kinesere, nordlendinger og indianere

Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i en by som i nordnorsk målestokk er mellomstor.

Med andre ord; jeg har vokst opp i en landsby.

Du trenger ikke å ha snakket så lenge med meg for å skjønne at jeg er veldig glad i denne landsbyen, ja faktisk vil jeg bruke ordet “elske” om den. Jeg kjenner den, den kjenner meg, og vi hører sammen, selv om det er slutt mellom oss. Det vil si, kanskje er det bare en pause. Selv om jeg ikke tror på pauser. Jeg mener bare å si at jeg ikke bor der nå. Og det kommer jeg nok ikke til å gjøre på lenge, kanskje veldig lenge. Jeg merker det allerede nå, jeg gror fast her. Her jeg nå bor. Jeg har forelsket meg i elskeren min, og nå er det ingen vei tilbake, i alle fall snart. Hvert øyeblikk nå er alle veier tilbake stengt.

Mange ganger, eller i alle fall _noen_ ganger, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg har reist. Fordi; ingen blir igjen hvis alle sammen drar. Det er en nokså brutal logikk i akkurat det. Tenkt over det?

Ingen blir igjen hvis alle drar.

Vi kjørte ut av landsbyen vår, ut på landet, men vi kjørte ikke langt. Vi rakk ikke å høre på halvparten av alle sangene jeg hadde funnet frem, jeg hadde laget en spilleliste. Bare i hodet mitt, men like fullt. Vi hadde den nye bilen, og den har cd-spiller, før hadde vi en med kassett. Og jeg hadde bare to kassetter å skifte mellom. Jeg kunne alle sangene utenat. Og den fineste sangen var på den første cd-plata på spillelisten. Og den kom på den helt perfekte stedet, når vi kjørte over brua som knytter øya mi (vår) til fastlandet.

Og vi sang høyt, vi kan sangen utenat, vi kan alle stemmene. Og vi lente oss frem i bilen, vi dyttet, det var på tur opp på brua, vi hjalp. Jeg så på sjåføren i øyekroken (jeg var passasjer) og vi sang, og jeg ble faktisk rørt. Jeg så bort, ut av vinduet, ned på havet. Husk dette! Husk det. Det er et øyeblikk, slike finnes det ikke mange av.

Det spiller ingen rolle hvor nært man er landet. Det er en annen planet. Og det står er traktor i innkjørselen, vi må parkere bilen og gå rundt. Jeg har på meg for lang bukse, jeg burde stappet den i sokkene tidligere, nå er det litt søle nederst på buksebenet, så nå er det for sent. Hvis jeg stapper buksa nedi nå, får jeg søle på leggen. Det liker jeg ikke.

Det står en mann og stirrer på meg. Han har svart hår og grå øyne, og jeg er definitivt ikke vennen hans. Han er skeptisk, med et flir i blikket. Hvis jeg hadde vært med i en skrekkfilm, hadde han vært tidlig utpekt som en sannsynlig morder, for så i siste scene bli en usannsynlig redningsmann som bare er litt sær.

Han er fra landet. Han vet at jeg ikke er det, fordi det er ikke så mange her. De som er igjen, kjenner hverandre. Jeg vil ikke bo her. Langs veien står det utallige bevis på at jeg ikke er så ulik andre mennesker som jeg tror. Det gjør meg trist. Ikke fordi jeg vil være unik, det var ikke det denne gangen. (men det vil jeg.)

Ingen blir igjen hvis alle sammen drar.

Det er ikke glass i brillene, og jeg lurer på hvordan han kan se. Selv er jeg blind for lenge siden. Jeg kan ikke bo her. Jeg skulle ønske flere kunne.

Hodet e en ballong

Kroppen den vil fly

Som du skifte skjorte

Kan du skifte by

lydspor: Bremnes - Folk i husan

 

 

Jeg har en heltinne som skriver sanger.

