sukkerspinn.

 

lydspor: Leonard Cohen – Everybody Knows

 

frk. Selvsentrert rir igjen

Hver gang jeg hører en sang jeg liker, så tenker jeg at den egentlig handler om meg.

Selvsagt gjør den det. Og mannen (…) som er tekstforfatter og vokalist, han har sett meg, og han vet at jeg fins selv om vi kanskje aldri har møttes. For sånn er det jo. Jeg har et hjerte av snö og jeg tilhører lyset, i meg er allting blått og jeg er born to run og det spiller ingen rolle hva du gjør, jeg vil alltid være fri. Du kan i alle fall spare deg bryet med å slå på lyset og å rope ut navnet mitt – jeg hører ikke på deg uansett.

 

Vidvandre

Hver gang jeg får ferie, virker det som om jeg alltid har hatt ferie.

Ikke i begynnelsen, når man pakker og stresser med å bli ferdig på arbeid, finne ut når man skal dra og når man rent faktisk drar. Men akkurat når man merker at man har ferie, og kan sove lenge, akkurat i det man skal til å sette pris på ferien, kommer man inn i feriemodus – og da virker det som om man alltid har hatt ferie! Og da glemmer man kanskje å sette pris på tiden, smaker ikke på muligheten til å sove lenge, eller spise lang frokost og gå på tur, lese bøker og drikke vin. Man glemmer å be for englene, og englene glemmer å be for en.

Og motsatt; i det ferien er over, så virker det som om man aldri har hatt ferie! Jeg kjenner meg ikke uthvilt overhodet. Jeg er utslitt. Og jeg kan ikke huske å ha hatt anledning til å ha noen kvalitetstid med søstrene mine eller vennene mine eller HoppeslottGemalen eller noen ting som helst. Schwopp – borte.

På noen måter er det sånn med deg og. Når du kom inn i livet mitt så virket det som om du alltid hadde vært der. Du hører til, det er naturlig. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville være uten, og jeg husker ikke hvordan det var før. Jeg vet at det var ekte, og jeg vet at det var fint. Jeg hadde jo gode dager.

Jeg er lettskremt. Jeg er redd for å være sammen med noen, jeg er redd for å være alene, jeg er redd for ikke å satse, jeg er redd for å få for mye hverdag, for fort, jeg er redd for å tape, men jeg er også redd for ikke å vinne og jeg er mest redd for ikke å tørre å forlate konkurransen. Du, later det til, er ikke redd for noe. Jeg vet ikke akkurat om det er bedre.

Jeg har ikke lenger tilgang til hemmelighetene. Det gjør meg trist. Og jeg elsker å være trist, jeg elsker å lengte.

Det er så mange av menneskene som ikke aner hvordan det er å lengte. Hvor deilig følelsen av savn er. Jeg ser dere, og dere smiler og drikker kaffe latte og syns det er helt fantastisk. Dere ser ikke at det bare er kaffe med melk. Dere vet ikke at lengselens hus ikke har noen vegger. At de er revet av sjømenn, som lengter etter havet. Lengselen starter ingen sted, og den er undeløs. Det gjør vondt, og ibux hjelper ikke.

Likevel er det vanskelig å slippe den. Det innebærer jo at jeg må leve i mitt liv.

Og det er farlig, det. Jeg kan komme til å dø, og leve.

 

Lydspor: Leonard Cohen – The Partisan

 

Mennesker foran maskiner

Det med å bo noen er rart, koselig, skremmende og trygt.

Det fineste er jo det der med å ha noen å våkne med og noen å sovne med, og noen som gjør at jeg spiser lørdagsfrokost og søndagsbrunsj og dere vet! All den jazzen. Dere vet.

Det med at det er noen der når jeg kommer er også fint. At jeg roper “Hei!” og noen svarer. Jeg brukte å hilse når jeg kom hjem før og, men det var ikke så mange som svarte, kan man si. I alle fall ikke høyt.

Det som imidlertid er litt rart, er at jeg ikke kan velge. Jeg kan aldri si “I dag vil jeg bare være alene og sove, så det passer ikke, men vi tar det igjen i morgen, søte venn, da skal vi være ekstra mye sammen, og gå tett inntil hverandre, vi skal sitte på samme side av bordet, selv om det blir ubalanse, vi skal danse midt i gaten selv om det ikke sømmer seg og jeg skal kysse deg, i nakken og på armene, på kinnet og på magen. Du skal smile og kysse meg, i den gropen på halsen min, på brystene og rundt navelen, og jeg skal elske deg, jeg lover, men ikke i dag, er du snill, i dag er jeg så trøtt, jeg vil bare sove, og sove er en enmannsaktivitet.” 

Det fins ikke lenger. Det er alltid noen som har lov til å være hjemme hos meg. Altså, noen i tillegg til meg. Akkurat det er noe man må vende seg til. Jeg skal ikke lyve for dere, dette må jeg venne meg til. Også merker jeg at jeg – på tross av hva man tidligere har trodd – er nokså huslig av meg. Det vil si, ” huslig” er muligens en overdrivelse – men jeg har visse standarder. For eksempel er jeg, i likhet med mamma, opptatt av at det må være oksygen i rommet der jeg oppholder meg! En slik mangel på surstoff, er noe som, later det til, gutter er helt uanfektet av.

