Det var en gang for omtrent tusen år siden, at jeg bodde i Bergen.

Det verste med å bo i Bergen var at det aldri var snø der. “Aldri” betyr i dette tilfellet, slik som i alle tilfeller, nesten aldri. “Aldri” betyr nesten aldri noe annet enn “nesten aldri”, alle vet jo det.

Det beste med Bergen var at når det kom snø (nesten aldri!), så var den magisk.  De gangene jeg lusket meg ut fra universitetet,  og så at det hadde det snødd litt, litt våt og kram snø, da ble det magisk. Og selv om det meste allerede hadde smeltet bort, så lå det nok på den ene bilen ved røykeskuret til at jeg kunne lage en middels stor snøball, som var kram, hard, og så perfekt som du kan få den. En av disse magiske gangene, hvor jeg plukket opp sneen og lagde en snøball, lagde jeg musikk. Det hele var tilfeldig.

Jeg hadde ikke en bestemt mening med det når jeg begynte å kaste på denne magiske snøballen, fra den høyre hånda, til den venstre. Og så tilbake igjen. Helt i takt med rytmen på “Ingrid Bergman”, som stod på repeat på mp3-spillern min. Den var rød, og hadde plass til omtrent 50 sanger. Nå spiller jeg stort sett musikk på telefonen min.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde kastet snøballen frem og tilbake, helt i takt med Ingrid Bergman, fire sanger på rad. Uten stopp, og jeg ble glad og veldig spent, og plutselig ble hvert kast mye viktigere. Hvor lenge kunne det vare at man kaster en perfekt snøball frem og tilbake uten at det skjærer seg? Ikke lenge, det skjønner alle.

Jeg ble med ett kjemperedd for å miste den Perfekte snøballen i bakken, og konsentrerte meg og fortsatte kastingen, stadig i takt med Ingrid Bergman. Jeg kunne ikke stoppe for de røde mennene, så jeg måtte unngå alle kryss, og jeg gikk de merkeligste veier, og jeg så ikke hvor jeg gikk, øynene mine var opptatt, de så på en Perfekt snøball som ble kastet perfekt, frem og tilbake.

Dette gikk ikke upåaktet hen i Bergens gater hvor det (nesten) aldri snør. Etter kun kort tid merket jeg at ungene pekte på meg, de lo, de jublet, de var begeistret og var det som unger er før de lærer seg hva som kan skje og hva som ikke kan skje, før de lærer seg å bli  det som heter “lamslådd” når de voksne er det, glad når de som ikke er voksen er det. Til og med de voksne løftet imidlertid blikket, og de rynket brynene, de så på meg, og voksne skjønner ingenting, men noen av dem er snill, og de smilte til meg, men jeg så det ikke, blikket mitt var festet helt og holdent på den Perfekte snøballen.

Den ble formet i hendene mine når jeg kastet den fra den ene siden til den andre, og den ble forgylt av sola når den var i lufta, på tur fra den ene siden til den andre. Og ungene fulgte med, de så at jeg nå eide en magisk Perfekt  gullball, og at den ble kastet opp i lufta i takt med Ingrid Bergman, og de heiet på meg. De heiet og ropte, de ville ha meg til å kaste den høyere, og gå raskere, og jeg gikk omveier for ikke å kom hjem for tidlig, og gullballen fløy høyere, høyere. Over statuene, over trærne, mellom hustakene, den blinket inn kjøkkenvinduene til menneskene som bor i de øverste leilighetene, og de voksne trakk for gardinene, fordi de de trodde det var sola de fikk i øynene, men ungene så at det var en magisk Perfekt gullball som føyk forbi vinduene, og de sprang ut i gata, og snart var hele Bergen by full av unger med gullballer i øynene, og de kastet den fra den ene siden til den andre, helt i takt med Ingrid Bergman. Og de ropte “Høyere! Høyere”, og jeg, hun som hadde laget denne magiske Perfekte gullballen, jeg som hadde kastet den høyest av alle og vekket alle barn, jeg oppfylte ønskene deres, jeg kastet den høyere, høyere, høyere. Den fløy over taubanen som går opp til Ulriken, og turistene som stod der inne skjønte ingenting, turister skjønner ingenting, ja, bortsett fra de små, men de ser så lite fra taubanen for vinduene er plassert så høyt opp at bare de voksne kan se, Gud, så bortkastet, de som har sett så mye fra før, og gullballen fløy over fjellene, over regnbuene, over solene, opp blant dragene og til Nordlyset. Så datt den i bakken og gikk i tusen knas. Og snøen smeltet, men det ligger gullspor og stjernestøv mellom all brosteinen, og det er det bare jeg som vet.