Hun sier at hun ikke vil skrive om kjærlighet, hun sier at hun vil forsøke å unngå  å skrive om kjærlighet.

Jeg bruker å se på henne, med et hevet øyenbryn, og si; “hvorfor det?”
Det er jo det største i verden, det er roten til alt ondt, ungdomskilden og lyset i øynene mine. Og her snakker jeg om å elske.

Jeg snakker ikke om sånn med “I love you so much” og sånn. Ikke den med oss to for bestandig, oss to mot resten. Jeg snakker definitivt ikke om tårer som ikke vises på grunn av at det regner, og for en gangs skyld ikke hun der som står og holder på hjertet sitt.

Jeg mener ikke den der med å leie i grønne enger, og kanskje ikke engang den der med kuk og fitte skal sammen sitte. Jeg snakker ikke om romantikk og lys og vin og turer i skog og mark (eller SM, som noen sier), men om å elske.

Jeg for eksempel, jeg elsker softis, med jordbærstrø på den ene siden og sjokoladestrø på den andre.
Jeg elsker den perioden på vinteren i NordNorge, når lyset kommer tilbake, smygende, skrått. Og det er så rart, for det er mangelen på lys som farger himmelen grønn og rosa og gull og grå. Det er helt absurd, og jeg elsker det.

Jeg elsker semikolon. Jeg oppfordrer herved alle til å bruke dette tegnet, dette tegnet som de sier lider av utrydningstruelse. Dette tegnet som min søster omtaler som den ideelle blanding av tankestrek og kolon;
 tegnet for kunstpauser.

Jeg elsker kunstpauser.

Jeg elsker sprettballer, og jeg elsker at noen helt på ordentlig har samlet 270 000 sprettballer kun for å slippe dem ut igjen.
Jeg elsker det når de andre på jobb har gått til formiddagsmat før meg, og jeg hører at de ler, og kanskje ler de av meg og jeg hører det på latteren deres, de er glad i meg, og når jeg kommer inn så ser de på meg, med forventning i blikket, og en av gutta er klar med en helt idiotisk og garantert mannsjåvinistisk spøk, og dette, dette ELSKER jeg.

Jeg elsker den nye stiftemaskinen min, den lager fine lyder. Når jeg trykker den sammen forsiktig, slik at det ikke kommer stift ut, men bare nesten, så høres det ut som en morse-signal-maskin. Har slike et annet navn?

Jeg elsker nordlys, og jeg elsker at en som engang forsøkte å elske meg kalte meg for Nordlysjenta, jeg er det, jeg er Nordlysjenta. Uansett om han ikke elsker meg, hva for trille spiller det. Trille, det kan jeg gjøre når jeg blir førti.

Jeg elsker lukten av filmruller, og den kleime følelsen man får på fingrene av å ta på bilder og filmer som nettopp er fremkalt. Det elsker jeg. Jeg elsker når ting er sant, jeg elsker å lyve, jeg elsker å spinne i tankespinn. Og jeg elsker at noen forstår hvor jeg har stjålet det jeg nettopp sa, jeg elsker at ord kan stjeles, og nå er jeg ikke på universitetet i Bergen og da er det lov!

Jeg elsker de røde skoene mine, og den røde lebestiften som jeg har stjelt. Jeg elsker at jeg nettopp har kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg faktisk liker våren. Og så minnet en venn meg på et blogginnlegg som jeg skrev i mai 2007. Og der hadde jeg jammen meg kommet til den sjokkerende oppdagelsen at jeg liker våren! Jeg lo høyt da jeg fant det ut. Jeg elsker latteren min.

Den buldrer, latteren min. Den triller ikke. Trille kan jeg gjøre når jeg blir førti. Fingrene mine går fort nå, over tastaturet, de skaper en jevn lyd, det murrer, tastaturet mitt. Jeg skriver ikke om krav og krangling, jeg skriver om hva jeg elsker. Jeg sjekket forresten, og jeg fant ut av våren også i 2006. Jeg er fantastisk.