Jeg gikk hjem fra jobb, jeg småsprang, fordi jeg visste at noen ventet på meg og jeg lengtet litt. Jeg gikk ned gata mi, og inn porten der jeg bor, jeg vurderte å ringe på men jeg unnlot det, jeg ville faktisk overraske litt, og kanskje ville jeg spare deg fra å måtte reise deg? Så jeg fant frem nøklene mine og låste meg inn, jeg sprang opp trappene og gikk inn døra mi, nei nå heter det vår, døra vår, og ropte “hallo?”.

Jeg fikk ikke noe svar. Det var et mørke der inne, dagslyset virket ikke som om det angikk livet i leiligheten. Ei heller frisk luft. Jeg holdt på å besvime da jeg fikk summet meg og lukket døra bak meg, det var overhodet ikke noe oksygen i rommet, det luktet søvn og gamle matrester, øl, død og faenskap der inne. Det var en ubehagelig varme, en dunkel stemning som, sammen med luftkvaliteten best kan beskrives som trykkende. Det var høye lyder, men de kom ikke fra mennesker. Skarpe skytelyder og harde smell, og innimellom stønn og utrop. Jeg prøvde meg igjen med et forsiktig “hallo?”, men heller ikke denne gangen fikk jeg svar. Det ble imidlertid masse mer lyd, så et høyt smell, så sa en mannsstemme “helvete og!”.

Mine damer og herrer, dere har selvsagt allerede skjønt det, men det dreier seg altså om Playstation.

Og om Hoppeslottgemalens evne til å forsvinne inn i den, og ikke høre noe annet. Jeg eksisterer ikke når Playstation gjør det. Jeg har gitt playstationen (?) navn. Hun heter Ursula. Gemalen liker henne, men det er meg han elsker. Jeg vet jo det. Selv om det ikke alltid gjør at det er greit at Ursula eksisterer.

Jeg gikk videre inn i leiligheten, og der stod det ølflasker og tomme potetgullposer lå og fløt, det stod matrester på benken og Gemalen satt sammen med en kompis og så på reprisen (!!!) av det spillet de nettopp hadde spilt mens de lo godt og forbannet de feilene de hadde gjort som hadde ført til at de nå døde, allerede på førstebrett.

Rett skal være rett; Gemalen spratt opp, kysset meg og spurte om dagen min. Han var også litt full, og ble veldig kjærlig med en gang. I tillegg hadde han sagt  at kompisen skulle komme, og at de skulle spille PS2 (jeg vet hva det er nå) og innlede påskeferien. Jeg var forberedt. Så jeg kysset Gemalen og sa at dagen hadde vært dritt men det var godt å komme hjem (LØGN!). Så åpnet jeg en øl og satte meg ned med dem.

Og her kommer det interessante. Jeg er kvinne, og ikke nok med det; Jeg er min mors datter. Det er ikke tvil. Jeg følte et helt sykelig behov for å a: lufte, b: trekke for gardinene, c: putte potetgullet i skåler – ikke poser!!!, og d: sette inn mat i kjøleskap og klær i klesskap. Det er jo ikke sunt. Han er gutt, jeg er jente. At det er en viss forskjell, var jeg forberedt på. Jeg visste IKKE at det var så dramatisk. Jeg syns man burde få en advarsel. Aller mest kanskje mot Playstation.

Jeg er redd henne, og jeg er redd fjernsynet og. Det er stort og svart og man kan lett komme til å ødelegge den hvis man søler på den eller mister noe på den eller hva som helst! Når hun kom i hus var Gemalen så glad og oppspilt i ansiktet at jeg krympet meg, jeg tenkte at det umulig kunne stemme, men at det virket litt som om han likte fjernsynet bedre enn meg, og mye bedre enn for eksempel den gamle kaffetrakteren min. Det liker jeg ikke. 

Jeg blir redd, jeg begynte å gråte, og vi dro ut kontakten for sikkerhets skyld. Så inngikk vi en pakt. Den pakten heter ”Mennesker før maskiner”. Og det er viktig.

Mennesker før maskiner, folkens. Ikke frokost-tv til lørdagsfrokosten, men aviser. Da kan vi lese spørsmålene høyt for hverandre, også kan jeg late som om du svarer rett av og til, eller jeg kan jukse litt og få seieren. Alt etter som – det har med dagsform å gjøre. Vi skal ikke spille guitar hero, vi skal spille gitar! Vi skal ikke spille sing star, vi skal synge! Allsang, ofte helt på grensen til det uansvarlige. Og hvis du vil, skal jeg lære meg Di derre og postgirobygget og all den driten vennene dine spør om på vorspiel, hvis det er det som skal til. 

Så lenge jeg vet at du vil spørre om jeg kan synge ‘the times they are a-changing’ og ’famous blue raincoat’. På norsk.  

Mennesker før maskiner.

Selv om det jo er noen ting som er fint da. Mobile telefoner, for eksempel. Og min spiller musikk og. Når jeg hører på musikk og den sangen jeg har som ringetone bare for HoppeslottGemalen, kvepper jeg til. Det er ikke du som ringer, jeg er jeg som lytter. Men en gang kommer de tingene der til å skje samtidig, og jeg gleder meg! Det kommer til å bli en sånn ting som de sier nesten aldri skje. Det de ikke vet er at det skjer – hele tiden, nå!

Herregud hvor dumme de er.

 

Lydspor:  Lars Winnarbäck – Elegi

 

Nei, jeg tok feil! Heldigvis.

 

Jeg tror bestemt at jeg er trist i dag.