 

Lydspor: Billy Bragg – Ingrid Bergman

 

Nordaførr – høstvise

Jeg har bestandig elsket høsten, og det gjør jeg også i dag.

Det brenner i kinnene mine, sånn som jeg hater. Det var kaldt ute, men kaffen er varm og kontoret og, så nå brenner kinnene mine,  og det klør, det kjennes ut som soleksem. Jeg brukte å hate det. Nå gjør det meg glad, tror jeg, og det gjør meg trist. Melankolsk og vemodig.

Melankolien er passe stor. Fyller meg (selv) fra topp til tå. Det fantes et tid da vi var måneskinn, og av måneskinn gror ingenting. Det er i alle fall det jeg er blitt fortalt, men det er løgn. Det vokser små, hvite blomster, og du må komme helt nær for å se det, og langt, langt der borte, i horisonten, der står det en idiot og roper; “Av måneskinn gror ingenting!”, og på hodet mitt er det små, hvite blomster. Det er ikke morsomt, hvis det er det du tror.

Det er grusomt. I går gråt jeg, jeg hadde en krig inni meg, og det kan ingen forstå. Ikke hundre prosent, ikke engang litt. Det er en krig i hjertet mitt og i hodet mitt, og jeg er vinner og taper hver dag. Jeg skulle ønske jeg fant ordene som kunne forklare det, jeg har lært meg en ting, om ikke annet; alt blir enklere når jeg finner ordene. Jeg har så mange ord, flere enn noen mennesker jeg kjenner, tror jeg, og likevel mangler jeg så mange, mange flere enn for eksempel deg eller nyhetsreportere eller Moland og French, Odd Børretzen og endog Torbjørn Jagland.

Den første gang jeg kan huske at jeg manglet ord, var da mamma og jeg var alene hjemme en søndags formiddag, og jeg må ha vært rundt 6-7 år. Søstrene mine var med pappa, og jeg fikk alene-tid med mamma. Og vi hadde laget oss et brett med ostepop og cola, og det var bare jeg hjemme og bare jeg skulle få. Jeg og mamma. Jeg bar ned brettet med to fulle cola-glass og skålen med ostepop, og da jeg kom til sofaen sølte jeg ut begge glassene. Jeg ble isnenede redd. Mamma kom ned, og forsøkte å skjule irritasjonen sin. Jeg sa: “Det e vel mer?”

Det hørtes ut som om jeg var redd for å ikke få brus. For å berge parten min. Mamma ble sint. og jeg husker at jeg forsøkte å forklare at det ikke var sånn ment. Det jeg mente var at det ville bli ekstra ille om jeg skulle få den aller siste brusen – uten at de andre skulle få – og jeg var så utakknemlig og ekkel at jeg sølte den ut. Klafsusen Ragni, Ragni med de lange armene, Ragni med lenger vingespenn enn høyde. Ekkel. Jeg manglet ordene, jeg klarte ikke å forklare mamma hva jeg mente, og det var kanskje det ekleste av alt.

Alt handler om å være på rett sted i rett tid. Det skremmer meg. Hvorfor har jeg hatt sånn flaks? Jeg har ingen ord, jeg søler bort det jeg får og jeg kan ikke forklare deg noe. Det gjør vondt i fingertuppene mine og jeg har striper i ansiktet. Om så jeg hadde ordene.. hvordan skulle du skjønne det? Du plukker hvite, små blomster fra hodet mitt, og tror på latteren min. Tror på meg.

Og akkurat i det jeg skal til å gi opp, gi meg over, gi meg hen, så drønner sangene våre over et høytaleranlegg som ikke kan spille så høy musikk som det gjør i dag, men det finner styrke i musikken og volumet skrur seg opp av seg selv, og jeg? Jeg synger med.