Jeg elsker den grønne kjolen min, og krokus, krokus er den fineste blomsten, sammen med tulipaner da, og jeg elsker lukten av sjettik i gatene i denne byen som jeg bor i, NordNorge, dere vet at jeg elsker NordNorge.

Jeg elsker Glimt, grønne epler, brune hunder (men ikke de små), små jordbær (men ikke de brune) og lukten av snø som smelter. Jeg snakker ikke i metaforer her. Smeltesnø lukter helt annerledes enn nysnø. Det er jo ikke så rart. Den er jo mye eldre. Det er litt som huden til babyer sammenlignet med huden til eldre mennesker. Altså, gamlinger.

Jeg elsker å si formiddagsmat i stedet for lunsj og jeg elsker den lyden datamaskinen min lager når jeg får e-post.

lydspor: Josh Ritter - Kathleen

 

Vi trenger ikke kart!

Det fins noen setninger som jeg hater at jeg ikke har laget.

En av dem er tittelen på en diktsamling som står i bokhylla vi har på do. (Jeg burde kanskje utbrodere dette med å ha bokhyller på do, men det akter jeg ikke å gjøre. Men det anbefales å ha bokhyller på do.)

 Diktsamlingen heter “Veien blir til mens vi går oss vill”.
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive det her, og ikke si hvor jeg hadde det fra, men bare skamløst ta æren for det, men så ombestemte jeg meg. Man skal ikke lyve, og setninger kan bare lånes, ikke stjeles.

Men slik begynner jeg altså i dag. 
Med denne påstanden om at Veien blir til mens vi går oss vill.

Vi kan aldri vite hva som kommer. Ingen kan egentlig si noe om fremtida, og de som forsøker, tar ofte feil. Meterologer og fotballkommentatorer og musikkanmeldere forsøker seg ofte på dette, og svært ofte bommer de. Som oftest, vil jeg nesten si, bommer de.

Noen ganger treffer de. Og i slike tilfeller tenker jeg på min venninne, som bruker å si at hun har en klokke som har stoppet, og at den også har rett - to ganger i døgnet. Jeg tror hun har akkurat dette sitatet fra filmen “GI Jane”, i en scene hvor de ekle mannssjåvinistene sier det om vår Heltinne, som har funnet ut av noe smart. Men dette ville hun aldri innrømme dersom jeg konfronterte henne med det, så det har jeg latt være å gjøre.

Poenget er bare at det er nokså vanskelig å si noe konkret om hva som kommer. Og at de gangene det skjer, må kategoriseres som flaks. Selv en blind høne kan finne korn, som kjent.

Fremtiden er en ujevn masse som kommer i bølger inn over livet mens man lever i det som jo må beskrives som en nåtid. Nåtiden er nå engang her. Den trenger vi ikke å spå noe om, for det rekker vi ikke fordi vi er inni den. På engelsk heter det gave. Present.

Jeg tenker mye på fremtiden, men jeg prøver å ikke si noe om den. Det er ikke sant. Jeg snakker om fremtiden og om hvor mange hunder jeg skal ha, men jeg vet bare at jeg ikke vet noe. Og at jeg liker å ikke vite noe.

Livet mitt er nybrottsarbeid.

Vår historie starter på nytt hver dag, fordi vi aldri har levd den dagen før, disse sidene i bøkene som fylles ut etter hvert som vi snubler gjennom melkeveien, og forfatteren drikker nektar og ler av oss. Ikke fordi vi dummer oss ut. Men fordi vi kanskje er fine å le av?

Jeg vil ikke vite hvor jeg skal, og jeg trenger ikke et kart for å finne frem i det terrenget vi vandrer i. Jeg liker at vi går oss vill. Jeg vet ingenting om deg, men jeg tror jeg vet alt. Og det passer meg perfekt. Ingen kan si noe om et oss annet enn dette at når du ler, så spør jeg.