 

Lydspor: Lars Winnerbäck - Elegi

 

mørketiden

I begynnelsen var mørket.

Jeg likte meg selv bedre i mørket. Da. Før. Jeg lyver. Det er løgn.

Jeg liker meg selv stadig bedre, jeg blir stadig mer komfortabel med dette som handler om hvem jeg er. Jeg kjenner ansiktet og kroppen min igjen, det er sånn jeg ser ut. Jeg må leve med meg selv resten av livet, og det, selv om det er en fryktinngytende tanke, gjorde meg godt å innse det. Jeg må bare venne meg til meg selv.

Likevel. Det var noen ting jeg likte bedre før. Ikke minst ordene. Bare de riktige ordene. Et tungsinn så vakkert at å være lykkelig er helt uaktuelt. Jeg så på det og tenkte at jeg har skapt dette tungsinnet, og jeg så at det var vakkert. Jeg har mistet det. Og det er det tristeste av alt. Mørket mitt blekner. Jeg ser det stadig sjeldnere. Det hemmer meg, jeg fungerer på noen vis dårligere i dagslys. Det er ikke så rart det. Mange har det slik. Ildfluer, for eksempel, er helt fånyttes i dagslys. Stjerner og gatelykter likeså. Jeg mener ikke å omtale meg selv som en stjerne her, jeg sier ganske enkelt at mørket har sin verdi, og jeg tror min verdi – på noen måter – er tydeligst i øredøvende mørke.

Jeg vet ikke hva jeg kan brukes til i alt dette lyset.

Lydspor: Ani DiFranco – Comes a Time

 

“Hei”, sier jeg tilbake.

Jeg forsøker å si noe mer, men ordene sitter fast, ikke i hodet  og ikke i magen, men kanskje et sted i halsen. Jeg klarer ikke å presse dem opp, frem i ganen og ut av munnen. Jeg vet ikke hvordan de ville hørtes ut.  Jeg er redd for hvordan de høres ut. I dag er det nok best å hviske. Jeg kunne bare hviske før du kom, uansett. Jeg kunne bare rope da du dro.

 

Jeg vet at det ikke er farlig, men jeg er redd.

Jeg sier at jeg har drukket for mye kaffe, men tro du meg; det er ikke derfor jeg rister. Jeg blir så redd. Javel, så er det en grunnløs redsel. Og hva hjelper det?

Jeg leser om mennesker, vakre mennesker med rolige hender. De tar på seg en dongeribukse og en t-skjorte, så stryker de en hånd gjennom håret til sin elskede og er lykkelig. For resten av livet. De er ikke redd, de har ikke nervøse hender og diare. De mestrer sine liv. De roper aldri, de snubler ikke, de krangler ikke og de er ikke redd. De tar det som en selvfølge at gode ting skal skje med dem – og derfor skjer det gode ting.

“Sånne folk er kjedelig og uten lidenskap” bruker vi å si. Jeg vier meg her med en venninne som er så lik meg at det er en smule narsissistisk av oss å like hverandre så godt som vi gjør. Vi har masse lidenskap i oss. Når vi sier til hverandre “Du e jo sjuk i hauet!” så mener vi det, innerst inne, som et kompliment. Vi elsker lidenskapen i oss, vi lever på drama. Vi lyver så det renner av oss. Jeg elsker oss.

Men det er ikke sant, vi lyver. De er ikke alltid kjedelige, de som ikke også er redde. Det går an å sitte helt stille, og ikke  ha nervøse hender, og samtidig; ikke være kjedelig. Jeg vet at de finnes, disse menneskene, og jeg hater det.

I dag er jeg ikke så glad. Jeg lytter til triste sanger, og håper at de skal skru ned humøret mitt akkurat dit jeg vil ha det. Jeg setter sangen på repeat, jeg gjør ofte det. Da jeg bodde hjemme, brukte faren min å hate akkurat det.  Han kom løpende inn på rommet mitt, etter å ha røsket opp døra og dro seg i håret (seriøst) og ropte at jeg måtte sette på en annen sang før han gikk fra vettet. Jeg satt på gulvet, med alle platene mine rundt meg, og følte meg som en tenåring. Jeg elsket det.

Av og til kommer tungsinnet mitt så bardus på at jeg overrasker meg selv. Det er sol ute, strålende sol og ganske varmt, det ville nok vært litt ubehagelig hadde det ikke vært for en lett bris som stryker meg i håret. Det er lysere enn noensinne, solen har vært sterk her i nord i sommer. Jeg har ondt i øynene og vil ikke ha dette vakre været, disse lyse dagene, og all denne medgangen.

 

Lydspor: Nico – These Days

 

om kjærlighet

De sier at det var mye bedre før.

Det har de selvfølgelig helt rett i.  Det var alltid bedre før. Noe er bedre nå. Alt er annerledes enn før. Alt forandrer seg visst. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det.

Noen øyeblikk, noen hendelser, noen timer. De burde man kunne putte på glass, legge i sprit, fryse ned.  Det er nok best å gjemme dem. Tid er en jordbæris som smelter. Øyeblikk er glass som velter.

Den sommeren jeg var 12 år, leste jeg bøker om kjærlighet hele ferien. Jeg tenkte på den hele tiden, Kjærligheten. Jeg visste allerede da at jeg var heldig – at jeg var et elsket barn. Jeg visste imidlertid også at jeg ikke visste hva kjærlighet er. Den kjærligheten foreldrene mine har for meg, den har jeg ikke gjort meg fortjent til, og den er relativt umistelig. For ikke å forglemme navlebeskuende. Jeg er deres kjøtt og blod, de har kjent meg hele mitt liv, og bestemt at jeg skal finnes. Selvsagt elsker de meg. Og selvsagt elsker jeg dem. Jeg visste at jeg ikke visste hva kjærlighet er.

Den første gutten jeg  forelsket meg i, het Tommy. Jeg fikk nervøse hender av han, og jeg mistet ordene. Jeg gråt i et friminutt en gang i fjerde klasse, fordi Marit hadde sagt det høyt, foran alle, at jeg var forelsket i Tommy, og han hadde ropt ut “ÆSJ!”. Jeg gråt på do i hele storefri, så gikk jeg til frøken og sa at jeg var syk og måtte gå hjem. Jeg leste “Anne + Jørgen = sant” minst tretten ganger, og skjønte at Kjærlighet kan finnes også blant tolvåringer. Jeg var forelsket i Tommy i fire år. Jeg visste at jeg ikke visste hva kjærlighet er.

Da jeg begynte på ungdomsskolen, hadde jeg for lengst skjønt at jeg ikke fortjente kjærlighet, og at dette med kjærester ikke var noe for meg. Å være forelsket handlet om hemmeligheter, lister, sanger og beundring på en replengdes avstand. Det var ikke virkeligheten, og jeg mistet litt interessen. Kjærligheten er jo, tross alt, ikke det viktigste her i verden. Det er musikk, det er kvinnefrigjøring, det er miljøvern og å plante trær. Jeg vet kanskje ikke mye om kjærlighet, men dette vet jeg, det er neppe det viktigste her i verden.

Da jeg møtte den første kjæresten min, slapp jeg alt jeg hadde i hendene og holdt bare ham. Det var slitsomt det, han veier minst nitti kilo. Jeg tror det var kjærlighet, men man kan aldri vite. Av og til blir det bare litt for tungt. Jeg tror ikke jeg har så mye mer å si om den saken.  Jeg er ganske sikker på at jeg lærte noe, men det var ikke noe om kjærlighet. Jeg visste ingenting om det da.

Før dere blir bekymret; Jeg har ikke tenkt til å avslutte dette innlegget med at nå, nå vet jeg.

 

Men jeg vet at noe skjedde underveis. Jeg drømte om kjærlighet da jeg var 12, jeg drømte om Kjærligheten. Og om hvordan den skulle være, og hvordan livet mitt skulle være. Etterhvert som jeg lærte noe om kjærlighet, i alle fall i trodde jeg at jeg gjorde det, så ga jeg slipp på noen av de drømmene. Jeg skulle ikke være for naiv, jeg skulle ikke være for romantisk, og jeg måtte fire på kravene. Kjærligheten, det visste jeg i alle fall, er ikke perfekt. Lidenskapen, det lærte jeg meg, er farlig. Og den er. Man kan miste livet sitt. Dette står jeg på, den dag i dag.