Jeg aner ikke hva som kommer. Jeg er ikke det minste redd.
Jeg gleder meg til turer i skog og mark med deg. jeg gleder meg til å gå meg vill på bunnen av glasset. Vi trenger ikke kart.

Det er ikke fordi vi kan veien.
Det er fordi vi vet at det er meningen at vi skal gå oss vill.

lydspor: Leonard Cohen - The Partisan

 

mulkebarter og søppeldynga

I går var jeg sur.

Jeg furtet og mulket i mange timer. Jeg prøvde å være blid, jeg ville være blid. Men det gikk ikke.

Leppene mine hang nedover. Jeg var sur.
Ikke trist eller frustrert eller sint. Bare sur. Og jeg visste at jeg ikke hadde lov til å være det. Eller grunn. Jeg visste at jeg ikke hadde grunn til å være det.  Jeg var det likevel.

Og mens jeg satt der, svøpt i mine egne mulkebarter og furtetepper, så fant jeg ut noe om meg selv. Jeg er akkurat så barnslig at jeg har ekstremt egoistiske ønsker og blir sur når jeg ikke får det som jeg vil, og akkurat så moden at jeg skjønner at jeg ikke burde være så egoistisk, og at jeg skjønner at jeg ikke har noen grunn til å bli sur når jeg ikke får innfridd mine egoistiske ønsker og krav.

Jeg må si at det er en ekstremt lite tilfredsstillende kombinasjon.

Jeg foretrekker enten å være så gjennomført i min egoisme at jeg ikke ser at den og jeg er urimelige og furter helt uten grunn. Eller så vil jeg være så moden at jeg ikke lenger har disse ønskene for å tilfredstille id, disse tankene om meg, meg selv og mitt. Enten Eller. Ikke Både Og! Dette burde være en selvfølge.

Jeg burde være der nå. Kan jeg ikke bare vokse litt. Bare litt?

Jeg strekker hals, jeg tror jeg er klar.

Eller kanskje jeg bare må spise mer søppeldynga.Drops er et fint ord. Og jeg ville løyet om jeg ikke fortalte sannheten.

  

 lydspor: Billie Holiday - Me, Myself and I

 

klar, ferdig - tro.

Jeg tror på hvite juler og grønne marikåper og rosa elefanter.

Hvis du ikke gjør det, kan det være det samme. Jeg hever meg over den nedlatende kunnskapen, den som sier at jeg ikke kan tro, fordi jeg vet bedre. Hvordan kan man vite bedre enn å tro? Å tro er muligens min favoritthobby.

(Jeg tror på sommeren og, selv om jeg ikke engang liker den. Ikke så godt som høsten, i alle fall, eller vinteren.)

Jeg har kjøpt lørdagskvelder og søndagsmorgener. Og hvis du ikke vet hva det betyr, er det ikke ment for dine ører. Man må elske før man hører, det er ikke sånn musikk man kan lytte til bare med ørene. Hjertet må aktiveres først. Hjertet som husker smil fra den ene til den andre siden i et klasserom, eller når jeg fikk skyss fra posten og hjem, selv om det bare er ti minutter å gå, og jeg satte på en cd, spor 5, “Hør på denne introen”, sa jeg, og den søteste gutten hørte, lyttet og krasjet i autovernet. Han hadde jo bare hatt lappen i to uker. Sangen er fin, den. Jeg tror jeg hadde likt den uansett, det er bare litt vanskelig å vite. Jeg elsker jo sangen fordi den har så mange spor i meg. Jeg kan ikkje skrelle vekk alle lagene med spor.  Minner og fester og gutter med gitar før jeg turte å spille selv, men jeg turte å synge, jeg sang høyere enn alle.

Venninner på gulvet på jenterom i Harstad, og denne musikken vi hørte på, vi hørte på den hele tiden, det er bakgrunnsmusikken til hele min ungdomstid. Og jeg synger fortsatt høyere. For hver dag som går.