Jeg tror jeg har forandret meg. Ikke for deg, men for meg. Jeg var omsvøpt av beskyttelse, tepper av rasjonell lærdom som jeg elsket i så mange år. Jeg husker nå, noe av det jeg visste da jeg ikke visste noe om Kjærlighet. Jeg drømmer om ting jeg hadde slått fra meg og jeg har lagt listen høyere enn jeg klarer å hoppe. Jeg vet at vi kommer til å rive. Jeg er reddere enn noensinne. Jeg har glemt alt jeg har lært. Jeg er noe usikker på om jeg skal være takknemlig for det.

Uansett vet jeg ikke hvem jeg skulle ha rettet takknemlige følelser mot. Best å la være.

lydspor: Joni Mitchell – a case of you

 

Jeg er forelsket. Jeg skal til Paris.

Det er ingen hemmelighet.

Hemmeligheten er at det er akkurat slik jeg trodde det skulle være da jeg var tolv år gammel.

 

svar på et spørsmål

Fordi jeg er redd.

Ikke hele tiden. Av og til er jeg så modig at jeg imponerer meg selv, og jeg kan se det på meg, jeg ser det i speilet, i øynene mine, de gnistrer, jeg ser det på brystene mine, de strutter, jeg ser det på de lette føttene mine og hendene, med furer i.  Mine arbeidssomme, modige hender. De som vil og tør, de fyker over tastaturet, knar brøddeig som om de hadde åtte munner å mette. De med fingre som peker på den nakne keiseren, han som ingen ser, de som feller trær og kveler fluer fortred og er så sterk at de tar alle i hanbak, til og med terje i syvende.

Jeg liker å være modig. Men det er så fryktelig slitsomt. Og forpliktende. Kanskje mer enn noe annet, er det å være modig en svært forpliktende egenskap.

Det er lettere å være feig, eller i det minste litt redd av og til. Kjære Gud, det synes jeg i anstendighetens navn du skulle unne meg! Når jeg er redd så er jeg veldig effektiv. Jeg arbeider. Jeg vasker benkene, særlig benkene! jeg vasker også klær, og gulv, og en gang vinduet mitt. Jeg rydder og rister puter og sånn, men aller mest vasker jeg benkene. Det er ingen smuler igjen på de nå. Ingen tørre, ingen mye.

lydspor: Lars Saabye Christensen – Jubel

 

Feministisk Fredag

Man leser de latterligste ting.

Ofte er det irriterende, ofte provoserende, av og til til å eksplodere av. Av og til får man imidlertid et rush av tilfredsstillelse av å lese latterlige meninger, fordi man i alle fall kan trekke et lettelsens sukk og tenke at “Ah! Jeg er kanskje ikke det aller mest intelligente av mennesker, jeg søler og knuser og jeg er langt fra perfekt; men jeg er i alle fall ikke SÅ idiot!”

Noe av den ovennevnte forsøkt beskrevne sinnstemning befinner jeg meg i etter å ha lest denne artikkelen i Dagbladet (jeg vet, jeg vet, hold deg unna dagbladet, men jeg klarte ikke å la være).

Denne filmregisøren (burde jeg vite hvem det er?), Lars Jacobsen (og ja; det er helt bevisst ikke å bruke de spennende mellomnavnene hans), advarer altså mot det han kaller en “angiverstat”. Bakgrunnen er ganske enkelt og kort fortalt at det etter den nye straffeloven skal bli straffbart dersom man vet om at det utøves vold, og unnlater å melde fra om det. Dette reagerer filmregisør Jacobsen på, og trekker sammenligninger til science fiction-romanen “Fahrenheit 451″.

Som skrekkeksempel, på hvor galt det virkelig kan gå, beskriver Jacobsen følgende scenario;

 ”Du vet at din beste venninne blir slått av sin ektemann. Venninnen din har fortalt deg dette i fortrolighet, og hun bruker deg som støtte og utluftingskanal. Du sier til henne, som de fleste ville sagt, at hun må gå ut av forholdet, at hun må anmelde mannen. Men hun vil ikke, hun er glad i ham, og mener han kan forbedre seg. Du har kjent henne i mange år og har ikke samvittighet til å rapportere det. Men ifølge den nye loven er du forpliktet til, som beboerne i marerittframtidssamfunnet, å skrive brev til politiet og legge det i en postkasse.”

 Eh… javel. Dette er altså “marerrittfremtidssamfunnet”.

Hvor påtalemyndighetene faktisk får vite om at kvinner blir banket opp av sine ektemenn, kan straffeforfølge saken og fremstille dem for retten – uten at fornærmede, offeret i saken på noe som helst tidspunkt er tvunget til å si ifra om saken, anmelde sin mann eller ta stilling til noe skyldsspørsmål. Og dette er galt fordi…? Dere har kanskje skjønt det, men jeg sier det likevel. Jeg synes ikke det er galt. Jeg synes det er bra. I saker om vold i nære relasjoner, er det særlig vanskelig for offer og dets familie å melde fra om saken, nettopp fordi det dreier seg om et menneske de med all sannsynlighet er glad i, en av deres nærstående, og som de frykter. Denne kombinasjonen gjør det til et nesten uoverkommelig hinder å skulle melde fra om og bryte ut av et voldelig forhold. Det vet vi. Derfor er det ikke lenger nødvendig for politiet å ha en anmeldelse fra fornærmede for å straffeforfølge en sak om vold i nære relasjoner. Det handler om å verne et offer, og spare det for ytterligere belastninger med saken.
Jeg er for. Noen mot?

Videre er det også slik at av en eller annen grunn er et løfte om forbedring i saker om vold i nære relasjoner ofte brukt som en unnskyldsgrunn for straffegjerninger som allerede er begått. Dette er helt unikt for slike saker. Du hører sjelden eller aldri det bli brukt som et argument at selv om en person innrømmer å ha ranet en bank, så er det i orden, han skal ikke straffeforfølges – fordi han lover at det aldri skal skje igjen. I norsk rettspraksis er det til og med slik at det i saker om vold i nære relasjoner blir omtalt som en “formildende omstendighet” dersom fornærmede og gjerningsperson er forsonet etter voldsutøvelsen. Hensynet bak er at straffegjennomføringen ikke skal være til “hinder for forsoningen”. Forstå det den som kan. Her kunne det vært fristende å si at fornærmede måtte få mer tid på seg til å tenke seg godt om, og til å komme seg for helvette vekk – men det ville provosert så mange, så det skal jeg ikke si. Jeg skal heller si at privat tilgivelse ikke er tilstrekkelig for å slippe sanksjoner fra det offentlige. I tillegg skal jeg si at det er ikke bra å legge et slikt utilbørlig press på det offer som er utsatt for en vold fra en nærstående – bare kunnskapen om at det kan virke formildende er et press for slik forsoning i seg selv. Den nye straffeloven bidrar til at dette presses minker noe. Jeg er for. Noen mot?

Vold i nære relasjoner er en enorm utfordring, og det er mange oppgaver som gjenstår. Denne regjeringen har imidlertid hatt et sterkere engasjement for saken enn noen annen regjering noensinne. Med justisminister Storberget i spissen har de banket gjennom saker i Stortinget som kvinnebevegelsen har hatt som paroler i 8. mars-tog i mange tiår. Jeg er for. Noen mot?

lydspor: Ani Di Franco – Gratitude

 

Tordenveien

Jeg har lyst til å stjele ordene dine.

Det jeg liker best med å stå opp tidlig og gå til kontoret før alle de andre menneskene har sluppet sin første morgenfjert, er ensomheten. Eller, det blir ikke riktig. Aleneheten, er det jeg mener. Jeg elsker folk, og jeg elsker å være den eneste jeg vet om i en stor folkemengde. Jeg elsker å se på folk, og se at de er vakre. Jeg elsker å se på dem, og se dem, og skjønne hva de sier til hverandre, og om de for eksempel er sinte. Du skjønner ikke språket de snakker, kanskje hører du ikke engang stemmen deres, tonefallet eller tempoet, men du skjønner at de er sinte. Det ser du på dem. I går, for eksempel, gikk jeg forbi en kafé, og bak skitne glass satt det en jente og slo opp (sier man ennå det? “slå opp”? ”gjøre det slutt”?) med kjæresten sin. Det gikk ikke, og det var trist, og hun var alt for pen. Jeg så fort bort, og gikk videre. Menneskene er de vakreste av alle.