Wasted time running scared
When all a love needs is to be believed in
All those Springs come and gone
Past like trains of boxcars leaving

Nå fikk jeg forresten en purring på forfalte lån fra biblioteket. Den kom på mail. Nytt moderne opplegg. Men jeg har fortsatt glemt å levere bøkene mine. Noen ting forandrer seg heldigvis aldri, og bakgrunnsmusikken er den samme.

lydspor: Counting Crows - Come Around

 

SKULEPLASSEN

Når klokka ringjer 

for fyrste timen,

ligg skuleplassen att

som eit konkret dikt.

Tett trakk av gruppor

framfor inngangen

sakleg dryftande

månerakettar

og sekundar i St.Moritz.

Halvferdige snømenner

stend att

etter dei minste.

Rundt veggene far

etter einstødingar,

der stod han og ho.

På uthusveggen

ei spræne av snøballar,

ei knust rute på do,

yver døri til styraren

eit svivyrdsleg kast.

Bokstavar i snøen:

Solveig + Knut,

Åse + — han rakk

å strjuka det ut.

Ute på plassen

bol etter slagsmål,

dropar av naseblod

og ein grøn vott

 

skadefryd?

- Jeg har ikke tid, du skjønner jeg skal på kino. Vi får heller ta det igjen en gang.

Dessuten hadde hun fått stygge tenner.

HAH!

 Jepp, jepp. Jeg er ikke noe stort menneske. Men jeg er ganske sterk, jeg kan drikke tre liter melk på rappen, jeg kan snurre lenger enn noen jeg kjenner uten å bli svimmel, og fortere og.

 Dessuten har jeg en fox i lomma.

lydspor: Jason Mraz - The Remedy

 

Jeg skriver så kort fordi det er så mye jeg vil si.

Hvis jeg ikke passer på ordene mine, avslører de meg. Penalet mitt er fullt av hemmeligheter, og hvis jeg begynner å skrive så løper fingrene avgårde over tastaturet, og de skriver det som er inni meg uten noen som helst form for filtrering. Det har jeg ikke lyst til. Ikke fordi det ville vært så farlig at det stod her, eller på et papir, kanskje. Jeg hadde vel fint overlevd det, vi overlever alt.

Poenget er at jeg vil si disse tingene, ikke skrive dem. Jeg vil bestemme selv når de skal komme ut av meg. Det er ikke lett, det er kanskje umulig. Men man må jo forsøke.

Så i mellomtiden må jeg skrive om uvesentligheter, for å bevare i alle fall noen hemmeligheter.

Jeg kunne for eksempel skrive om at jeg har verdens fineste kjøkkenbord. Et som moren min lutet egenhendig, mens hun var gravid med meg. Hun fikk lut på øyet, og det gjorde at hun nesten ble blind. Men bare nesten. Det lukter godt av det bordet, det lukter tre, lut, mamma, melk, og søstre som bråker. På den ene siden er det en million (minst) små hakk, akkurat på kanten av bordet. De hakkene har jeg laget. Jeg satt i en tripptrapp-stol med en gaffel og hakket i bordet. Hver dag. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg gjorde det. Jeg fikk jo ikke lov. Det så jo ikke pent ut.

Og selv om jeg liker tanken, så tviler jeg likevel på at jeg gjorde det for å bevise at jeg har vært der. Sånn at i dag, når jeg sitter alene i en leilighet, og ikke er et barn lenger, og drikker kaffe og tenker på voksne ting, og har briller på nesen, sånn som mamma har, så er jeg likevel på samme sted som jeg var en gang for tusen år siden. Det er en fin ting. En ting som er lett å glemme.