Av og til er det imidlertid deilig at det ikke er så mange av dem. Det er ikke akkurat det at det ikke kan være noen, men det er deilig at det er få. Og tidlig om morgenen er det sånn. Få folk, og deilig at det er få folk. Og vi som er der, vi er med i et slags secret society. Hvorfor finnes det ingen gode norske uttrykk som tilsvarer det engelske “secret society”? ”Hemmelig klubb” er definitivt ikke bra nok. Så la oss, selv om det i utgangspunktet byr meg imot å bruke engelske uttrykk, for anledningen bruke dette engelske uttrykket “secret society”.

Står du opp tidlig nok om morgenen, blir du automatisk en del av et slikt secret society. De eksisterer ikke lenge, bare noen timer av gangen. Gatene er nesten tomme, men vi som er der, er med i samme klubb, vi har en hemmelighet. Den er kanskje ikke veldig spennende eller eksepsjonell, men den er forbeholdt oss, vi som er der når disse timene passerer. Og kanskje skjedde det noe ekstraordinært i et av disse tidlige treffene, i vår egen breakfast club, forbeholdt oss som ikke har spist frokost ennå, kanskje skjedde det noe og kanskje gjorde det ikke det.

Det  får du aldri vite, for du var ikke der. Og det er dette som gjør at jeg elsker det. Hemmeligheten, det magiske ligger ikke i det som skjer, men i det at det bare er vårt. Uansett hva som skjer, lite eller stort, så er det bare vårt. Og hvis du ser nøye etter, er det magi i det.

Jeg stod i favorittkrysset mitt en slik hemmelig morgen (det var i går, men det høres så prosaisk ut “i går”, liksom, nei la oss heller kalle det “en slik hemmelig morgen”, eller muligens “en av disse hemmelige morgenene”). Trafikklyset er skjevt, og jeg vet hvorfor, det har med HoppeslottGemalen å gjøre. Han klatret opp i det, og så falt han ned. Manglende tro på egen dødelighet er det farligste som finnes. Muligens også det vakreste.

Dersom du ikke vet at det trafikklyset står på skrå, merker du det kanskje ikke. Jeg vet, og jeg stanser og ser på skråningen hver morgen. Men ikke si det til han, da blir han bare så innbilsk og tror at han er alt jeg tenker på. Jeg stod der, og ventet på grønn mann. Det kom en vind, og da får jeg alltid lyst til å lette. Å bli med vind. Vind, gamle venn – kom ta meg med. Men jeg lettet ikke, jeg er ikke så lett, jeg er ikke så flyktig, jeg blåser ikke bort. Jeg står støtt.

Alt vinden gjorde, var å gi meg en gåsehud, opp langs armene i jakken som er mer vår enn det er i Tromsø nå, og huden i halsen nuppet seg og jeg frøs litt. Når jeg fryser, så gjesper jeg, særlig om morgenen i sola, og det var sol nettopp denne morgenen. Jeg gjespet. Og gjesping er en aktivitet som, det vet dere vel, er svært smittsom. Verre enn latter, verre enn influensa med alle slags dyrefornavn, verre enn hikke og gråt og all verdens kjønnssykdommer smitter gjesping.

Mannen bak rattet i den røde bilen som kjørte forbi meg gjespet, han møtte blikket mitt og gjespet, og måtte konsentrere seg masse for å holde øynene åpen, for det må man når man kjører bil, og på andre siden av gaten stod det en dame og hun så på mannen bak rattet som gjespet og jammen gjespet ikke hun og, og bilen passerte og på andre siden av gaten, tvers over, mellom damen som gjespet og meg, stod det en annen dame, og hun  gjespet også, høyt og lenge, jeg er sikker på at det var en gjesp med lyd, og hun gikk over gaten og stakk hendene i lommen, og gikk forbi to russ, som satt i sola og så ganske så sliten ut, men de hadde sol i ansiktet begge to og hun ene hadde en sigarett i munnviken og de gjespet de og, og i vinduet på kaféen som etter et år her i Tromsø har blitt min kafé satt det en mann, og han drakk kaffe, leste avisen og gjespet og jeg tenker;

å redde verden kan da umulig være en uoverkommelig oppgave?

lydspor: Lars Winnerbäck – Elegi