Når jeg ser hakkene, så blir jeg minnet på hvem jeg er. Og jeg husker hvordan jeg og søsteren min satt under bordet og lekte, og at det var plass til tre indianerlandsbyer under det bordet, og at hvis vi satt helt stille der, så ble vi usynlig. Og hvis noen kom og satt seg på min plass, kunne jeg stikke hendene inn under skuffen i bordet, og skyve den fort ut, slik at den traff magen til den som hadde satt seg på plassen min. Jeg kunne smyge og snike. Under det bordet var jeg stammens høvding, dronning og pirat. Og pappa hadde grå ullsokker, og mamma var barbent.

Som sagt liker jeg tanken på at hakkene er der for en grunn. At Ragni¤4 lagde dem for å hjelpe Ragni¤24 å huske. Jeg liker tanken, men jeg tviler på at den kan legges til grunn, sånn helt uten videre. Jeg var et oppvakt barn. Men så fremsynt kan jeg neppe ha vært. Skjønt, man kan aldri vite. Og man må alltid håpe.

 Jeg kunne skrive noe om det. Men det vil jeg ikke. Det er jo litt kjedelig med kjøkkenbord og melkebarter, jeg mener, sånn i lengden.

Jeg vil heller si at det nå er snart fire måneder siden jeg la en fox i lomma di, og jeg er så lei av å vente på at du skal finne den, og bli overrasket og smile. Og tenke på meg, solboller og akebakker. Så unnskyld at jeg spør men.. har du tenkt å kjenne etter snart eller?

lydspor: Sidsel Endresen - Barmhjertige søstre

 

Det skumleste i verden er å vinke til Nordlyset. De sier det, her nordpå, at hvis man vinker til Nordlyset med noe hvitt, så kommer det og tar deg. Og ikke på den fine måten, slik at man blir hentet opp og får danse med dragene. Nordlyset er ikke snilt. Jeg burde ikke vinke til det, jeg burde ikke utfordre skjebnen. Men når man ser noe så vakkert, kan man ikke akkurat late som det ikke er der.

Jeg vet at jeg lyver. Det er ikke meningen, jeg trodde på det jeg sa da jeg det. Det med aldri mer og sånn. Men jeg er ikke så flink å holde ord. Ordene mister jeg, de triller ut av hendene mine, som perler gjør det, når snoren ryker. Etterpå står du der, med noen fillete tråder i hånden, og kan ikke forstå hvordan den lille tråden, så spinkel og lett å ryke, kunne holde sammen et kjede som virket så sterkt, så ubrytelig. Helt til det revner, og perlene triller ut, som perler jo gjør enten det er svin til stede eller ei. 

 Ordene mister jeg. De ramler ut av hendene mine, av munnen min, av fingrene mine, og jeg klarer ikke å holde på noen hemmeligheter. Selv når jeg ler avslører jeg de mest intime detaljer om meg selv. Jeg lager lyd, og jeg mister støtt og stadig ord. Jeg er ikke i stand til å holde ord.

Hendene mine er opptatt. De holder på handa di. Det er egentlig bedre.

lydspor: Sarah McLachlan - i will remember you

 

i dag har jeg tenkt til å være imponerende glad.

Hvis du ser antydning til tristhet, tungsinn og tyfus i ansiktet mitt, så ikke spør. Det er ikke det, det er bare de nye brillene mine, de gjør alt så tydelig, man ser for godt. Det er ikke meg det er noe galt med.

Jeg våknet i morrest og tok på meg  den rødeste lebestiften jeg har. Jeg stod der, på badet, med truse, den gamle tskjorta jeg sover i, som jeg har hatt siden jeg var va syv år gammel, og som derfor har blitt en slags magetopp, og med den sedvanlige bustete morgensveisen min. og store lepper i en knall rød trutmunn.

Det så ganske rart ut. Men det funket. Jeg er glad, jeg smiler, og jeg har planer om å være imponerende oppmuntret resten av dagen, resten av uken.

Bare følg med du.

lydspor: Bob Dylan - girl from the north country